Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Oslo Jazzfestival – fĂžrste sett

Uten noen stÞrre forhÄndsbegeistring over Ärets programlegning, som synes konvensjonell og Þkonomisert pÄ kombinasjonen av hÞye billettpriser og de «forhÄndenvÊrende muligheters prinsipp», hva angÄr turnerende musikere utefra, kan en undre seg over at det likevel kan lykkes Ä strikke sammen et eget program tuftet pÄ lutter sentrale aspekter i jazzen fra det estetisk kultiverte over det direkte historisk rotfestete og til samtidens vidt Äpne uttrykk. Mht. sistnevnte hjelper dog spillestedet MIR betydelig med sitt Blow Out! Festival-program, som er blitt lÞpende rapportert her pÄ nettsiden.

Den fint kultiverte musikk var forventelig Ä finne pÄ Äpningsdagen der Operahuset har inntatt en tradisjon. Her gjaldt det to av harmonikkens mestere, om enn fra hver sin generasjon.

Til vÄr samtid hÞrer Tord Gustavsen, som med sin inderlige melodikk og utsÞkte akkordrekker har formet et personlig, lyrisk-sensitivt univers, langt mer rommelig enn den sakrale etikette avis-journalistikken henger pÄ ham. Og Gustavsen sÞker stadig nye felter i musikken. Ved anledningen her var hans permanente kvartett utvidet med Svante Henryson pÄ cello og el-bass, Audun Kleive pÄ trommer og perkusjon, Arve Henriksen pÄ trompet og en slags lommetrompet samt den unge vokalisten Synne Sanden. «Extended Circles» er en beskrivende tittel for prosjektet, hvor pÄ den ene side Kleive tilfÞrte et forÞket dynamisk drive og Sanden pÄ den annen side brakte en ny sÄr sensitivitet inn i musikken med sitt klangdempede foredrag til Gustavsens melodier. Sanden stÄr med trekk felles med BjÞrk og Jenny Hval pÄ sikker grunn og fengsler med sine syngende armer, mens Henryson og Henriksen (isÊr pÄ lommetrompeten) kaster robuste obligater inn som nye farger i Gustavsen-musikkens vanlige sirkler. Intet er tapt og nytt er innvunnet til en utvidet musikalsk helhet.

Den nÄ 82-Ärige franske (film)komponist og pianist Michel Legrand skaper ogsÄ pÄ sin mÄte fortryllende harmonirekker til fengslende melodier. Det har bragt ham bÄde popularitet i bredden og aktelse hos jazzens fremste utÞvere (bl.a. Miles Davis). I Operaen diverterte han med sin franske trio med fingerlett, tradisjonell virtuositet og noen trang til Ä skulle imponere med sekvenser i dobbeltempo, der tapte taktslag ble trofast rettet opp av den omhyggelige bassist Pierre Boussaguet og den velspillende trommis Francois Laizeau. Det ble dog fÞrst format pÄ konserten da Karin Krog og senere Solveig Slettahjell entret scenen. Krog behersket fornemt den tonalt krevende, men ultra smukke «You Must Believe In Spring» samt «Watch What Happens», som hun allerede for 40 Är siden innspilte til et helt Legrand-album med Palle Mikkelborg som arrangÞr, og Slettahjell smeltet hjertene med sin frimodige, klangfulle tolkning av isÊr «What Are You Doing the Rest of Your Life» og en sjarmerende duett med Legrand i «The Windmills of Your Mind».

Til sist begikk Legrand et slags harakiri ved Ä gjennomhÞvle «I Will Wait For You» i diverse taktarter og rytmer. En slitsom gimmick.

Fra festivalens annen dag kan temaet «Charles Mingus» anslĂ„s med fordel. «Mingus i Aulaen» skulle markere den legendarisk begivenhet, da Mingus for 50 Ă„r siden spilte med sin til alle tider sterkeste gruppe i Universitetets Aula. Mingus’ sans for dramatikk og forurettelser gjorde flere av gruppens konserter pĂ„ Europa-turneen til uforglemmelige begivenheter. Vreden, humoren og en kolossal organisk livskraft under konsertene var pĂ„fallende. Arild Andersen samlet en norsk sekstett, som i instrumentering matchet Mingus-sekstetten. Petter Wettre gjennomskrev arrangementene tett opp mot de opprinnelige. I Aulaen stilte sekstetten opp i samme fysiske formasjon som Mingus’ for 50 Ă„r siden. Og sĂ„ ble det da spilt pĂ„ liv og lyst. Dog mere pĂ„ lysten – og derved festen – enn pĂ„ livet. For solospillet var habilt, men ikke drevet av noen trang. Best satte Klaus Holm seg ut over de gamle stilistiske grenser med livgivende og samtidsvarende soli pĂ„ altsax og bassklarinett, og ogsĂ„ Arild Andersen fikk kontakt med villskapen i sitt basspill. Derimot gikk Bugge Wesseltofts vidlĂžftige eksesser av barokk humor ved klaviaturet ikke fri fra Ă„ bli kitsch. Motsatt «situasjonens forbilde» Jaki Byard, som ogsĂ„ var en spasmaker med anfall av ragtime og boogie, men som alltid bevarte jazzsjelen i musikken.

