Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

På Vossa Jazz der vil eg bu

VOSSA JAZZ 2015 – DAG 1 – fredag 27. mars 2015

Vi har vår i luften. Og da er det tid for Vossa Jazz.

Palmehelga hvert år er salt peanuts* utsendte skribenter tungt på plass på Vossevangen – den plassen danske Carsten Hauch ville bo da han skrev diktet «På Vossevangen der vil jeg bo». Alle nordmenn kjenner den oversatte teksten til nynorsk, signert Hulda Garborg.

I år er det Jan Granlie, Lars Mossefinn og Johan Hauknes som dekker festivalen for deg med daglige rapporter om livet på Vangen disse dagene.

Opning som sier sju (JH)
Etter ankomsten til Voss og hilserunder til gamle og nye, men kjære alltid kjente er det igjen tid for en åpningskonsert ved Vossa Jazz. Denne gangen for 2015-utgaven. Etter den faste framføringa av «Hymne til Voss» på lur, er det tid for årets festivalåpner, forfatteren Karl Ove «Min kamp» Knausgård. Et noe utradisjonelt valg – jazz er vel ikke hva vi forbinder med hans kamper.

Og han starter da også med å påpeke at han er av punk-generasjonen. «Og det betyr at jeg er skeptisk til jazz, og til folk som liker jazz.» Det han og hans likesinnede «… først og fremst hadde imot jazzen, var at de som spilte den, var flinke. Flinkiser, ble de kalt, og det var det verste man kunne bli kalt i alternative musikkmiljøer på åttitallet». Det motsatte av flinkis var det «ekte».

Jazz var ikke ekte, ideen om det ekte var en romantisk forestilling om at ‘ekte’ var «det umiddelbare, det direkte og det opprinnelige, det som ennå ikke var ødelagt av kulturen. … [I] det bildet fikk jazz representere det motsatte, som noe kunstferdig, uegentlig, duksaktig, som musikk for musikkens skyld».

Med dette som bakgrunn beskriver han en motreaksjon mot sitt unge syn og viser som en voksen mann en dyp forståelse for jazzens vesen. Han avslutter med sitt «favorittsitat om musikk av forfatteren Rainer Maria Rilke, han skriver et sted at musikken løfter oss opp – og det kunne alle ha sagt, men så føyer han til noe annet, som er det vesentlige: at den så legger oss ned på et helt annet sted».

Og han avslutter: «Det er det den ekte musikken gjør, løfter oss opp og legger oss ned et helt annet sted. Det er for å gi oss den opplevelsen at Vossa Jazz 2015 nå åpner». Hele Knausgårds tekst ligger ute på Vossa Jazz sine web-sider.

Nå stiger stemningen – og plutselig står årets åpningskonsertmester Erlend Skomsvoll midt blant publikum og annonserer det kommende programmet som en varietévert fra tidlig i forrige århundre. Han forteller at han er blitt oppfordret igjen og igjen av Helge Skansen, daglig leder ved den norske Riksscenen for folke- og verdensmusikk til å skrive et verk hvor han kombinerer norsk folkemusikk og jazz. Festivalsjef Trude Storheim ble med på laget og sammen utfordret Riksscenen og Vossa Jazz Erlend Skomsvoll til å lage det verket som ligger til grunn for årets åpningskonsert.

For en reise det ble. I Skomsvoll musikalske verden er alt mulig og ingenting er forbudt. Hans kunnskap om musikk og musikktradisjoner er så rikholdig at han kan spille på referanser til alle kanter. Og han gjør det. Det kan høres ut som oppskriften på Knausgårds flinkis-musikk, men det han skaper er genuin, ekte musikk – musikk som forflytter oss til et helt annet sted. Det var ikke et musikalsk øyeblikk som var kjedelig – eller vanskelig tilgjengelig.

Notatboka mi var tom etter konserten. Jeg var for oppslukt i musikken. Ikke visste jeg at en munnharpe-trio kunne svinge noe så innerst inne i hel…. Langeleik med fuzz bør være en nådegave til internasjonal rock. Men det er klart at for å skape den magien som herjet i Vossasalen denne fredagskvelden må det dyktige musikere til. Musikerne er fra  begge leire, Wenche Losnegård på vokal, Anders Røine på gitar, langeleik, munnharpe m.m., Ole Morten Vågan på bass, Hans Hulbækmo på trommer, melodisk sag og munnharpe, Erlend Apneseth på fele. Deretter Birger Mistereggen på slagverk, munnharpe og «sagofon» – et slaginstrument skapt og utformet av kapellmesteren på klaver, harmonium, tuba og trommer.

Vi fikk en sekvens inspirert av Skomsvoll kontrafaktiske prosjekt «What If?» over jazzhistorien. Her var spørsmålet Skomsvoll reiste – hva om disse to hadde vært norske folkemusikere? For deretter å blande sammen Alf Prøysens og BjarneAmdahls «Tango for to» med Franz Schubert i en heidundrende versjon – som løper over i en Chick Corea-parafrase som blander seg med Åge Aleksandersens «Dans me dæ». Halle jula! Det er lov å danse annonserer Skomsvoll, selv om ingen griper sjansen.

Men vi danser ut av Vossasalen etter konserten. Dette var gjevt. Om jeg skal rangere dette er den aller beste åpningskonserten jeg har hørt på Vossa Jazz noensinne! Den ville også ha raget som ett av de aller beste bestillingsverkene, om det hadde stilt i den konkurransen. Dette prosjektet må få et liv etter denne konserte og framføringen på Riksscenen i Oslo 11. april i år.

