Konserter

O, Hildonde du!

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 15. OKTOBER 2020: Da Helge Skansen, daværende sjef for Riksscenen for  folkemusikk, uttrykte et ønske om å få etablert et nytt musikalsk samarbeid mellom Tore Brunborg og Berit Opheim, var ingen av dem vanskelige å be. Festivalsjef Trude Storheim på Vossa Jazz hev seg på karusselen, og nå kan vi bare lene oss tilbake og nyte resultatene av dette.

Da det som ble prosjektet «Hildo» — oppkalt etter klokka i Vangskyrkja, som klang så vent at bergenserne ble misunnelige og ville låne klokka — ble oppført første gang på Vossa Jazz i 2018 skrev vi at «frå fyrste tone så er du hekta. … Uansett kva Berit Opheim syng, så trur ein på henne. Ein trur på Berit Opheim på same måte som ein trur på Billie Holiday.» Konserten ga i tillegg til begeistrede anmeldelser også nominasjon til Kritikerprisen for musikk i 2018. Høsten 2019 kom plata, og den ble selvfølgelig omtalt på salt peanuts*.

27. mars i år hadde vi planlagt å høre prosjektet igjen på Nasjonal jazzscene, men den lille bekronede djevelen ville det annerledes. Nesten sju måneder seinere er vi derimot på plass for å høre Brunborg på tenorsaksofon og el-piano og Opheim på vokal (hovedbildet) i fri leik med Steinar Raknes på bass, Kåre Opheim på trommer og Eivind Aarseth på gitar og elektronikk, over folketoner først og fremst fra Voss og Hardanger, men også med en liten avstikker til Setesdal.

Her er det bare å lene seg tilbake, lukke øynene og nyte. La deg rive med, la deg omfavne, la deg fredfylt falle til ro i musikken. Brunborgs linjer som smyger seg rundt melodiene, med en tone som er like fysisk, naturnær og kraftig virkende som treleggen der sporene etter heksas nese fremdeles er synlige. Selv i de såre, lavmælte og nesten ømtåelige partiene. Raknes spiller bass for det tjueførste århundre, men allikevel med en forståelse for disse århundregamle musikktradisjonene. Når han skrur E-strengen (den dypeste) på bassen ned til en D under framføringen av folketonen «Venerus» frå Bygland, og bruker den som samklingende bordunstreng, er det med hundreår gamle referanser til en lang serie med folkeinstrumenter. Kåre Opheims effektive bruk av treblokk danser over rytmene. Aarseths unike gitartoner, flater og svevende felt legger en ekstra dimensjon til musikken. Men i dag vender også Aarseth smakfullt tilbake til et mer rocka uttrykk vi har hørt lite til fra hans side de siste årene.

Men det er Berit Opheims vokale prestasjoner som virkelig får hårene i nakke og på rygg til å reise seg opp i stram givakt. Vi blir innledningsvis, akkurat som på plata, presentert for historien om kirkeklokka Hildo som etter sagnet endte opp på bunnen av Bolstadfjorden på vei mot Bergen på slutten av 1200-tallet. «Vetle fuglen/Herre Gud sende oss sin nåde» blir etterfulgt av ein springar frå Hardanger, der gutane som skulle danse ville fått problemer med å følge med i den rytmiske leiken til instrumentalistene.

Og slik fortsetter reisen. En strålende reise, en reise som oppleves med alle sanser, ikke bare ørene. Når de nærmer seg det avslutningsvise, vender Berit Opheim tilbake kirkeklokka Hildo med «Dingjen, Dangjen, Hildo pao Vangjen», før vi får foredratt historia om «Huldrebrura på Finneslottet». Ei heftig brur viser det seg at denne brura er. Før vi får det Berit Opheim presenterer som en kveldssang til endelig avslutning etter halvannen time med stor musikalsk og tekstlig fortellerkunst.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Tore Brunborg


Steinar Raknes


Eivind Aarseth


Kåre Opheim

Skriv et svar