Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Noe helt annet enn på skive

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 19. JANUAR 2016: Tidligere i dag gjorde jeg en anmeldelse av Ches Smith (bildet), Craig Taborn og Mat Maneris nye plate «The Bell» på ECM her på salt-peanuts (se spalten til venstre). Jeg hørte på den flere ganger, og ble nok en smule skuffet. Jeg konkluderte med at dette var kammerjazz anno 2016, fremført på en ytterst meditativ og fin måte, og hele veien oppdaget man nye ting i musikken. Og hele veien var det vakkert og originalt, og det var fint å høre en trommeslager som lå så til de grader i bakgrunnen på ei trioplate.

Men så kommer man på Jazzhouse i «Kongens by» for å høre det samme bandet, og den samme musikken, i levende live. Og man får lyst til å utbryte: Skjerp deg, Manfred Eicher!.

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk på forhånd. Jeg var rett og slett redd for å sovne i all den kammermusikalske frijazzen. Men feil kan man ta! For alt som var kammermusikalsk og samtidsmusikalsk føleri på «The Bell» hadde forsvunnet totalt da de tre musikerne satte i gang på Jazzhouse. Craig Taborn var mye mer på hugget, Mat Maneri låt som Stuff Smith og Michael Urbaniak innimellom all frijazzen, og hadde den fulle og hele kontrollen, og sjefen sjøl, Ches Smith, viste seg fram som en strålende trommeslager og orkesterleder, og låt faktisk enda mer aggressivt og på rett plass enn vi har hørt ham tidligere.

Vi fikk ett langt sett, og hele «The Bell», ble presentert slik musikken skal låte, og langt fra slik Manfred Eicher og ECM gjerne vil at de skal spille den.

Og her er vi ved sakens kjerne. ECM som gjerne genierklærer musikerne de kaprer inn i stallen, og lar de spille inn på selskapet, men på ECM sine premisser. Som jeg skrev i min anmeldelse av platen: Dette er kammerjazz anno 2016. Og hvor feil kan man ta? Den musikken vi fikk presentert på Jazzhouse i kveld var langt fra kammerjazz som det er mulig å komme.

Her fikk vi møte tre musikere som kjente hverandres bevegelser hele veien og som ble styrt med hård hånd og med et vanvittig trøkk og energi fra låtsnekkeren sjøl, Ches Smith. Mat Maneris bratsjspill var strålende, og sammen med Craig Taborns rytmiske (der det var behov for det) og lyriske pianospill (der det trengtes), var som balsam for sjelen sammen med Smiths effektive og hardtslående trommespill.

Og det er her forskjellen på plate og konsert ligger. På platen ligger trommene langt bak i lydbildet og gjør at det hele rett og slett blir noe helt annet enn hans musikk. Det blir rett og slett litt puslete. Men live… Gubevaramegvel så bra! Ches Smith er helt framme på tuppa hele veien og leder bandet gjennom låtene som var det tre helt andre og adskillig mer vitale musikere enn de tre vi får høre på platen.

Nå høres det kanskje ut som at jeg mener platen ikke holder mål, men det er ikke sant. Den er både interessant og original, men det låter bare annerledes enn det kraftverket av en konsert vi fikk servert på konserten.

Å møte en trommeslager som Smith live, som til de grader bruker hele trommesettet så effektivt  (til og med med to skarptrommer) ligger langt fra debutalbumet på ECN som mulig. Jeg ville mye heller foretrukket et liveopptak av den konserten vi fikk høre i kveld, enn det strøkne opptaket fra Avatar Studio i New York i 2015.

Så neste gang, Herr Smith, skal du kanskje velge et annet plateselskap enn tyske ECM for din plateinnspilling, eller stille større krav til resultatet. Musikken er din, og skal ikke reduseres eller endres fordi den skal ut på ECM.. Hadde dette for eksempel vært utgitt på Clean Feed, så er jeg overbevist om at resultatet ville blitt noe helt annet, og mye mer spennende.

Så som du kanskje forstår, var dette en strålende konsert, med tre musikere som kan sine instrumenter til fingerspissene, og som kommuniserer som trillinger, godt styrt og ledet av trommeslageren og komponisten Ches Smith.

Nå skal trioen spille på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo på torsdag (21. januar). Jeg vil oppfordre alle jeg kjenner i Oslo, med sans for god musikk, uansett sjanger, å ta seg en tur, for en tettere, tøffere, og mer utfordrende trio skal man lete lenge etter. Så får de som ikke får rota seg dit, for eksempel hvis man ikke bor i sentrale strøk i Norge, kose seg med den nye plata «The Bells», og tenke seg hvor bra dette egentlig kunne blitt, hvis plateinnspillingen hadde vært noe i nærheten av konsertopplevelsen.

En strålende konsert fra tre av den moderne jazzens mest interessante og beste musikere.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.