VOSSA JAZZ 2015 – DAG 1 – fredag 27. mars 2015
Vi har vÄr i luften. Og da er det tid for Vossa Jazz.
Palmehelga hvert Ă„r er salt peanuts* utsendte skribenter tungt pĂ„ plass pĂ„ Vossevangen – den plassen danske Carsten Hauch ville bo da han skrev diktet «PĂ„ Vossevangen der vil jeg bo». Alle nordmenn kjenner den oversatte teksten til nynorsk, signert Hulda Garborg.
I Är er det Jan Granlie, Lars Mossefinn og Johan Hauknes som dekker festivalen for deg med daglige rapporter om livet pÄ Vangen disse dagene.
Opning som sier sju (JH)
Etter ankomsten til Voss og hilserunder til gamle og nye, men kjĂŠre alltid kjente er det igjen tid for en Ă„pningskonsert ved Vossa Jazz. Denne gangen for 2015-utgaven. Etter den faste framfĂžringa av «Hymne til Voss» pĂ„ lur, er det tid for Ă„rets festivalĂ„pner, forfatteren Karl Ove «Min kamp» KnausgĂ„rd. Et noe utradisjonelt valg – jazz er vel ikke hva vi forbinder med hans kamper.
Og han starter da ogsĂ„ med Ă„ pĂ„peke at han er av punk-generasjonen. «Og det betyr at jeg er skeptisk til jazz, og til folk som liker jazz.» Det han og hans likesinnede «… fĂžrst og fremst hadde imot jazzen, var at de som spilte den, var flinke. Flinkiser, ble de kalt, og det var det verste man kunne bli kalt i alternative musikkmiljĂžer pĂ„ Ă„ttitallet». Det motsatte av flinkis var det «ekte».
Jazz var ikke ekte, ideen om det ekte var en romantisk forestilling om at ‘ekte’ var «det umiddelbare, det direkte og det opprinnelige, det som ennĂ„ ikke var Ăždelagt av kulturen. … [I] det bildet fikk jazz representere det motsatte, som noe kunstferdig, uegentlig, duksaktig, som musikk for musikkens skyld».
Med dette som bakgrunn beskriver han en motreaksjon mot sitt unge syn og viser som en voksen mann en dyp forstĂ„else for jazzens vesen. Han avslutter med sitt «favorittsitat om musikk av forfatteren Rainer Maria Rilke, han skriver et sted at musikken lĂžfter oss opp â og det kunne alle ha sagt, men sĂ„ fĂžyer han til noe annet, som er det vesentlige: at den sĂ„ legger oss ned pĂ„ et helt annet sted».
Og han avslutter: «Det er det den ekte musikken gjÞr, lÞfter oss opp og legger oss ned et helt annet sted. Det er for Ä gi oss den opplevelsen at Vossa Jazz 2015 nÄ Äpner». Hele KnausgÄrds tekst ligger ute pÄ Vossa Jazz sine web-sider.
NĂ„ stiger stemningen – og plutselig stĂ„r Ă„rets Ă„pningskonsertmester Erlend Skomsvoll midt blant publikum og annonserer det kommende programmet som en varietĂ©vert fra tidlig i forrige Ă„rhundre. Han forteller at han er blitt oppfordret igjen og igjen av Helge Skansen, daglig leder ved den norske Riksscenen for folke- og verdensmusikk til Ă„ skrive et verk hvor han kombinerer norsk folkemusikk og jazz. Festivalsjef Trude Storheim ble med pĂ„ laget og sammen utfordret Riksscenen og Vossa Jazz Erlend Skomsvoll til Ä lage det verket som ligger til grunn for Ă„rets Ă„pningskonsert.
For en reise det ble. I Skomsvoll musikalske verden er alt mulig og ingenting er forbudt. Hans kunnskap om musikk og musikktradisjoner er sĂ„ rikholdig at han kan spille pĂ„ referanser til alle kanter. Og han gjĂžr det. Det kan hĂžres ut som oppskriften pĂ„ KnausgĂ„rds flinkis-musikk, men det han skaper er genuin, ekte musikk – musikk som forflytter oss til et helt annet sted. Det var ikke et musikalsk Ăžyeblikk som var kjedelig – eller vanskelig tilgjengelig.
