Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Ny dag – nye muligheter

HAGENFESTEN, FREDAG 3. AUGUST 2018 – DAG 2: Fredagen opprant med en brĂ„vĂ„knende erkjennelse — min mobiltelefon var blitt borte, like etter at jeg hadde badet i Flodhen pĂ„ torsdags ettermiddag. I min – sĂ„ langt mislykkede – sĂžken etter den, mĂ„tte jeg derfor hoppe av enkelte deler av programmet pĂ„ denne dagen.

Deliberate infusions
Men ikke alt! Jeg fikk aller fÞrst med meg Umlaut Big Band nok en gang. Med helt andre toner og lyder enn sist natt!  I Floda-soknets hovedkirke skulle bandet urframfÞre et verk skrevet av bassist og Hagen-arrangÞr Joel Grip. Han presenterte verket som Ä ha tittelen «Deliberate Intentions», men helt uten Ä si i hva slags kontekst tittelen skulle forstÄs.

Det var et verk med store – magnifike – gester som ble presentert. I enkelte strekk fikk jeg tydelige assosiasjoner til den britiske komponisten og orkesterleder Mike Westbrook, og sĂŠrlig til noe av det han skrev til sitt Concert Band pĂ„ 1960-tallet.

Kong Atle ved Poltava
Etter en pause var det tid for en intim konsert i Galleriet. Her ble vi presentert for Erik Ronström som pÄ sine gitarer presenterte oss for bÄde svensk og irsk folkemusikk. Jeg skal Êrlig innrÞmme at jeg aldri har hÞrt ham fÞr, men at jeg innser at det burde jeg ha gjort. For her er en gitartekniker og musiker som virkelig fÄr musikken til Ä synge.

Han spiller til vanlig ogsĂ„ i trioen Stormsteg som vi skal fĂ„ hĂžre i morgen. Men nĂ„ altsĂ„ — helt ensam. Han spiller musikk med klare rĂžtter i folkemusikken, i en modernisert form du nok ikke har hĂžrt maken til. En moderne musikk med klare folkemusikalske rĂžtter som lyder sĂ„ kjente, men samtidig er helt nye erfaringer. Han gjĂžr det pĂ„ instrumenter som forbindes mer med den skandinaviske visemusikken, enn med folkemusikken, som soloinstrument, pĂ„ gitar og pĂ„ bouzouki.

Innledningsvis fikk vi hĂžre en tradisjonell lĂ„t fra Älvdalen, samt to medrivende lĂ„ter av felespilleren Lena Jonsson — som Ronström ogsĂ„ spiller med i Lena Johnsson Trio — fĂžrst en schottis og deretter «Andra VĂ„ningen». Ronström spilte ogsĂ„ musikk fra nedtegnelsene til regimentoboist Gustaf Blidström, som etter slaget ved Poltava i 1709 satt i russisk fangenskap. Under dette fangenskapet skrev han ned musikk – ny og gammel – som han tok med seg hjem da han vendte til fots tilbake til Sverige tolv Ă„r seinere.

I lĂ„ta «Myr» – bygget over folkemusikkbaserte kvarttonetradisjoner – av en av Ronströms viktigste lĂŠrere ved Musikhögkolan, felespilleren Sven AhlbĂ€ck, fikk han til fulle ogsĂ„ demonstrert sitt kvarttonemodifiserte instrument. Ved Ă„ legge inn «mellom»-bĂ„nd pĂ„ halsen, kan han gjenskape noe av variasjonen som ligger i kvarttonene i skandinaviske folketoner – som det ofte sies at med tersen i omrĂ„det «midt mellom» stor og liten ters, vet du ikke om det gĂ„r i dur eller moll.

