Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Mye lys og mye varme

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 23. SEPTEMBER 2022: I april i år slapp Kjetil Mulelid Trio sin tredje plate, «who do you love the most?», på Rune Grammofon – og nær sagt selvfølgelig, nok en gang i Kim Hiorthøys uforlignelige design. Albumet er den tredje i en rekke hvis titler beskriver en rik historie. Det startet med «not nearly enough to buy a house» i 2017, «what you thought was home» to år seinere, før vi nå altså har fått den post-pandemiske «who do you love the most?».

En slags releasekonsert blir det vel derfor når vi får høre trioen på Nasjonal jazzscene i kveld. For det er i hovedsak musikken fra siste plata vi blir presentert for. Og de starter som plata med åpningssporet «Paul». Kjetil Mulelid har skrevet denne låta som en hyllest til trommeslageren Paul Motian, og det er da lett ubevisst å legge inn et Bill Evans-filter i øret. Men sammenlikningen med den inderlige interaksjonen og dype musikalske innsikten og harmoniske forståelsen til trioene til Bill Evans i perioden 1959-1963, da Paul Motian var en del av bandet, ville ikke bare være urettferdig, men også en kronologisk absurditet.

For det er ingen tvil om at Mulelids trio hører hjemme i en tid som er langt fra den som var da Bill Evans, Scott LaFaro og Paul Motian spilte sine nærmest ikoniske linjer og toner på Village Vanguard for 61 år siden, i juni 1961. Dette numeriske sammenfallet kan nok allikevel få enhver til å tenke etter.

Innledningsvis tar det litt tid før kommunikasjonen og samspillet sitter som det skal, mellom Mulelid, bassisten Bjørn Marius Hegge og Andreas S. Winther på trommer. «Waltz for Ima» fra andreplata følger. Etter en litt rotete begynnelse, der også G-strengen til Hegge ikke akkurat sitter som den skal, koagulerer musikken etter hvert. «Endless» fra treeren. Det synger og danser.

Komplekse harmonier, musikalske teksturer og landskap som oppleves som et flygende teppe i en frisk kuling på sjøen. «For you I’ll do anything» er kanskje et svar på albumets spørsmål? En lav sol over en sommereng, der duftene er rike, der humla suser, og varmen sitter i bare bein. Husker du de sommeren da vi var barn? Da sommeren var uendelig lang og vinden suste i enggraset som vokste seg stort i solvarmen. Et skifte – et mellomspill. Et rødbrunt innslag i alt det grønne og gule. Var det ikke en elgku med kalv som kom ut i sollyset fra skogkanten – før den trakk inn i skogen igjen, og ble borte?

De fortsetter med ei låt som presenteres med at den ikke har noen tittel, på Mulelids egen settliste er den kort og godt benevnt som «Den nye». Her lukter sommer, sol og humlebol: This hive is jumpin’. Giv meg en øl! Her lukter humlebiers livskraft. Танец шмëля – Humlens dans. Nei, mjød må til.

Ungdommen viser vei. «The Archetypal Man» er en cover-versjon av Judee Sills låt fra hennes første album i 1971. Ei låt som må jeg innrømme, var ukjent for meg inntil Mulelid et al. foredro den for meg. Veien blir til mens vi går, heter det. Judee Sills låt glir over i «The road». Underveis undrer jeg meg, har ikke Mulelid også Paul Simons «Still crazy …» i det innerste øret? Uansett: Mulelid og trioen hans er … still not crazy! Men aller først får vi en meditativ og uttrykksfull «Far away» av Mulelid solo, ei låt som Mulelid gjorde på soloalbumet «piano». Nå begynenr det å bli riktig så trivelig her.

Mulelid fascinerer med sitt spill. Det kan synes polert og glanset, nesten lett, svevende lett til tider. Men det er også sterke tanniner som biter i fra. Som gir motstand. Ingenting er lett her. Winther er en poengterende og kommenterende trommeslager. Hegges basspill er … heggisk overbevisende.

«Remembering» – det er lett å la seg drive tankemessig tilbake til en fascinasjon med impresjonismens fascinasjon ved musikkens kontakt med naturen, med menneskenes livsverden. Og med dens utforsking av nye og utvidede harmonier. Alt mens vi lever oss inn i Mulelids musikalske livsverden og -landskaper. For jeg opplever en sterk affinitet mellom de to i trioens musikalske uttrykk.

«Point of view» gir oss et strålende pianospill og en engasjerende dialog mellom Mulelids piano og Winthers trommer. Nå er det bare å lene seg tilbake og ta imot den musikalske livskrafta. Ei kraft som leder oss over til tittellåta på andrealbumet; «What you thought was home».

Nå vil vi ha mer. Det går mot slutten, men som ekstranummer får vi en kombinert versjon av «Children’s song» fra det første trioalbumet, og ei låt som så vidt jeg kan høre og se, ikke er på noen av platene, «Parasite».

Kanskje kan det hele enklest oppsummeres slik:

See Paul dancing, / waltz for Ima and / for us.

Endlessly, / you wonder if / the hive’s a / jumpin’ jive?

From far away / you may hear, / a new man walking / on the road / towards a new / remembrance.

New view, new place, / this is not / your home.

Or was it all / a children’s play, / or was it just / a paper parasite?

It won’t be all / a make-believe, / when we believe / in you.

 

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar