Konserter

Ornette på vandring i bluesens lys

SILDAJAZZ, HAUGESUND, DAG 1, ONSDAG 5. AUGUST 2020: salt peanuts* er på plass blant araberne! Og nei, vi har ikke foflyttet oss til verken Port Said, Riyadh eller til Dubai. Vi befinner oss i det om en gang var Norges mest tørrlagte by. En by i en region med lange historiske røtter, helt tilbake til da kongen på Avaldsnes kontrollerte skipsfarten gjennom området. Om du skal ha et slags svar på hvorfor haugesundere omtaler seg selv om arabere, så får du følge med i denne serien av dagsrapporter fra dette årets Sildajazz. I år arrangeres så vidt jeg kan se, den 34. festivalen siden den beskjedne starten i 1987.

Til Haugesund with love
Det er et natur- og samfunns-geografisk faktum at det å sitte på Avaldsnes ved ett av Karmøyas smaleste sund – rett sør for her jeg nå sitter – en gang kunne gi deg en stor strategisk fordel. Her kunne besitteren tjene store penger på å legge toll på all skipsfart som gikk gjennom Karmsundet. For leet av Karmøya var selvfølgelig noe alle søkte etter, med Nordsjøens ville vetter rett utenfor stuedøra.

Denne delen av Nor-vegen, inngangen og utgangen til skipsfartsåra langs Norskekysten, var som E4-an eller E6 i dag – den viktigste hovedveien fra sør til nord og tilbake igjen. Ikke overraskende var det her at Harald Hårfagre – han som «samlet» landet – satt som høvding på Avaldsnes. Hvorvidt Harald Hårfagre bedrev med jazzmusikk skal være usagt, men at det ble framført improvisert musikk og performativ kunst ved hans hoff er ganske sikkert.

Da vårsildefisket i Nordsjøen sto på sitt høyeste drøyt 900 år seinere, var salg av fangster og tilliggende herligheter forbundet med en ganske så høy party-faktor. Ikke uvanlig for slike jakt- og fangstbaserte aktiviteter noe sted i verden. Men her ved sundet ved Karmøya har alkoholen, havet og fisken altså rådd både grunn og gard i lange tider.

Hvorvidt han Asbjørn som seinere fikk tilnavnet Selsbane, var full da han drepte Tore Sel foran øynene på kong Harald på Avaldsnes skal være usagt. Men at både Harald, Asbjørn – og Tor for den saks skyld – nok har tatt seg mang en tår for «tørsten», er sikkert.

Så på midten av det 19. århundret snudde en gjeng haugianere dette rundt. Noen vil si på hodet. Det kom fra haugianismen, denne pietistiske, nyreligiøst konservative og bibeltro bevegelsen. Men en bevegelse som på mange måter paradoksalt også fungerte som en progressiv kraft i store deler av Norges lavere sosiale lag. En gjeng lokale haugianere så seg lei på den utagerende festingen, og stadige gudstjenester avbrutt av fulle fiskere. De tok derfor initiativ til å etablere en ny sildeby ved sundet i ly for Karmøy. Det var en vesentlig forutsetning fra deres side for etableringen.

Denne byen, som altså ble gitt navnet Haugesund etter sundet mot Karmøya, skulle være tørrlagt – i det minste på overflaten. Det skulle være slutt på de dager at lensmannen selv kom for å ordne opp i kirken, med fulle folk til gudstjeneste. Der han selv var den som var aller mest påvirket av alkoholens virkninger. I den nye byen skulle det ikke være noe djevelsk brennevin eller andre alkoholholdige drikker å oppdrive. Med haugianerne ved roret i den nye byen skulle slike dager være forbi.

Her sa man vel som i vitsen om hva han fra bibelbeltet i Agder på Norges sørligste kyst svarte på spørsmålet «…du vet at Jesus’ første under var å lage vin av vann i bryllupet i Kanaan?». Sørlendingen svarte, og haugianerne i Haugesund istemte nok, «mi vedd de’, men mi liga det ikkje!»

Uansett, snart etter etableringen av den nye sildebyen ved Karmsundet i 1854, var avholdsbevegelsen i Haugesund den største og mest iherdige i hele landet. Snart var nesten annenhver haugesunder medlem av totalavholdsbevegelsen. Det ble nok fortsatt drukket alkohol i Haugesund, men det ble drukket i smug.

Enhver som i debatter etter hvert hevdet at det burde være et alkoholutsalg i regi av Vinmonopolet i byen, ble ikke bare erklært å være barnemishandler og verre. Vedkommende hadde skrevet kontrakt i sitt eget blod med selveste Gamle-Erik, hinmannen, den falne, Mefisto, Sjølvaste, He who should not be named. Nei, enda verre, vedkommende var en forræderisk etterløper uten nasjonalt sinnelag.

Så ved inngangen til 1980-tallet skjer det noe. I 1978 åpner det første Vinmonopolutsalget i byen. To år seinere skriver Osloavisene om Haugesund som en sydlandsk samba-by. Her det full fest og festival. Byen var snudd helt på hodet, den gikk fra å være avholdsbastion til festival- og skjenkeby på svært kort tid. Stemningen var «mer sydlandsk i den gamle sildabyen enn det er i tropiske strøk», «det synges og skråles, og danses samba under teltduken til fullt orkester»!

Og dette orkestret spilte etter hvert jazz! Men i stor grad jazz til underholdning, til fest og feiring, med alkoholfølge. Ikke bare festet man med djevelens musikk, men man gjorde det med følge av den samme fyrens drikke! Slik måtte det i det minste framstå for byens førende totalitære klasser som i 1946, kun kort tid etter at man hadde greid å få slutt på nazistenes okkupasjon.

Det ble hevdet at «… nå har en okkupasjonsstyrke forlatt landet, skal vi nå tillate at kong alkohol rykker inn og gjør minst like stor skade?». I avstemmingen om åpning av vinmonopolutsalg i byen samme året stemte mer enn åtte av ti haugesundere nei til alkoholsutsalg i byen. Tretti år seinere var Haugesund snudd på hodet. Eller er det tilbake på beina?

Avholdsbevegelsen er i dag ikke lengre et overveldende sosialt og politisk fenomen. Tvert i mot, å se på resultatene av det siste kommunevalget i 2019, er dørgende kjedelig i så måte. På ingen måte skiller Haugesund seg ut fra en hvilken som helst annen gjennomsnittlig bykommune i Norge, Arbeiderpartiet 31%, Høyre 27,8%, Framstegspartiet 12,5%, Kristelig Folkeparti: 3,7% og partiet som kaller seg «De kristne» (sic!) 0,7%. Kanskje en refleks av det gamle jungel-ordtaket: «old prejudices don’t disappear, they simply die out!»0

Men den 125 år lange historien der Haugesund tilsynelatende – men altså bare tilsynelatende – var tørrere enn Sahara – er fortsatt levende. Området rundt Haugesund må – kanskje med unntak av Kvinesdal på Sørlandet – være ett av stedene der det er kortest avstand i gjennomsnitt mellom bedehusene. Om de nå heter Betel, Salem … eller Zion. Navnene sine henter de uansett fra Bibelen.

Til Sildajazzens fremme
I 2020, over seksti år etter at Hotell Saga ble åpnet med salg av alkohol og døra til samba og tropica ble åpnet, er det altså tid for de 34. jazzfester i araberbyen. Og takk for det sier vi. I år skulle det markeres med brask og bram at Sildajazzen skulle gjennomføres uten Bjarne Dankel ved roret. Da ny festivaldirektør ble ansatt tok det meste av jazz-Norge bølgen i begeistring over ansettelsen av platamaker og musikkentusiast Andreas R. Meland.

Men så kom altså denne lille luringen – sars-cov-2 – med utstikkere som verden nå tror lyser av en ildrød farge som gjør fargen på draktene til fotballaget Brann like lite rød som fargen til dagens uttrykk for dominante strømninger i det republikanske partiet i USA. Men bare for  si det: Denne rødfargen er ikke reell, den er skapt av bildemakere for å tydeliggjøre strukturen. Den har ingenting med hvordan viruset virkelig er. Akkurat som at det republikanske partiet er så langt fra et rødt parti som det er mulig å komme.

Men festivalsjef Meland har allikevel fått laget en festival – så å si i koronavirusets skygge. Med salgordet «1 METER AVSTAND» og festivalplakat i breddeformat med en meters lengde samlet noen av oss seg i den tidligere avholdsbyen og tok et lite glass for jazzens lysende framtid. Også i araberbyen.

Selv har jeg tidligere kun vært på Sildajazzen en eneste gang, for ca. 15 år siden, for Jazznytt. I motsetning til enkelte av sine storebrødre i den norske festivalfloraen har ikke Sildajazzen vært en utpreget nasjonal festival. Heller har det vært en del av den lokale sambastemningen som blomstret opp rundt 1980. Haugesund var vel antakeligvis det første stedet i Norge at verbet «å jazze» fikk en betydning som overhodet ikke hadde noe med jazz og annen improvisert musikk å gjøre.

Men jeg husker fortsatt dette besøket den gangen med glede, ikke minst for konserter med den vestlandske urkraften i Olav Dales saksofoner. En konsert på To Glass med Dabrhani-bandet og en duokonsert med sønnen Øyvind Dale på piano. Og ikke minst minnet om mange konserter med Bergen Big Band. Olav Dale er sterkt savnet etter han gikk bort alt for tidlig, bare 55 år gammel.

Nå har vi vært spent på om festivalsjef Meland vil ta Sildajazz til nye steder, kanskje kan denne plateproduserende sjefen for labelen som i flere omganger har nærmest legemliggjort konseptet «Åpen klasse» i Spellemann. Og det er et ambisiøst program Meland og hans kumpaner har lagt opp, selv med begrensningene som ligger i å være i en situasjon der man er besatt av den lille runde tassen med krone.

Ramblin’ with Ornette
Den uformelle åpningen på Dokken Museum skjer i et lokale som er like historisk som det er relevant for Haugesunds posisjon som jazzby. Bedehuset Zion er blitt flyttet fra Norheim ikke langt unna og satt opp igjen på museet. En drøyt hundre år gammel trebygning – hvitmalt selvfølgelig – med plas i sine velmaktsdager til kanskje 30 ihuga menighetslemmer – de aller fleste formentlig kvinner – og en sortkledd, mannlig predikant som kaster svovel og annet over forsamlingen. Det vekker til live noen traumatiske minner om egen barndom innerst inne i Vest-Telemark.

Men nok om det. Med dagens smittevern-restriksjoner er vi vel i alt rundt femten tilhørere til dagens predike. Denne tekst er skrevet i apostelen Ornette Colemans brev til jazzens yppersteprester, vi leser «Something Else!!!», kapittel 6, vers 2 til 15.

For inn kommer de omreisende predikanter, Gard Nilssen, som setter seg ned ved og ifører seg sine sorte Gretsch-trommer, og forsanger og menighetslys André Roligheten på tenor- og sopransaksofon. Duoen Ramblin’ (hovedbildet), som har hentet sitt navn fra en av apostelens mange tekstlåter. For det er Ornette Colemans musikk som står i sentrum her.

Så vidt jeg vet oppsto denne duoen ved en tilfeldighet. Under en USA-turne for et par år siden med trioen Gard Nilssen Acoustic Unity, med Ole Morten Vågan innkalt som bassreserve fra benken da Peter Eldh var opptatt annet sted, skulle de spille i Portland, Oregon. Det hadde oppstått en kollisjon og Vågan hadde forpliktet seg til å framvise sine bassale kunster i annen sammenheng.

Hva gjør vi da, spurte de to predikantene seg selv. Jo, vi spiller et program av musikk med en av våre felles musikalske forbilder, predikanten og apostelen av den frie jazzens evangelium, Ornette Coleman fra Fort Worth i Texas. Jeg husker selv at jeg leste om dette dagen etter at det skjedde … og jeg tenkte, «…Eia, eia var vi der!». Heldige de som fikk oppleve dette.