Det han mister med disse bĂ„ndene er jo kvarttonenes bevegelsesfrihet – tradisjonelt vandrer de jo i omrĂ„det mellom de tradisjonelle halvtonene du kan spille pĂ„ et piano. PĂ„ fela – siden den er uten bĂ„nd – kan du jo sette ned fingrene der du vil. SĂ„ Ă„ gjenskape kvarttoner i felespillet er ikke noe prinsipielt problem.

Tradisjonelt pÄ gitar angir du slike blÄtoner med «bending», ved Ä strekke strengen. Dette er slik vi gjerne kjenner det fra amerikanske gitartradisjoner, som i blues. Men Ronström fikk ikke dette til Ä fungere, og endte derfor opp med varianten Ä legge kvarttonene inn som faste «mellom»-bÄnd pÄ gitarhalsen.

Etter dette fikk vi en morsom variant av den norske «Nordafjells», etter Gunnar Austegard, spilt pÄ hva syntes for meg Ä vÊre en tistrenget (altsÄ med fem dobbeltstrenger, og som da etter tradisjonen mÄ beskrives som en pentachordo) bouzouki. «Nordafjells» er ofte omtalt som en rammeslÄtt, altsÄ som en slÄtt med spilt med hardingfela stemt i gorrlaus stemming. I denne stemminga er bassen stemt ned til en f, noe som bidrar til Ä gi disse slÄttene en mystisk klang. Ved framfÞringen skulle det mytiske grunnlaget understrekes ved felespillerens esktatiske spill.

Ronström innleder til slĂ„tten med Ă„ gi et kort resyme av Atlekvadet – om kong Atles drap pĂ„ brĂždrene til dronning Gudrun pĂ„ jakten etter skatten som Gudruns tidligere ektemake Sigurd, kalt FĂ„vnesbane, fikk tak i da han drepte dragen FĂ„vne. Som kjent er jo dette kvadet en norrĂžn variant av de mange germanske historiene om huneren Attila og burgunderkongen Gundahar. Disse mytene og historiene ble spunnet i Ă„rhundrene etter Gundahars dĂžd i 437 i Worms, fra romergeneralen Flavius Aetius, i  forbund med hunerne, sitt angrep pĂ„ Gundahars Burgunderrike.

Ronströms valg av instrument er interessant. Hans bouzouki har rĂžtter bĂ„de i gresk og Ăžstlig folkemusikk, og i nyere tid frĂ„ irske folkemusikktradisjoner. Det er nok hovedsakelig i den siste at Ronström har sine inspirasjoner for bruken av instrumentet, men hans spill gir «Nordafjells» en ny dimensjon. Ved Ă„ overfĂžre den til en tistrengers bouzouki — med strengforlenging i bassen — fĂ„r han fram helt nye dimensjoner i slĂ„tten. Sider som kanskje kan sies Ă„ gjenspeile slĂ„ttens kontinental-europeiske og Ăžstlige opphav?

Cape Town pÄ Hagen
Vi avslutter fredagen tidlig for Ä sÞrge for at vi har krefter til lÞrdagens store avslutning! Men vi sÞrger for Ä fÄ med oss det som tidlig ble pekt ut som et «must» under Ärets Hagenfesten, Sebastian Bergströms Chris McGregor Experience.

I Ladan stilte en elite av ung svensk moderne jazz opp for Ă„ gjĂžre musikken til den fantastiske sĂžr-afrikanske musikeren Chris McGregor levende igjen. Da McGregor dro fra SĂžr-Afrika i 1964 — sammen med medmusikanter fra Cape Towns da levende og raskt utviklende jazzscene — ble de raskt en sentral del av det moderne og unge jazzmiljĂžet i London. FĂžrst gjennom bandet Blue Notes — og deretter med storbandet Brotherhood of Breath som vokste ut av dette — ble disse sĂžrafrikanske musikerne sentrale i Ă„ gjĂžre den sĂžr-afrikanske jazztradisjonene til en levende del av europeisk jazztradisjon pĂ„ 1960- og 1970-tallet. Fortsatt i dag lever denne tradisjonen videre i europeisk samtidsjazz.

