VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 20. OKTOER 2021: Er det et sunnhetstegn for musikken når musikken vi blir servert ser bakover, mot fortiden?
Det har stadig kommet plater som gjenskaper, feirer eller mishandler – alt ettersom – musikk av en eller flere tidligere store musikere. De ganske så mislykkede feiringene av gamle mestre på Blue Note, med band som het Blue Note 7 eller Blue Note All Stars. «Still Dreaming» med Joshua Redman et al. er et annet, noe mer vellykket eksempel, den på mange måter overveldende «Sannhet på boks» som hyller Raga Rockers er et norsk eksempel. Den fullstendig spinngale Blue Note-utgivelsen «Monk’s Playhouse» med blant annet japansk electro-soul, de mange mer eller mindre vellykkede hyllestene av Charlie Parker eller andre store navn. Rekken er lang. Er det et sykdomstegn eller ikke?
I 2019 ga en den gangen ganske ny kvartett ledet av saksofonisten Tim Berne ut en LP på et lite, høykvalitetsorientert, audiofilt plateselskap som ble opprettet i 2016. Labelen kaller seg Newvelle Records, en ganske så åpenbar lek med begrepet New Wave. I vår kom dette albumet – «Broken Shadows» – ut på CD, på sveitsiske Intakt Records. Albumet er anmeldt til våre lesere på salt peanuts*. I oktober 2021 var Broken Shadows-kvartetten på en liten Europa-turné, og heldigvis for oss, var de av de få amerikanske artistene som greide å komme seg inn i dette landet som synes å være så livredd for utenlandsk påvirkning.
Kvartettens album omfattet tolv låter opprinnelig skrevet av tre saksofonister og komponister med bakgrunn fra byen Fort Worth i Texas, USA, Ornette Coleman, Julius Hemphill, Dewey Redman. I tillegg en bassist som ifølge albumets liner notes, kan anses som æresborger av byen, Charlie Haden. Bare navnene i seg selv setter tonen, og kan gi en jazzinteressert tilhører ivrige og intense rykninger i lyttemusklene. Albumet blir i vår anmeldelse sterkt anbefalt, dette er sterk musikk. Det var også konserten.
Ikke minst kan dette prosjektet bidra til å vise et forhåpentligvis stort publikum at Ornette Coleman — og de andre opphavsmennene — har skrevet en lang rekke flotte låter, langt utover den ene – «Lonely Woman» – som de aller fleste kan komme opp med. Og konserten på onsdag på Nasjonal jazzscene kunne ytterligere ha åpnet ørene til nye publikum for denne musikken. Men dessverre var det omtrent ikke solgt billetter til konserten på forhånd. Så vidt jeg oppfattet var det solgt ikke mer enn 15 billetter på forhånd da dørene åpnet. I tillegg kommer sesongkortinnehavere og andre. Uansett var det alt for få.
Men for oss som var der skapte dette muligheten for et tett, nært og intimt møte med Chris Speed på tenorsaksofon, Reid Anderson på kontrabass og Dave King på trommer. Sammen altså, med Time Berne på altsaksofon. Den som tror at det blir Bad Plus-likt, når to tredeler av denne pianotrioen er på plass, må tro om igjen. Eller etter at The Bad Plus ble en kvartett med Chris Speed er det jo tre firedeler! Men svaret er fortsatt nei!
Kvartetten plassert nede på gulvet foran scenen og vi satt i en ring rundt. Med et helt akustisk sett, noe som skaper litt problemer når man har med en såpass dynamisk trommeslager som Dave King å gjøre. Selv satt jeg vel stort sett en kort, halv meter fra hornet til Tim Berne.
Det blir fem flotte kvarter i lag med musikken. De starter med Ornette Colemans «Humpty Dumpty», og vi er på nett med en gang. Temaene blir straight fram presentert av Berne og Speed, med tematisk timet støtte av Anderson og King. Chris Speeds soli har mer karakter av å være understatements, enn av overstatements. Her er det ikke noe unødvendig fjas, han har «… got rid of all the unnecessary notes», for å bruke en karakteristikk Miles Davis engang ga til sitt eget spill. Tim Berne er gjenkjennelig … Tim Berne. Berne er nå 67 år, og må vel kunne karakteriseres som en av de fremste som sto fram på den post-Colemanske New York-scenen utover 1970-tallet. Colemans «Toy Dance», nå har Dave King fått fyr på flammene. En lengre intro av Anderson innleder kveldens første låt fra Julius Hemphill’s hånd, «Dung». Anderson har en tendens til litt for ofte å vende tilbake til et parallelt oktavspill på kontrabassen. Det er trygt og godt, men det blir harmonisk kanskje litt kjedelig i lengden.
Anderson setter så opp til det som blir Charlie Hadens «Song for Che», vi kjenner den aller best fra Hadens frihetsbrøl, «Liberation Music Orchestra», fra 1970. Hemphills funky «Body» etterfølges av Colemans «Civilization Day». Det er sammenvevde flotte linjer, med et tydelig tematisk senter, vi er aldri i tvil om hvor vi er, og om det skulle glippe, så er King, Andersen, Speed og Berne der til å dra deg inn igjen. Berne og Speed har et flott samspill, der den første har en tendens til å lage snirkel på snirkel, er Speed mye mer fokusert på å underdrive, heller enn å overdrive.
«Dogon A.D.» (Hemphill) er en heftig dans i elleve åttedeler, der Anderson bruker bue på bassen. De uendelig vakre låtene, «Broken Shadows» og «Street Woman» avslutter konserten, før vi får «Una Muy Bonita» som ekstranummer. Alle tre skrevet av Ornette Coleman. Men nå vil Tim Berne avslutte. Han introduserer ekstranummeret med «… Una Muy Bonita, which means I need a beer!» Og, joda, Tim Berne fikk sin velfortjente øl etter konserten.
Vi kan i det minste svare det innledende spørsmålet positivt når det gjelder dette prosjektet. Vi får fortsatt framført Mozarts strykekvartetter, Bachs Brandenburger-konserter, Debussys «Clair de Lune». Og vi verdsetter det fordi det er flott musikk. Musikk som fortsatt lever, både musikalsk og emosjonelt. Denne kvartetten er et prosjekt jeg ser som en fortsettelse av dette. Det dreier seg om samtidig framføring og fortolkning av klassiske verker av store komponister.
Dette er et vellykket prosjekt ikke fordi det er banebrytende på noen som helst måte, og ikke fordi det flytter noen grensestolper. Nei, jazzen trenger ikke alltid være avantgarde, banebrytende, ny. Dette er vellykket rett og slett fordi det kvartetten framfører er vakker musikk i en vakker presentasjon, de skrevne temaene og framføringen av dem her og nå. Musikk for de store følelsene. Chris Speed sa det selv en gang: Denne kvartetten spiller disse komponistenes musikk «unironically … We don’t play it like it’s never been done before» — det er as-is, take it or leave it. Og det holder i lange baner!
Intet mindre: En vakker kveld i lag med vakker musikk. I en unik og intim, hel-akustisk setting. Tenk at én gang – for ikke så veldig lenge siden – ble denne musikken ansett som å være vanskelig tilgjengelig, som sær musikk, av enkelte også beskrevet som ikke-musikk! Det er godt vi blir visere med årene. … Eller blir vi virkelig det?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Broken Shadows
Tim Berne
Chris Speed
Reid Anderson og Dave King
Chris Speed og Reid Anderson