Og så: dette gikk så bra at de siden har gjennomført uhorvelige tre konserter med konseptet. Gard Nilssen sier at det er det eneste bandet han ikke har solgt, men som har solgt seg selv. I det minste så langt. Etter at de spilte på Øya-festivalen i 2019, var det klart at her lå kimen til noe som kunne bli et svært så populært – i alle betydninger av ordet – fenomen.

Og da har Andreas Meland vært klok nok til å booke duoen til en intim føråpningskonsert. Ikke nok med det. Ornette Coleman, Albert Ayler og de andre banebryterne i frijazz-bevegelsen som vokser fram på tampen av 1950-tallet og utover 1960-tallet i USA er utenkelig uten dens fundament i shoutin’-tradisjonen i det afro-amerikanske kristne – ofte baptistmenigheter – i USAs sørstater. Uten preachin’, ingen frijazz!

Så hvilket bedre sted for duoen Ramblin’ å framføre sin musikk enn i et slitent bedehus! Der duoen tar en Jesus og gjør vann til den mest smaksrike, modne og uttrykksmessig utfoldende burgunder. Dufter og smak, sang, dans og musikk til Colemans pris.

Rolighetens to jukselapper gir en god beskrivelse av rammeverket for konserten. De starter med et modalt strekk ‘over en d-moll akkord’, det vil si en dorisk D-skala – du vet den skalaen som ligger fra D til D på de hvite tangentene. Skalaen vi kanskje aller mest forbinder med «So What». En skala som vi grovt kan si er «det samme som» en C-durskala. Derfra går de oppover C-durskalaen, til et strekk over E-dur, F-dur osv. før de ender opp med Kathleen Grey i C-dur igjen.

Det er så flott, atte. Det er Roligheten som styrer det melodiske og tonale sentrum her, naturlig nok. Ornette Coleman-låtene flakser forbi, ofte som ikke annet enn små antydninger. Jeg prøver innlednignsvis å notere ned hva vi er innom, en må raskt gi opp. Men ikke nok med det. Her kommer referanser og små sitater som kaster linjer til «barn av Ornette». En Pharoah Sanders flakser forbi, på et tidspunkt bidrar Albert Ayler til koret. Under et strekk som på jukselappen er beskrevet som «Free/School Work», har klare referanser til Ken Vandermark. Tittelen på strekket er en første hentydning til Vandermarks Free Fall-trio, som igjen tok et navn som går tilbake til det klassiske albumet med trioen til Jimmy Giuffre fra 1963. Dernest er andre del av strekkets navn en åpenbar peker mot Vandermarks kvintett School Days. Et sitat som jeg kan banne på – nå bør man vel strengt tatt ikke banne i et bedehus – er hentet rett ut av hornet til Ken Vandermark slår i mot meg som del av Rolighetens linjer.

Og slik fortsetter det. For det er på mange måter at historien svirrer i lufta denne timen i Zion bedehus ved Dokken Museum i Haugesund. Haugesunds historie og den moderne jazzens historie. Det er klare affiniteter til det de to predikantene foredrar ikke bare til frijazzens urhistorie på 1960-tallet. Men minst like mye er det røtter til revolusjonen som skjedde i Chicago under armer, oppmuntring og veiledning av de unge chiacgoaneres forsøk av Fred Anderson, blant annet i dennes klubb Velvet Lounge.

For det var her den nye Chicago-scenen ble født, med Ken Vandermark og Peter Brötzmann i spissen. Der Vandermark med sine band løftet fram og moderniserte de klassiske avantgardistene fra 1960-tallet, som blant annet Ornette Coleman og Eric Dolphy. Det er i en tung tradisjon Roligheten og Nilssen plasserer seg.

Men de plasserer seg svært godt i dette  landskapet. Det blir en fornøyelig time i lag med musikk som ikek bare vekker mange minner, men som de to evner å levendegjøre og framføre i dag med sine interpretasjoner som musikk tilpasset et liv i koronavirusets skygge. Jeg skal ikke beskrive deres msuikalske bidrag, men overlate det fullt og helt til leserens fantasi. Jeg vil til slutt bare si en ting: Plukk fram kalenderen og noter: Book denne duoen fort som f…. Når det er gjort, løp av sted til det første og beste bedehuset for god musikk der de framfører sine versjoner av Ornette Colemans vidunderlige tekser.

