LONDON JAZZ FESTIVAL: Kings Place var plassen Ä vera laurdag 21. november. FÞrst kunne ein fÄ med seg Arild Andersen Sexet, og seinare Elina Duni Quartet.
Det er fÞrste gong eg hÞyrer Mingus-prosjektet til Arild live, men konsertopptaket frÄ debuten pÄ Oslo jazzfestival i fjor har eg lytta til, og originalen frÄ april 1964 har eg, som mange andre, hÞyrt og sett meir enn ein gong. Nettopp av den grunn er det overraskande at ein opplever musikken sÄ doggfrisk. Forklaringa ligg bÄde i musikken i seg sjÞlv. Han boblar over av innfall og idear, men bandet utstrÄlar i tillegg ein entusiasme som verkar bÄde ekte og sterk. Det er elles spanande Ä oppleva musikarar som ein gjerne assosierer med andre uttrykk, gje seg i kast med dette repertoaret.
Alle fekk rikeleg solistisk rom, men alt innan ein rimeleg stram regi. Det sĂ„g likevel ikkje ut til at dette verka pĂ„fallande hemmande. Sjefen sjĂžlv styrte det heile pĂ„ vanleg avslappa vis. Og det sedvanlege Andersen’ske gliset blei berre breiare etter kvart som konserten skrei fram. Etter Ă„ ha vore gjennom eit knippe Mingus-klassikarar, avslutta bandet med ein monumental versjon av Strayhorns «Take The ‘A’ Train».
Erlend Slettevold (piano), Petter Wettre (tenorsaksofons, bassklarinett), Arild Andersen (bass), Eivind LĂžnning (trompet), Klaus Holm (as, bassklarinett), Gard Nilssen (trommer)
Gripande Duni
Den albansk ĂŠtta vokalisten Elina Duni har fĂ„tt mykje merksemd og fagnad for dei dei to ECM-platene ho har gjeve ut. Spesielt Ă„rets utgjeving «Dallendyshe» er blitt ein kritikar-favoritt. Repertoaret er henta frĂ„ balkansk folkemusikk med hovedvekt pĂ„ den albanske. Tema er ofte kjĂŠrleik, lengt og sakn. Balkan har vore eit turbulent omrĂ„de, og det har ofte vore folk pĂ„ flukt der i frĂ„. Med seg i bandet har Duni pianisten Colin Vallon, bassisten Lukas Traxel og trommeslagar Norbert Pfammatter. Det har blitt ei svĂŠrt samspelt ensemble.
Dei sterke lĂ„tane, Duni sin evne til Ă„ formidla sterke kjensler og Vallons frie assosiasjonar pĂ„ piano, gjer dette til eit samla musikalsk uttrykk som er heilt unikt. Dette er ikkje vokalist med komp, men ein integrert kvartett. «Une Do Te Vete» var eitt av mange hĂžgdepunkt pĂ„ konserten som viste Vallon frĂ„ si mest fabulerande side.
Eg trur knapt eg har vore pÄ ein sterkare konsert sÄ langt i 2015. Hypnotisk frÄ fÞrste til siste sekund. Her mÄ festivalfolket kjenna si vitjingstid. Elina Duni fortener Ä bli allemannseige.
Elina Duni (vokal,) Colin Vallon (piano), Lukas Traxel (bass ), Norbert Pfammatter (trommer)
Svensk engelsk vokal pÄ Vortex
Vortex var fylt til trengsel dÄ Emilia MÄrtensson gjekk pÄ scenen vel 20.30. Den svenske vokalisten erstatta Liane Carroll pÄ programmet. Med seg hadde ho Adreano Adiwale pÄ perkusjon og Nick Costley-White pÄ gitar. Etterkvart kom fleire gjestemusikarar, men trioen var ryggrada i bandet. Repertoaret var stort sett sett saman av MÄrtenssons eigne komposisjonar,men med ymse unnatak.
Eit stykke ut i konserten annonserte MĂ„rtensson ein svensk folketone – «Felicia adjĂž». Corelis Vreeswijk ville sikkert applaudert ein slik introduksjon. Vreeswijk ville ogsĂ„ ha nikka anerkjennande til MĂ„rtenssons tolking. Ho er rytmisk sikker, og gjennom smĂ„ nyansar i fraseringa fĂ„r ho fram all tristessen som ligg i lĂ„ten til Vreeswijk. Her stod elles gitaristen for konsertens solistiske hĂžgdepunkt.
MÄrtensson var tydeleg pÄ heimebane, og publikum var skikkeleg rause med applausen dÄ ho tok farvel med nok ein folketone.
Vortex opplever eit gledelig oppsving i desse dagar. Etter eit Är med sviktande publikumstal og underskot, har Oliver Weindling teke styringa, og pilene peikar oppover. Seinare pÄ kvelden stod Loop Collective pÄ scenen. Kollektivet har 10-Ärsjubileum i Är. Det var trangt pÄ dansegolvet denne fredagsnatta.
Emilia MĂ„rtensson (vokal), Adreano Adiwale (perkusjon), Nick Costley-White (gitar)
Tekst og foto: Lars Mossefinn