Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Ny dans med New Dance

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 9. JULI 2020: For snaut et år siden hadde bandet kjent som The Quintet sin aller siste konsert under Oslo jazzfestival. Konsertene ble gjennomført i forbindelse med at CD-boksen «The Quintet Events 1998-1999» med fire konsertopptak og et NRK-opptak fra kvintettens storhetstid ble sluppet. Vår anmeldelse av albumet kan du lese her.

Det ble utover i konserten i august klart at gleden over å spille sammen vokste seg stor. Det kom derfor ikke som noen overraskelse at vi for noen uker siden ble invitert til debuten av den nye kvartetten New Dance. For at dette er en arvtaker etter The Quintet er det overhodet ingen tvil om. Paal Nilssen-Love og Ketil Gutvik, sammen med Carl Magnus «Calle» Neumann, og så ‘nykommeren’ da, Ingebrigt Håker Flaten. Nilssen-Love peker på saksofonisten Anthony Ortegas skive «New Dance!» fra 1967 som en av inspirasjonene for navnet.

Nilssen-Love innleder med å fortelle at de har hatt et par dager i lokalet, ikke bare for å bli varme i trøya til konserten. De har spilt inn materiale til ei plate, som vi nok regner med vil dukke opp på i kataloglistene til Nilssen-Loves egen label, PNL Records, mot slutten av året. Og i fortsettelsen av dette; en av årets største turnényheter: Denne kvartetten planlegger å dra ut på turné i forbindelse med plateslippet i januar-februar 2021. Så her er det bare for klubber og scener å trå til: rydd danseplass til kvartetten New Dance.

At de har fått spilt seg sammen er klart fra første anstrøk, der Gutvik for en gangs skyld tar fram en helakustisk gitar. Ortegas LP-plate fra 1967 ble den gangen gitt ut på Revelation Records. Labelnavnet kan stå som en beskrivelse av hvordan denne konserten framsto – som en åpenbaring.

Det tar nemlig ikke lang tid, før Nilssen-Love og Neumann går inn i det som jeg kjapt karakteriserer som «a Coltrane moment», slik Trane og Elvin Jones falt inn i et tett samhandlende mønster med et fyrverkeri av bomber og granater, fyrer de to på scenen i dag løs.

Snart drar de fire inn i et landskap av energi, trøkk og balsam for sjelen – en vakker, uimotståelig, medrivende, overveldende tsunami av total musikk. Vi lar oss fange inn i rive med i strømmen, i svinger, fossefall og sterke motstridende skjær og steiner. Selv Moder Jord skriker ut i ekstase! OG midt inne i det hele, der spiller Neumann som det er lnge siden jeg har hørt ham. Det er så deilig, atte! Og der, der, … hørte du? Der fôr jammen en Parker-referanse forbi. Et lite og kort, men deilig, øyeblikk.

Dette er musikk som gjør det god musikk skal gjøre – den lutrer kropp og sjel! Noe som overhodet ikke innebærer noen innblanding av sterk lut eller andre hydroksider, men dreier seg om å gjøre lutter – å rengjøre. Dette er musikk som gjør deg lutter øre!

Neumann er på plass så godt som fra aller første stavtak. Håker Flaten spiller som om det skulle gjelde livet – noe det da også gjør. Det gjelder å si ja til livet – for dette er livsbejaende musikk. Håker Flaten låter som … som Ingebrigt Håker Flaten! Akkurat slik det skal være. Neumann bryter omtrent sammen i latterkrampe mens Håker Flaten og Gutvik kaster lavmælte baller på kryss og tvers.

Nilssen-Love kaster seg på etter hvert, før også Neumann gir sitt besyv, –åtte og –ni med. Og så faller de fire inn i et mønster og struktur, der jeg tenker, dette er en energi jeg kjenner igjen fra Ornette Colemans klassiske kvartett, du vet den med Don Cherry, Charlie Haden og Billy Higgins. The Shape of Jazz to Come!

Dette svinger jo som bare rakker’n – kanskje er det dette som er de virkelige rakkerungene? Er det The New Dancing Rascals som er på scenen? Rasket, rakket, capisci? Men hvorfor er det egentlig slik, at også ungene til rakkeren skal henges ut? Håker Flaten bruker buen på E-strengen, skrudd ned femten hakk. Dette sammen med utstudert bruk av buens plassering og det strykere kaller bow force, kraften på buen, skaper han en tone som nesten faller fra hverandre. Sugende, skremmende, men også innsmigrende.

En stund seinere – og etter å ha skrudd opp E-strengen igjen – er Håker Flaten i gang med å et balladespill som gir frysninger på ryggen. Et slikt spill gjør det lett å tenke på Niels Henning Ørsted Pedersen, eller bare NHØP for mange. Nilssen-Love og Gutvik utvikler og styrker, før Neumann leverer det som for meg blir stående som det fremste øyeblikket av alle de store øyeblikkene. Jeg hadde kunnet blitt sittende og lytte til dette i timer i strekk, og ennå ikke være fornøyd.

En time etter at de startet vender de tilbake på scenen, med et ekstranummer som får meg til å notere på blokka: Bråkmakerne er tilbake … og takk for det! Ses i januar, kara!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen


Carl Magnus Neumann


Ingebrigt Håker Flaten


Ketil Gutvik

Skriv et svar