Notatboka mi var tom etter konserten. Jeg var for oppslukt i musikken. Ikke visste jeg at en munnharpe-trio kunne svinge noe sĂ„ innerst inne i hel…. Langeleik med fuzz bĂžr vĂŠre en nĂ„degave til internasjonal rock. Men det er klart at for Ă„ skape den magien som herjet i Vossasalen denne fredagskvelden mĂ„ det dyktige musikere til. Musikerne er fra begge leire, Wenche LosnegĂ„rd pĂ„ vokal, Anders RĂžine pĂ„ gitar, langeleik, munnharpe m.m., Ole Morten VĂ„gan pĂ„ bass, Hans HulbĂŠkmo pĂ„ trommer, melodisk sag og munnharpe, Erlend Apneseth pĂ„ fele. Deretter Birger Mistereggen pĂ„ slagverk, munnharpe og «sagofon» – et slaginstrument skapt og utformet av kapellmesteren pĂ„ klaver, harmonium, tuba og trommer.
Vi fikk en sekvens inspirert av Skomsvoll kontrafaktiske prosjekt «What If?» over jazzhistorien. Her var spĂžrsmĂ„let Skomsvoll reiste – hva om disse to hadde vĂŠrt norske folkemusikere? For deretter Ă„ blande sammen Alf PrĂžysens og BjarneAmdahls «Tango for to» med Franz Schubert i en heidundrende versjon – som lĂžper over i en Chick Corea-parafrase som blander seg med Ă ge Aleksandersens «Dans me dÊ». Halle jula! Det er lov Ä danse annonserer Skomsvoll, selv om ingen griper sjansen.
Men vi danser ut av Vossasalen etter konserten. Dette var gjevt. Om jeg skal rangere dette er den aller beste Äpningskonserten jeg har hÞrt pÄ Vossa Jazz noensinne! Den ville ogsÄ ha raget som ett av de aller beste bestillingsverkene, om det hadde stilt i den konkurransen. Dette prosjektet mÄ fÄ et liv etter denne konserte og framfÞringen pÄ Riksscenen i Oslo 11. april i Är.
Se og hÞr pÄ Voss? (JH)
I kjellerlokalet Pentagon er det tid for den svenske kvartetten Se och Hör (bildet), en ung kvartett fra Stockholm som er noe av sterkeste kruttet svensk jazz har frambrakt det siste tiÄret. AltsÄ langt fra ei velkjent lefse fra Oslo. I mostsetning til denne lefsa er den svenske varianten svÊrt interessant og lÊrerik lesning. Med Anna Högberg pÄ altsaksofon, Niklas Barnö pÄ trompet, Emil Skogh pÄ bass og Dennis Egberth pÄ trommer. Et strÄlende sett i en muskalsk tradisjon av det beste som amerikansk og europeisk post-bop har frambrakt.
Et hÞydepunkt for denne anmelder var den humoristiske lÄta «Sparven», skrevet av Emil Skogh til Barnö, med ei tonelinje basert pÄ fuglens sang. Anna Högberg og Niklas Barnö er fremragende musikere og fikk spille ut sine ideer. Emil Skogh og Dennis Egberth framsto som eksellente medmusikanter i dette bandet. Deres bidrag sto trygt pÄ egne bein.
NÄ er det langt pÄ overtid at bandet mÄ lage en ny plate etter den selvtitulerte plata som kom ut alt for lenge siden. Siden den gangen har bandet beveget seg syvmilssteg til et sted jeg vil vÊre ofte.
Mikko Innanens drÞmmer (JG)
Under Tampere Jazz Happening i fjor fikk jeg gleden av Ä hÞre den finske saksofonisten Mikko Innanens drÞmmeband +10. en gjeng med gode, finske kolleger som hadde satt hverandre stevne rundt Innanens musikk. IgÄr kveld fikk vi et gjenhÞr, og selv om altfor fÄ mennesker hadde tatt turen til Gamlekinoen, Vossa Jazz sitt beste lokale rent lydmessig, sÄ koste vi fÄ som var der oss storligen.