Silya med storband
Silje Nymoen tør vel være ganske så kjent blant det norske populærmusikalske publikum. Ikke minst på bakgrunn av hennes framføringer og endelige seier i NRKs Stjernekamp i 2013. Men da hun slo gjennom for fullt om lag femten år før det var det med ei låt der basisen var hentet ut av det som en periode vel ble oppfattet som det tydeligste filmatiske uttrykket for nordmenns Askeladden-syndrom, «Flåklypa Grand Prix», der den lille mannen slår storkapitalen ned i støvlene med bare hender og sin kløkt og oppfinnsomhet.

Denne låta var dermed bygget over musikken til filmen, skrevet av den danske komponisten Bent Fabricius-Bjerre. Som nok mange av salt peanuts*’ lesere har fått med seg, døde Fabricius-Bjerre for kun en drøy ukes tid siden, 95 år gammel. Requiescat in Pace!

Artisten med artistnavnet Silya – hvem er mer passende artist på åpningskonserten av en festival med navn Sildajazz? – med Haugaland Storband framførte et titalls låter for et meget positivt innstilt publikum. Dette er klassisk storbandjazz, med feite arrangementer, en musikkstil som kanskje ikke ligger midt i motorveien for verken salt  peanuts*’s lesere eller skribenter. Men det i all hovedsak lokale publikummet i Maritim Hall var svært begeistret, fra storbandet starter opp med Ellington/Tizols «Caravan», og det etter hvert leder til Aretha Franklin’s versjon av Carole King og Gerry Goffins «(You make me feel like) A Natural Woman». Som avslutning får vi Rosemary Clooneys «Mambo Italiano», og da kan folkefesten i Haugesund dra i gang for fullt.

The Landlooper’s dance on Saturday
Den tredje konserten i dag er i Festiviteten, kanskje Haugesunds flotteste konsertsal. Vi samles fra nær og fjern for å oppleve kvartetten Arild Andersen Group, med Andersen selvpå bass, Helge Lien på piano, Marius Neset på saksofoner og Gard Nilssen på trommer.

Sist jeg hørte dette (nesten det samme) bandet var ved åpningskonserten under årets Moldejazz for omtrent tre uker siden. Den gangen spilte de med Håkon Mjåset Johansen (HMJ) på trommer, og du kan lese vår og festivalavisa Fire Flates omtale av denne konserten her. I mitt indre øre spiller jeg minnet om denne konserten under denne konserten og sammenlikner uttrykket mellom de to gruppene.

For det er en konklusjon som er åpenbar, attraktive og fascinerende som de er, er det uten tvil slik at musikken karakter og retning endrer seg når de skifter trommis. Integrasjonen mellom HMJ og Andersen og mellom Nilssen og Andersen har klare fellestrekk, men dynamikken blir en helt annen.

Vi har dessuten hørt Garnd Nilssen tidligere i dag med duoen Ramblin’. Det får meg til å tenke på følgende faktum: eller kanskje er det paradoks. Her har vi to trommeslagere som har det til felles at du kan sette dem i vilken musikalske eller jazzikalske sammenheng som helst. De vil begge løse oppgaven på en fortrinnlig måte, som er tro mot forbildene for dette uttrykket om det er relevant, men som gjør det på sin unike og spesifikke måte.

Det er trommeslagere som hver har sitt karakteristiske uttrykk. Nei, det blir feil, ikke uttrykk, for uttrykkene deres kan endre seg etter konteksten. Men de har sin karakteristiske karakter, om vi kan si det slik. En gjenkjennelighet, som ikke bare er hvordan de løser en spesifikk passasje eller hvordan de uttrykker et spesielt polyrytmisk mønster. En gjenkjennelighet som går dypere. Da er det det slår meg, det er den samme type kvalitative gjenkjennelighet som gjorde Jon Christensen til en slik unik trommeslager. Ingen av dem likner Jon Christensen i spillestilen … Er det overhodet mulig? Men allikevel er det noe der, noe subtilt, en essens som nesten ikke kan uttrykkes i ord.

Men på tross av dette fellesskapet er de så forskjellige, Mjåset Johansen har en brillians i sitt spill som gjenspeiles i Gard Nilssens musikalitet. De er begge svært dyktige linjeførere, men altså på hver sin unike måte.

Dette blir klarere for meg utover i konserten der store deler av repertoaret er felles med Molde-konserten. Så likt, men allikevel så ulikt. For noen dager siden satt jeg og så på et opptak på en halv time som svensk TV, SVT, lagde i 1971 med det som i løpet av opptaket ble til kvartetten Rena Rama, en tidlig favoritt for noen av oss. Dette var på mange måter ett av arnestedene for den nye skandinaviske modaljazzen som oppsto etter 1970, det nye musikkuttrykket som etter hvert ble en vesentlig del av ECM-myten og –estetikken.

Kvartetten til Andersen faller rett inn i de historiske linjene. Musikkens historiske resonansbunn er åpenbar og mesterlig presentert. Men samtidig er du ikke i tvil om at dette er moderne musikk, dette er ikke musikk fra 1975, men musikk utformet og presentert i 2020. Det er genuin samtidsmusikk. Hvor ville Wolfgang A. vært uten Johann Sebstian? Hvor ville Marius Neset vært i denne sammenhengen uten Jan Garbarek, Lennart Åberg og deres samtidige? Hvor ville Gard Nilssen vært uten Jon Christensen, Jack DeJohnette osv. Hvor ville Helge Lien vært uten … Keith Jarrett? Ja, jo, Liens referanser dit er også til stede, men minst like viktige i mine ører er linjene til den nylig 76 år fylte maestro Bobo Stenson.

Hva ville Arild Andersen vært uten … Arild Andersen? For samtidig og midt oppi det hele er det en annen historisk linje som blir åpenbar. Siden Andersen i 1974 som selv svært ung mann dannet sin egen kvartett med Jon Balke, Pål Thowsen og Knut Riisnæs, via Masqualero med Tore Brunborg og Nils Petter Molvær, har han tatt rollen overfor sine yngre kolleger.

Her står Andersen på scenen med noe av det fremste av musikkutøvere av en generasjon som er født etter at Andersen selv var et veletablert verdensnavn, Helge Lien er født i 1975, på et tidspunkt da Andersen allerede hadde satt et solid internasjonalt stempel på den moderne jazzmusikken. De to andre er begge født etter at Andersen gjorde «Molde concert» i 1981. Men de er alle i seg selv etablerte verdensnavn i dag, noe som også gjøre dette til en slags «All Star»-kvartett.

De starter ut med Andersens «Infinite Distance» (utgitt på Hyperborean), før de fortsetter med evig unge «Landloper», (opprinnelig på Lifelines). Så kommer kvartettversjonen av Andersens vidunderlig vakre hyllest til rosevinduet i Hamar Domkirke, opprinnelig skrevet for filmen om Kristin Lavransdatter, «Rose Window». Det var denne låta som ga det uformelle navnet til trioen med Lien og Nilssen som ga ut plata med samme navn i 2016, en trio som denne kvartetten er umulig å ikke se i sammenheng med. OM du er interessert i å lese om referansene som ligger under denne låta, kan du lese denne anmeldelsen av en konsert med Rose Window-trioen fra mars 2017.

«Rose Window» leder direkte over i «Science». Om du satt med lukkede øyne, ville du kunne banne på at de bombene Nilssen kaster utover scenen og oss, er som om det var Brian Blade som satt der, gjerne i sammen med sine komiser i Wayne Shorters Footprints-kvartett.

«J.B.», gamle «Tagreta», «The Day» og «Saturday» avslutter konserten, før vi får en feiende flott «Bluesy» som ekstranummer. Jeg ser på klokka og skjønner ingenting. Det er gått så nær to timer siden de startet som det er mulig å komme. Varte det ikke bare alt for kort? Sånn omtrent tjue minutter?

(Opphold og reise er dekket av festivalen).

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal

Skriv et svar