Pianisten Sebastian Bergström – som er leder for bandet – har hentet med seg Anna Högberg pĂ„ altsaksofon, Niklas Barnö pĂ„ trompet, Vilhelm Bromander pĂ„ bass og Konrad Agnas pĂ„ trommer. I tillegg har Bergström for denne konserten fĂ„tt med seg Pierre Borel fra Umlaut Big Band pĂ„ tenorsaksofon.

SÄ det er definitivt McGregors Blue Notes Bergström har hatt i tankene her. Blue Notes kanoniske sammensetning er, ved siden av Chirs McGregor pÄ piano, Dudu Pukwana pÄ altsaksofon, Mongezi Feza pÄ trompet, Johnny Dyani pÄ bass og Louis Moholo pÄ trommer, ved siden av Nikele Moyake pÄ tenorsaksofon. SÄ her er The Hagen Blue Notes!

«Sebastian har Ă€ntligen slagit slag i saken och satt ihop ett renodlat McGregor-band. Hagenfesten kommer gunga i takt nĂ€r McGregors anda Ă„teruppstĂ„r i Ladan!» stĂ„r det i programmet. Og det var nesten akkurat slik det ble. Men bare nesten, for Ladan, som en bygning over et ikke helt stivt rammeverk, gynget med en ettersleng – med det som i amerikansk jazz ble betegnet som «swing». Denne etterslengen — som, for dere ingeniĂžrer som leser dette, finner sin forklaring i bygningens manglende statiske bestemthet — gjorde jo bare «gungan och svĂ€nget» bare enda mer riktig!

For dette ble fra fÞrste til siste tone et hÞydepunkt. Anna Högberg spilte for bÄde to og tre, med en intensitet og med- og innlevelse i denne musikken som om den legendariske altsaksofonisten og allfaderen i Cape Towns jazzmiljÞ, Kippie Moeketsi, var kommet ens Êrend til Hagenfesten for Ä spille for oss.

Niklas Barnö er ikke Morteza Feza, og det skal bĂ„de vi og han vĂŠre glad til. Ikke til forkleinelse for noen av dem, tvert imot. For med sitt spill forankret Barnö denne musikken – som tross alt er godt og vel trettifem Ă„r gammel – i vĂ„r nĂ„vĂŠrende samtid. Men med en dyp forankring i denne jazzens historie.

Jeg tror Johnny Dyani ville ha nikket anerkjennende til basspillet til Bromander. Men den store overraskelsen for undertegnede er trommespillet til Konrad Agnas. Dette er ikke fĂžrste gangen jeg har hatt anledning til Ă„ lytte til ham live – men dette satte et sĂ„ sterkt merke i opptil flere av mine minnebrikker at det visker ut minnet om de Ăžvrige gangene.

Louis Moholo-Moholo, som han nÄ titulerer seg etter at han arvet hÞvdingtittel av sin far, ville ikke bare nikke! Han ville kastet seg ut i denne polyrytmiske dansen 
 og glist bredt!

Sebastian Bergström stĂ„r bak bandet – og overlater mye av scenen til sine medmusikanter. Kanskje for mye? De gangene vi fĂ„r hĂžre ham i en friere solorolle viser han til fulle at han har noe Ă„ tilfĂžre til denne musikken.

De avslutter sitt vel tre kvarter lange sett med en feiende flott versjon av Dudu Pukwanas «MRA».

Da er konklusjonen Ă„penbar: dette bandet Ăžnsker jeg virkelig kan fĂ„ et langt liv, og med spillejobber langt ut over byen Hagen – for sĂ„ heter det jo her – og ut over Stockenholmer-bygda litt lengre sĂžrĂžst. Jobb hos broderfolkene i vest og sĂžrvest hadde ikke vĂŠrt ueffent! I’ll be there!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Heiko Purnhagen

Skriv et svar