Bandet ledes med myndig hÄnd av Innanen som har plassert seg i midten foran pÄ scenen, og ut fra sin sentrale posisjon styrer han troppene som en landslagskaptein. Ved siden av Innanen pÄ alle mulige saksofoner, merket vi oss spesielt trombonisten Jari Hongisto, som overbeviste med flere nydelige soloer.Musikken var utelukkende komposisjoner av Innanen, og viste hans nÊre tilknytning til den nyere amerikanske tradisjonen fra saksofonisten Ornette Coleman og framover.
Under konserten i Tampere lot vi oss fascinere av pianisten Seppo Kantonen. I gÄr fikk han egentlig ikke slippe skikkelig til fÞr helt pÄ slutten av konserten, og det virket nesten som han hadde ventet hele kvelden pÄ Ä fÄ «slÄ ut hÄret». Et strÄlende kor som vil bli stÄende lenge.
Siste lÄta presenterte ogsÄ Innanen som vokalist i en skjeiv «sirkuslÄt», selvsagt pÄ finsk, og hvis det var noen som var i tvil om hvor bandet kom fra, sÄ fikk man vite det da! ForelÞpig et hÞydepunkt for denne anmelderen.
Flukserte merkinger (JH)
Vi dykker ned i Pentagon nok en gang – denne gangen for Ă„ mĂžte superbandet Fluxed Markings, med Fredrik Ljungkvist pĂ„ saksofon og klarinett, Mike Majkowski pĂ„ bass, Dag Magnus Narvesen pĂ„ trommer og en av gudfedrene i europeisk avantgardejazz etter 1965 pĂ„ piano, Alex von Schlippenbach.
Det ble pÄ mange mÄter to konserter i en denne kelden. Det starter ut i fullt driv i den musikalske nÊrheten av Schlippenbach-trioen, men hvor Schlippenbach er utypisk svÊrt tilbakeholden med egne bidrag. SÄ midtveis i konserten synes han tydeligivs at det er nok og legger inn noen Monk-hint. Derfra og ut blir det en herlig Monk-tribute, men sÄ forskjellig fra Schlippenbachs eget Monk-prosjekt som det er mulig Ä fÄ til. To glitrende konserter-i-en!
Ingebrikt og hans unge mÞdre (JH)
Men mye vil ha mer. UtpĂ„ natta ender vi opp der vi begynte – i Vossasalen. Men nĂ„ er det Ingebrikt HĂ„ker Flatens amerikanske band Young Mothers som stĂ„r pĂ„ scenen. I trĂ„d med Skomsvolls utvidede folkemusikk-begrep kan vi si at ogsĂ„ dette er musikk som kombinerer improvisasjon og folkemusikk. Her er elementer fra hip hop og rock, med energi og trĂžkk.
Sist jeg hÞrte bandet var for ett par uker siden pÄ Victoria i Oslo. Den gangen var jeg skuffet over manglende lÞft og trÞkk i musikken. Det tok ikke riktig av. Jeg hadde en teori om at det delvis skyldtes lokalet. Dette er ikke klubbmusikk for trange jazzklubber.
Etter andre gangs observasjon ble teorien i hvert fall ikke motbevst. I natt tok av til gagns. Og publikum holdt ut, selv om gjennomsnitsalderen var betydelig lavere pĂ„ denne tida av dĂžgnet enn da Skomsvoll et al var i gang her. Det kan jo ogsĂ„ ha hatt noe med musikken Ă„ gjĂžre. Og vi holdt ut – uten at det kostet oss noe energi. Vi fikk en kort prat etter konserten med Jawwaad Taylor, bandets vokalist, trompetist og mere til. De er nĂ„ akkurat ferdig med en Norgesturne – som Oslo-konserten var starten pĂ„. Han sa at slik han sĂ„ det umiddelbart etterpĂ„ «…var dette den beste konserten pĂ„ hele turneen!». Jeg kan tilfĂžye at det var den soleklart beste konserten jeg hĂžrte.
SĂ„ er det tid for senga – for Ă„ vĂŠre klar til dag 2 pĂ„ Vossevangen. Er det her huldra bor?
Tekst: Johan Hauknes (JH) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie