MARILYN MAZURS SHAMANIA, OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA â NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 16. AUGUST 2019: Marilyn Mazur har et helt spesielt nĂŠrvĂŠr pĂ„ scenen. Omsluttet av en omfattende mengde perkusjonsinstrumenter i ulike stĂžrrelser og former, er hun nĂŠrmest ett med sine omgivelser.
Ingen andre perkusjonister jeg har sett forholder seg sÄ dansant til sine instrumenter, bevegelsene blir en del av uttrykket. Med jordnÊr autoritet leder hun ogsÄ sine medmusikere, som synes pÄkoblet pÄ et organisk 7G-nett.
PÄ den norske jazzscenen skinner Marilyn Mazurs stjerne med varm og lysende glÞd. Hun har vÊrt her og spilt med Miles Davis, Jan Garbarek og en rekke egne prosjekter. I 2008 var hun Artist In Residence pÄ Moldejazz med en rekke spennende prosjekter. Til Ärets Oslo Jazzfestival hadde hun med seg Shamania, som tidligere ogsÄ har gjestet Vossajazz (2016).
Dette bandet teller noen av Europas fremste improvisasjonsmusikere med Lotte Anker pĂ„ saksofoner, Sissel Vera Pettersen pĂ„ altsaksofon og vokal, Josefine Cronholm, vokal, Ellen Andrea Wang, bass, Lis Wessberg, trombone, Makiko Hirabashi, tangenter, Anna Lund, trommer, Hildegunn Ăiseth, bukkehorn og trompet, og Lisbeth Diers perkusjon i tillegg til Mazur selv.
Ensemblet entret scenen spillende gjennom en usedvanlig fullsatt Nasjonal Jazzscene, fĂžr Lisbeth Diers og Marilyn Mazur satte i gang et intenst rytmeforlĂžp. Etterhvert fikk de selskap av Lotte Anker. Det er alltid en fryd Ă„ hĂžre Ankers oppfinnsomme saksofonspill, forankret i frijazz, melodisk og engasjerende. Fra Sissel Vera Pettersen fikk vi vokale forlĂžp med en utrolig spennvidde og presisjon. Jeg ble ogsĂ„ spesielt grepet av Hildegunn Ăiseths melankolske, virtuose bukkehornspill. FĂžrst og fremst opplevde jeg likevel Shamania som et orkester med enorm kollektiv styrke, med dialogiske improvisasjoner og tette, komplekse teksturer.
Repertoaret pÄ denne konserten var i hovedsak hentet fra orkesterets ferske utgivelse «Shamania» (2019), der Mazur har skrevet alt materiale. Jeg opplever at flere av forlÞpene fÞlger en annen logikk enn jeg er vant til, kanskje en perkussiv logikk. Da tenker jeg ikke egentlig pÄ de groovy partiene med intenst driv i perkusjonsgruppa. Men heller pÄ de frirytmiske strekkene, der det virker som linjer og brudd fÞlger de ulike perkusjonsinstrumentenes klangstoff i anslag, avrunding og etterklang.
Orkesteret gir alt, halvannen time med legende, helende musikk for kropp og det vi mÄtte ha av sjel.
Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Toril Bakke/Oslo Jazzfestival