COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 3. JULI 2016: Så var tredje dag av årets maratonfestival i København over. Og vi kunne virkelig føle at vi var på festival. Byens gater og streder er fylt opp med turister og festivalgjester som nyter solen i ene øyeblikket, og løper for å finne skjul når regnskyllene kommer.
Vi startet på JazzCup, som like godt hadde invitert inn et helt storband for å spille denne formiddagen. Spanske Pablo & Clasijazz Big Band er 19 svært entusiastiske musikere, som i introduksjonen, lest opp av en av musikerne, ble presentert som de beste jazzmusikerne fra Spania.
Det er jeg noe usikker på, men det swingte upåklagelig av bandet i det relativt trange lokalet. I up-tempo-låtene fungerte det best, men aller best var lyden på JazzCup. Platebutikken og vertshuset som er mer vant til trioer og kvartetter og hvor publikum sitter tett, hvor det ofte er varmt som i en sauna, og hvor stemningen alltid er god.
Vi var flere som lurte på hvordan det var mulig å presse inn 19 musikere innenfor sceneområdet, men klubbens «oppmann», Per Fisher, hadde vært frampå med målbånd i forkant, og hadde sjekket at det var plass. Dermed fikk vi fin stemning og helt ok storbandmusikk.
Deretter var det å forflytte seg på nedsiden av «Norskerenna» (Strøget), for å overvære et par sett med nordisk impro og frijazz. På Galleri Bohéme spilte først en kvintett bestående av saksofonistene Otis Sandsjö og Isak Hedtjärn, trombonisten Petter Hängsel, gitaristen Henrik Olsson og trommeslageren Rune Lohse.
På Galleri Bohéme holder plateselskapet og musikerkollektivet Barefoot Records hus under festivalen, og her presenterer de to band hver dag i et fint, lite galleri, som for tiden har en strålende fotoutstilling av Københavnpersonligheter.
Kvartetten jeg hørte, fungerte bare sånn passe, etter min smak. Trombonist Hängsel er enda en sterk improvisatør fra Sverige, mens noen mente at Sandsjös saksofonspill ble i overkant masete.
Deretter var det tid for en kort matbit, før neste sett på Galleri Bohéme. Her møtte vi primus motor bak Barefoot Records, den norske trommeslageren Håkon Berre, sammen med saksofonistene Liudas Mockunas og Mikko Innanen, pluss gitaristen Markus Pesonen, i et strålende sett. Mockunas og Innanen kjenner hverandre godt blant annet fra flere prosjekter med trommeslageren Stefan Pasborg, mens Pesonen er en av de ledende innenfor den finske improjazzen og Berre er mer eller mindre overalt i den københavnske friere delen av jazzen.
Å møte Mockunas og Innanen i tett samspill ble nesten i overkant mye energi, men var hele tiden spennende. De kommuniserer perfekt, utfordrer hverandre, og kan leke seg med samspillet. I et slikt selskap skal det mye til for Berre og Pesonen å komme særlig til ordet, men det fungerte ytterst bra med de to i litt tilbaketrukne roller, mens de to blåserne virkelig fikk tatt ut energien.
Så bar det tilbake til JazzCup for å få med litt av konserten med saksofonisten Jerry Bergonzi og Carl Winther Trio, et sett som ble noe av et antiklimaks etter Mockunas og Innanens energiutladninger. Men Bergonzi spiller fint innenfor sin boptradisjon, og Carl Winther Trio passer som hånd i hanske til kapellmesteren.
Som siste punkt på programmet i går, var et av festivalhøydepunktene for min del. Den amerikanske saksofonisten Charles Lloyd (bildet) var gjest på Jazzhouse, sammen med sin kvartett, bestående av pianisten Jason Moran, bassisten Reuben Rodgers og trommeslageren Eric Harland. Jeg har nylig lest biografien om Lloyd ført i pennen av journalisten Josef Woodard, og har i løpet av lesingen vært gjennom alle platene jeg har med Lloyd, fra konsertopptakene fra Oslo og Tallinn på 60-tallet med Keith Jarrett, Cecil McBee og Jack DeJohnette i bandet, til de senere ECM-innspillingene, og jeg var spent på hva de fire ville komme med, denne første av to kvelder med stjernelaget på Jazzhouse.
På mange måter fikk jeg oppfylt alt det jeg kom for. Jeg ville høre Lloyd i storform, også fikk det bli som det ville med de tre andre.
I starten syntes jeg det ikke hang helt sammen. Og det overrasket meg at Moran var den som virket mest usikker. Men etter hvert, da smilet til Lloyd kom fram, og han danset rundt på scena, satt det. Og da får jeg bære over med at det ble noen litt lange trommesoloer fra Harland, selv om han er en strålende trommeslager.
I baka bruker han mye tid på å rose samarbeidet ed vennen Billy Higgins, som var en del av kvartetten i en lengre periode, og jeg forstår akkurat hva han mener nåe han fant Harland, så var erstatningen på plass. For Harland er kanskje den trommeslageren i dag som kommer nærmeste salige Higgins.
Lloyd selv hadde tydeligvis en strålende kveld. Han spiller saftig og deilig tenorsaksofon, men jeg kan styre min begeistring for hans fløytespill. Men så lenge han spiller en slags funky låter på den, så er det greit.
For dere som er i København i dag, er det bare å prøve å få fatt i en billett til denne konserten. Lloyd alene er verdt noen ekstra kroner på svartebørsen.
På konserten var det, visstnok fotoforbud, og unbdertegnede hadde tenkt å følge den henstillingen. Men så lenge det var flere andre fotografer til stede som tok bilder, så fulgte jeg dem i et kort minutt. Men når en del av publikum, gjerne damer i generasjonen 60+ stiller seg opp med mobilkamera med blitz, så synes jeg kanskje festivalledelsen bør gripe inn! Det er dårlig gjort averfor resten av publikum, og det er aldri hyggelig for musikerne å få en blitz i øynene mens man spiller!
I disse dager må de danske meterologene ha ytterst vanskelige dager. For i går, som tidligere, vekslet det mellom styrtregn og sommersol hele dagen, noe som aldri er hyggelig for en festivalarrangør. Men «vi sto han av» som det heter, og er klar for en ny dag i kongens by.
Tekst og foto: Jan Granlie
