BRORSONS KIRKE, NØRREBRO, KØBENHAVN, 10. JUNI 2021: Den dagen Danmark åpnet igjen for kulturarrangementer, var jeg i Literaturhaus på Nørrebro, for å få med meg den første konserten etter nedstengingen (eller gjenåpningen om du vil) av København, og «de mørke tiders lange natt». Der traff jeg trommeslageren Ivar Myrset Asheim, som kunne fortelle om et par konserter han skulle ha i byen den nærmeste framtid, og jeg lovte på tro og ære at jeg skulle komme og lytte. Han har det siste året vært student ved Rytmisk Musikkonservatorim, og da er det vanlig med eksamenskonserter med publikum på forskjellige spillesteder i byen.
Den første gikk jeg dessverre glipp av. Men kveldens konsert, som var hans eksamenskonsert måtte jeg bare ta meg tid til. Det er tross alt ikke altfor mye som skjer i København om dagen, selv om de fleste uteserveringene er fylt opp, og Københavnerne og turister fra alle kriker og kroker av landet gjør unna den første delen av sommeren i hovedstaden.
Så etter å ha vært innom konserthuset Forum for den sedvanlige hurtigtesten for å teste at man ikke har pådratt seg covid-19-viruset (Her må den tas hver gang man skal bevege seg ut blant folk, som på konserter, til frisøren, på kino osv.), bar ut til den fine Brorsons kirke, for å se hva Asheim hadde «kokt sammen» av musikk til sin eksamen.
Og med seg på scenene hadde han pianisten Zoe Efstathiou, som vi har hørt jevnlig på Klub Primi de senere årene, tenorsaksofonisten Jon Tassilo, som vi ikke har hørt like ofte og bassisten og electronica-utøveren Egil Kalman. Og som flere trommeslagere med respekt for seg selv, starter Asheim med å spille på sag. Og sammen med et nydelig piano- og saksofonspill, ble dette en original og deilig start på konserten. Etter hvert gikk hovedpersonen over på en rekke bjeller som var stemt i forhold til hverandre (jeg trodde det ble kalt glockenspiel, men der tok jeg visst feil), og vi fikk en videreutvikling av et slags åpningstema som ble behandlet av piano, saksofon og sag i åpningen. Kalman la fine bakgrunner ved hjelp av elektronikken, før han plukket opp bassen, og Asheim fant plassen bak trommesettet.
Før konserten snakket jeg med han som booker konsertene i Brorsons, og han fortalte at han raskt forsto at Asheim var norsk, bare av å høre på måten han spilte på, og det kan jeg nesten være enig i, men bare nesten. For jeg synes Asheim har mye spennende som går utenfor de fleste av de norske trommeslagerne, som enten spiller relativt fritt eller ytterst lyrisk (med Jon Christensen som klart forbilde). Jeg synes Asheim trekker inn flere elementer i spillet som er spennende, og selv om han ikke spiller like fritt og heftig som bysbarnet Paal Nilssen-Love, som kommer fra samme by som Asheim, nemlig Stavanger, så er det noe med intensiteten og «attackene» som er i «slekt». Han bruker hele trommesettet på en avslappet og avvæpnende måte, og han lytter hele tiden intenst til sine medmusikanter.
Og sammen med Efstathiou, Tassilo og Kalman, synes jeg det ble et homogent og fint sett som startet og sluttet i samme «landskap» med kreativ, neddempet og fin, moderne improvisasjon. Så får vi se hva sensor sier. Hadde det vært opptil «folkejuryen», representert ved salt peanuts* utskremte, så holdt dette settet mer enn nok til en laud!
Tekst og foto: Jan Granlie
Zoe Efstathiou, Jon Tassilo, Ivar Myrset Asheim og Egil Kalman
Zoe Efstathiou
Jon Tassilo
Egil Kalman
… og selvsagt skal en norsk trommeslager spille på sag!
