Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Musikkens usynlige tråder

JOHN SURMAN TRIO, OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TIRSDAG 13. AUGUST 2019: «Invisible Threads» — usynlige tråder — heter det nyeste albumet til John Surman. Hvilken passende beskrivelse på konserten under Oslo jazzfestival! Tre musikere som spinner tråder i ulike klangfarger, vever melodiske og rytmiske flater, vever musikere og publikum sammen til ett lyttende øre, en lyttende kropp. Det falt ingen knappenål i går, det ville vi hørt.

John Surman har vært en hyppig gjest på Oslo Jazzfestival, i år var det første gang han presenterte sitt eget prosjekt, en trio som kun har spilt sammen et par år. Den brasilianske pianisten Nelson Ayres var et nytt bekjentskap for meg. Han har jobbet med musikere som Airto Moreira, Milton Nascimento, Chico Barque og ledet storband. Med leken virtuositet og lyttende ydmykhet spilte han på Steinway-flygelets mest subtile klangmuligheter.

Rob Waring på marimba og vibrafon er godt kjent på den norske musikkscenen. Likevel blir jeg nok en gang overveldet, ja, tatt på senga av hans virtuositet, musikalske overskudd og genreoverskridende improvisasjoner. John Surman selv, på bassklarinett, sopran- og baritonsaxofon er en søyle i europeisk jazz, har vært det siden 1960-tallet, med en enorm produksjon som musiker og komponist.

Tonen til John Surman, som er umiskjennelig Surman på alle instrumentene, er verd konserten alene. Så de lange, lette, ubesværede linjene. Med sirkulærpust lager han riktig lange linjer, linjer som oppløser linjer, blir flater. Så er det Surmans komposisjoner, vakre, utfordrende, utforskende komposisjoner, åpne komposisjoner som umerkelig glir over i improvisasjoner, helstøpte melodier som godt kan bli svisker.

Repertoaret denne kvelden var i all hovedsak hentet fra «Invisible Threads». Særlig vil jeg fremheve den korallaktige «Autumn Nocturne» og «Pitanga Pitomba» som bygget opp et intenst driv.

John Surman Trio er et eksempel på et ensemble med eksepsjonelt gode musikere, der samspillet går opp i en høyere enhet.

Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Skriv et svar