Repertoaret var dels hentet fra den historiske konsert, f.eks. «So Long Eric» og «Orange Was the Color …» og dels supplert med noen av de mest populĂŠre (ukompliserte) Mingus-lĂ„ter fra andre settings som «Better Get Hit in Your Soul» og «Haitian Fight Song». Kun «All the Things You Could Be by Now If Sigmund Freud’s Wife Was Your Mother» kan betraktes som et sjeldnere spilt Mingus-verk med sin vanskelige variant av flytende rytme.

Samme ettermiddag kunne man ogsĂ„ hĂžre «Mingus pĂ„ gaten», idet saksofonisten Atle Nymo hadde samlet en gruppe 2. klasse-elever fra MusikkhĂžgskolen for Ă„ presentere den Mingus-musikk de hadde arbeidet med i semestret. Et langt mer spennende repertoar med flere melodiske raffinementer, f.eks. «Canon», «Ecclusiastics», «The Shoes of the Fisherman’s Wife» og «Gunslinging Bird». Nymos septett lĂžste oppgaven med fin omhu for nyansene, og solistisk var alle habile; dog fortjener Nils Andreas Granseth pĂ„ trombone og HĂ„kon Aase pĂ„ fiolin Ă„ fremheves.

Mingus’ musikk utviser en sĂŠrlig force med fremdrivende ensemblespill mellom og under soliene. Det samme gjelder den svensk-norske kvintett Atomic, som dog gjennom halvannet tiĂ„r har spilt en avansert kombinasjon av samtidsrettet tonesprĂ„k og fri utfoldelse. PĂ„ Victoria samme kveld var gruppen i toppform med sine stramt organiserte og komplekse forlĂžp med gode rammer for sterke improvisasjoner. Igjen stĂ„r Fredrik Ljungkvist som en svimlende, kreativ improvisator med et instrumentelt overskudd som ikke finner sin like. Blant saksofonister som spiller pĂ„ melodisk-harmonisk underlag er Ljungkvist samtidens ypperste. Og Magnus Broo pĂ„ trompet er klokkeklar med pondus og snert og sterkt meningssammenhengende solospill. Spesiell oppmerksomhet denne gang var rettet mot gruppens nye trommeslager. Unge Hans HulbĂŠkmo har avlĂžst Paal Nilssen-Love i den krevende musikk med det store organiske drive og de stramme ensemblenotasjoner. Men HulbĂŠkmo var totalt oppmerksom i alle musikkens faser og ble en fullverdig med- og innspiller med et drivende flow.

Derfor kunne det umiddelbart undre nĂ„r han etterfĂžlgende pĂ„ Herr Nilsen virket sĂ„ ukoordinert i musikken med Hanna Paulsberg Concept. «Utslitt» etter Atomic-konserten kunne vĂŠre et svar, men kanskje ogsĂ„ at Paulsbergs langt mindre stramme musikk overlater flere initiativer til medspillerne selv, mens Atomic pĂ„byr krav og direktiver, som kan ha vĂŠrt mer lĂŠrerike for unge HulbĂŠkmo. Ei heller var det dog pianisten Oscar Grönbergs aften. Han virket ukonsentrert, og Trygve Fiske pĂ„ bassen er mere tonekorrekt enn pĂ„drivende. PĂ„ de premisser sto Paulsberg nĂŠrmest alene om Ă„ fĂ„ musikken ut over rampen. Hvilket dog lyktes overfor de som lyttet – til hennes velformede lyriske figurer, fremdeles med nĂŠrende Wayne Shorter inspirasjon. Spesielt den sjarmerende calypso-aktige «Hemulen» fenget.

 

(fortsettelse fĂžlger)

Tekst: Bjarne SÞltoft  Foto: Jan Granlie

Skriv et svar