Se og hør på Voss? (JH)
I kjellerlokalet Pentagon er det tid for den svenske kvartetten Se och Hör (bildet), en ung kvartett fra Stockholm som er noe av sterkeste kruttet svensk jazz har frambrakt det siste tiåret. Altså langt fra ei velkjent lefse fra Oslo. I mostsetning til denne lefsa er den svenske varianten svært interessant og lærerik lesning. Med Anna Högberg på altsaksofon, Niklas Barnö på trompet, Emil Skogh på bass og Dennis Egberth på trommer. Et strålende sett i en muskalsk tradisjon av det beste som amerikansk og europeisk post-bop har frambrakt.

Et høydepunkt for denne anmelder var den humoristiske låta «Sparven», skrevet av Emil Skogh til Barnö, med ei tonelinje basert på fuglens sang. Anna Högberg og Niklas Barnö er fremragende musikere og fikk spille ut sine ideer. Emil Skogh og Dennis Egberth framsto som eksellente medmusikanter i dette bandet. Deres bidrag sto trygt på egne bein.

Nå er det langt på overtid at bandet må lage en ny plate etter den selvtitulerte plata som kom ut alt for lenge siden. Siden den gangen har bandet beveget seg syvmilssteg til et sted jeg vil være ofte.

Mikko Innanens drømmer (JG)
Under Tampere Jazz Happening i fjor fikk jeg gleden av å høre den finske saksofonisten Mikko Innanens drømmeband +10. en gjeng med gode, finske kolleger som hadde satt hverandre stevne rundt Innanens musikk. Igår kveld fikk vi et gjenhør, og selv om altfor få mennesker hadde tatt turen til Gamlekinoen,  Vossa Jazz sitt beste lokale rent lydmessig, så koste vi få som var der oss storligen.

Bandet ledes med myndig hånd av Innanen som har plassert seg i midten foran på scenen, og ut fra sin sentrale posisjon styrer han troppene som en landslagskaptein. Ved siden av Innanen på alle mulige saksofoner, merket vi oss spesielt trombonisten Jari Hongisto, som overbeviste med flere nydelige soloer.Musikken var utelukkende komposisjoner av Innanen, og viste hans nære tilknytning til den nyere amerikanske tradisjonen fra saksofonisten Ornette Coleman og framover.

Under konserten i Tampere lot vi oss fascinere av pianisten Seppo Kantonen. I går fikk han egentlig ikke slippe skikkelig til før helt på slutten av konserten, og det virket nesten som han hadde ventet hele kvelden på å få «slå ut håret». Et strålende kor som vil bli stående lenge.

Siste låta presenterte også Innanen som vokalist i en skjeiv «sirkuslåt», selvsagt på finsk, og hvis det var noen som var i tvil om hvor bandet kom fra, så fikk man vite det da! Foreløpig et høydepunkt for denne anmelderen.

Flukserte merkinger (JH)
Vi dykker ned i Pentagon nok en gang – denne gangen for å møte superbandet Fluxed Markings, med Fredrik Ljungkvist på saksofon og klarinett, Mike Majkowski på bass, Dag Magnus Narvesen på trommer og en av gudfedrene i europeisk avantgardejazz etter 1965 på piano, Alex von Schlippenbach.

Det ble på mange måter to konserter i en denne kelden. Det starter ut i fullt driv i den musikalske nærheten av Schlippenbach-trioen, men hvor Schlippenbach er utypisk svært tilbakeholden med egne bidrag. Så midtveis i konserten synes han tydeligivs at det er nok og legger inn noen Monk-hint. Derfra og ut blir det en herlig Monk-tribute, men så forskjellig fra Schlippenbachs eget Monk-prosjekt som det er mulig å få til. To glitrende konserter-i-en!

Ingebrikt og hans unge mødre (JH)
Men mye vil ha mer. Utpå natta ender vi opp der vi begynte – i Vossasalen. Men nå er det Ingebrikt Håker Flatens amerikanske band Young Mothers som står på scenen. I tråd med Skomsvolls utvidede folkemusikk-begrep kan vi si at også dette er musikk som kombinerer improvisasjon og folkemusikk. Her er elementer fra hip hop og rock, med energi og trøkk.

Sist jeg hørte bandet var for ett par uker siden på Victoria i Oslo. Den gangen var jeg skuffet over manglende løft og trøkk i musikken. Det tok ikke riktig av. Jeg hadde en teori om at det delvis skyldtes lokalet. Dette er ikke klubbmusikk for trange jazzklubber.

Etter andre gangs observasjon ble teorien i hvert fall ikke motbevst. I natt tok av til gagns. Og publikum holdt ut, selv om gjennomsnitsalderen var betydelig lavere på denne tida av døgnet enn da Skomsvoll et al var i gang her. Det kan jo også ha hatt noe med musikken å gjøre. Og vi holdt ut – uten at det kostet oss noe energi. Vi fikk en kort prat etter konserten med Jawwaad Taylor, bandets vokalist, trompetist og mere til. De er nå akkurat ferdig med en Norgesturne – som Oslo-konserten var starten på. Han sa at slik han så det umiddelbart etterpå «…var dette den beste konserten på hele turneen!». Jeg kan tilføye at det var den soleklart beste konserten jeg hørte.

Så er det tid for senga – for å være klar til dag 2 på Vossevangen. Er det her huldra bor?

Tekst: Johan Hauknes (JH) og Jan Granlie (JG)

Foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.