Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Nauma kaller!

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 5. MAI 2023: Da jeg var 12 år gammel ville en — kanskje i overkant — ambisiøs musikklærer at vi unge skulle presenteres for musikken til det kanskje sterkeste uttrykket for tsjekkisk nasjonalisme på siste halvdel av 1800-tallet — Bedřich Smetanas symfoniske verk i seks deler: Ma vlast – eller Mitt fedreland. Verket består av seks symfoniske dikt, eller Tondicht, som beskriver det tsjekkiske landskapet, folket og dets historie. Smetana fullførte diktsyklusen rundt 1880.

Denne læreren mente særlig at satsen Vltava, eller med den tittelen som vi lærte den, Die Moldau, var egnet til å gi barna forståelsen for den nasjonalromantiske musikkens dyp. At en detaljert analyse av alle scenene i tonediktet på dens vei gjennom store deler av Tsjekkia, skulle vekke 12-åringenes forståelse for den symfoniske musikkens vidunder.

Verket som beskriver småelvenes opphav i de Bøhmiske fjellene, og som følger Vltava gjennom stryk og kast og forbi bondebryllup, før elva svinger gjennom Praha og tordner under bruene på sin vei gjennom det som er tonediktets høydepunkt. Før elva forsvinner i det fjerne, for deretter å stupe ut i Elben på dens vei mot Nordsjøen.

For Smetana var det viktig å vise fram menneskets alle muligheter gjennom musikken, den vidunderlige verden som lå framfor fellesskapet på vei inn det tjuende hundreåret. Det var for Smetana mer et humanromantisk verk, enn en naturromatisk presentasjon. Et stykke inn i det tjueførste århundret, snart 150 år siden Bedřich Smetana skrev den musikalske syklusen, er vi et helt annet sted. Det er ikke lenger den vidunderlige nye verden som mennesket kan skape, som ligger foran oss, i dag er det langt viktigere å redde en naturverden slik at den kan omfavne og ta vare på menneskeheten. Snarere enn menneskets bruk av naturen, og en forventning om naturen som en tjener som underkaster seg mennesket for dets materielle og kulturelle framskritt, er det nå et akutt behov å snu dette hierarkiet på hodet. Som fellesskap må vi underkaste oss naturen og dens behov. Det er nesten så vi må vende tilbake til en slags naturmystisk posisjon, der naturen har vært den sterke parten i relasjonen mellom de to kulturene, menneskets og naturens. Mennesker må tjene naturen som en Herre, ikke omvendt.

Hadde Bedřich Smetana vært født 150 år seinere, i 1974, eller seinere, ville hans musikalske agenda sett vesentlig annerledes ut. Kanskje ville han skrevet et symfonisk dikt om elvas naturlige rikdommer, om fisk og fugleliv, naturens kompleksitet og utvikling, og menneskets plikt til å tilpasse seg og la seg underkaste av naturens krav. Ikke omvendt.

Men mer enn det, også som den 150 år eksisterende versjonen, med en beskrivelse av naturens skjønnhet, og ikke bare dens uutholdelige letthet: Som alle lydene som er i rennende vann. Som elvas rolige, majestetiske bevegelser når den har blitt stor, overveldende. Men også dens uutgrunnelige viktighet: Uten respekten for og understøttelsen av naturens komplekse uutgrunnelighet, undergraver vi vårt eget livsgrunnlag og håp for framtida.

Dette er akkurat det jeg opplever at Anja Lauvdal har gjort med sitt verk Cosmic River: If We Could Talk. Der Die Moldau var skrevet for det nittende og tjuende hundreåret, er Cosmic River som et Die Moldau for the tjueførste hundreåret.

Hun presenterte det som et bestillingsverk til Kongsberg jazzfestival i fjor. Verket skulle beskrive Numedalslågen, eller bare Lågen, og dens naturlige og kuturelle omgivelser og historie. Hvis elva kunne snakke, hva ville den sagt? Hva kunne vi samtalt om? Hvilke opplevelser har den hatt, hvordan ser den seg selv, de som bor i den og vi som bor rundt den? Hvilken rolle spiller historiene vi forteller, og kulturens påvirkningskraft, inn i hvordan vi ser på oss selv i relasjon til naturen? Hvilket forhold har vi til naturressursene rundt oss, hva er det vi ønsker å ta vare på og på hvilken måte kan vi som mennesker bidra positivt til mangfoldet i naturen?

Med et band bestående av seg selv på piano og synther, Heida Karine Johannesdottir på tuba og elektronikk, Johanna Scheie Orellana og Henriette Eilertsen på fløyter, Amund Storløkken Åse på vibrafon og perkusjon, Elsa Bergman på kontrabass og Veslemøy Narvesen på trommer, framførte komponisten verket i Energimølla under fjorårets festival. Med felt- og miljøopptak av fugle- og dyreliv rundt elva, og lyden av elva selv, vandret musikken gjennom geografien og kulturhistorien rundt elva. De samme musikerne som på Kongsberg skal altså presentere verket for oss på nytt, denne kvelden på Nasjonal jazzscene.

Cosmic River er et tonedikt. Men der Smetana var oppfylt av en nasjonal og lokal glød og identitetsbygging på menneskets vegne, er Lauvdals anliggende betydelig mer politisk og aktivistisk på naturens vegne. Lokalmiljøet i og rundt elva er ikke bare preget av, det er skapt og formet av interaksjonen mellom mennesket og naturen. Og nå står vi overfor et høyt stup, der våre valg nå vil bestemme om vi vil kunne leve i et samvirke med elva også inn i framtida. Eller om våre handlingsvalg vil kunne rive livsgrunnlaget vekk for elva og for oss selv. Vi må snu vekk fra en holdning til naturen om at den er underlagt mennesket. Om ikke, river vi vekk selve livsgrunnlaget for menneskeheten.

Smetana ville kanskje da ha kalt det Der Lågen — siden ordet kommer fra lǫgr, sjø, vann, det som flyter, må det nødvendigvis være hankjønn. Eller blir det da grammatikalsk mer korrekt med Der Låg? Eller kanskje det gamle navnet Nauma?

Kveldens presentasjon er uten feltopptak – hvorfor vet jeg ikke riktig. Men en ting vet jeg: Der jeg opplevde framføringen i Energimølla for ti måneder siden noe usammenhengende og ustrukturert, er det et betydelig mer kompakt og gjennomarbeidet verk jeg opplever i kveld. Det er lettere å følge den musikalske logikken i verket – fra de første spinkle kildene til Lågen, langt inne på Hardangervidda, til den buldrer gjennom Kongsberg, over Krona og ned i Nybrufossen.

Har du noen stt deg ned ute i skogen og virkelig lyttet til alle de millioner lydene av vann? Lydene i en liten og sildrende bekk i sollyset i juni, ei buldrende elv i vårløsningen, lydene i en meanderende, majestetisk flytende stor elv? Det har Anja Lauvdal gjort. Men mer enn det, hun makter å gjenskape det musikalsk, uten å undergrave den store musikken som ligger i dette lydlandskapet. Lydene av livet langs elva – og dette livets skjørhet. Der Smetana synes å stille spørsmålet om hva mennesket kan oppnå og få til, er Lauvdals spørsmål til oss: Hva er det mennesket har gjort mot naturen? Hva kan vi greie om vi jobber sammen med naturen, og ikke mot den? Framføringen i kveld skaper en stor historie fra Smetana til Lauvdal, fra en påstand om hvordan mennesket kan beherske og underlegge seg naturen for å tjene sine egne (materielle) interesser, til en erkjennelse om at naturen er langt viktigere enn menneskets interesser, ja, viktigere enn mennesket selv. Som mennesker må vi underordne, ikke underlegge, oss naturen.

Dette er tanker som vekkes i meg, under og etter denne andregangs framføringen av Lauvdals verk Cosmic River: If We could Talk. Fysiske bilder vekkes av Storløkken Åses skaping av vanndråpers spill. Var det den menneskeskapte Pikerfossen vi hørte? Eller var det naturen som ropte? Er det Nauma selv som kaller oss?

I dag framstår Cosmic River: If We Could Talk som et mer helstøpt verk, et verk som er skapt for det tjueførste århundret: Lytt! Listen! Naslouchej!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar