Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Per Texas’ svenska rulltrappor

PER ‘TEXAS’ JOHANSSON KVARTETT, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 5. NOVEMBER 2016: Det var med stor spenning jeg imøteså konserten denne kvelden med Per «Texas» Johansson på Victoria. Tidligere i år slapp han platen «De långa rulltrapporna i Flemingsberg», som ble meget positivt omtaltsalt peanuts*. Og det var definitvt vel fortjent.

Vi har vært mange som har gledet oss over at Per Texas Johansson har vendt tilbake til musikken, etter å ha tilbrakt en tid i hälsosystemets värld. En verden hvor også de lange rulletrappene hører hjemme, vid Huddinge Sjukehus!

Mange av oss falt for Per Johanssons tone i saksofonen på slutten av 1990-tallet, ikke minst gjennom skivan «Alla mina kompisar» – ei skive som fikk Gyllene Skivan i 1998. Men så ble Per Texas borte. Vart blev han av, som våra svenska venner villa säga? Les denne artikkelen i Dagens Nyheter, og du finner svaret.

Musikk er ikke alt. Da Per Texas valgte å ta sykepleierutdanning var svaret på spørsmålet ‘hvorfor det?’enkelt. Det er «skönt att göra något annat än att hålla på med musik», svarte Per Johansson til DN.

Med plata med den mystiske tittelen «De långa rulltrapporna i Flemingsberg» på Moserobie, kom han for fullt tilbake. Om englene sang vet jeg ikke, men vi var mange som så at det var godt å stå på de lange rulletrappene på Huddinge sjukhus.

Til Victoria kom Per Texas Johansson denne kvelden med den samme kvartetten som dannet grunnlaget for «rulletrappa», Matthias Ståhl på vibrafon og marimba, Konrad Agnas på trommer, Johan Lindström på steel guitar, og altså Per ‘Texas’ Johansson på klarinett, kontrabassklarinett, engelsk horn og tenorsaksofon.

Selv om det var et rimelig godt oppmøte, burde det vært mange flere som møtte opp denne lørdagskvelden. For Per Texas og hans kumpaner leverte sakene så til de grader. «Fridtjof» fra Ytre Enebakk i Øyvind Bluncks skikkelse ville umiddelbart ha sagt det på vegne av oss alle, «den satt … rett i … sikringsboksen».

For en strålende konsert det ble, … og for en medrivende og glitrende musikk bandet leverte. Med Per Texas Johansson er det aldri tvil om at musikken er svensk, uansett hvordan han vrir og vender på den.

Det store trummis-fyndet Konrad Agnas – som fikk Faschings Vänners stipendium 2013 – har en lekenhet, men samtidig rytmisk sikkerhet i sitt spill som er ganske så unik. I denne band-sammenhengen, hvor det ikke er en stødig bass til stede, kan han åpne opp det rytmiske landskapet og leke med den grunnleggende pulsen.

Han tegner og fargelegger, men hele tiden med et sterkt fokus på pulsen og beaten. Han har i drivende partier en tendens til å legge seg foran beaten, noe som i denne bassløse sammenhengen innebærer at han stiller store krav til den rytmiske tryggheten til sine medmusikanter, i dette tilfellet Per Texas Johansson og Matthias Ståhl. Uten denne trygge basisen kunne det noen ganger lett føre til accelerandi – at tempoet blir trukket opp.

Men det gjør det ikke, … og det viser noe av musikaliteten til den kvartetten som står på scenen. For vi er aldri i tvil om at det musikere med svært store ører som er på scenen.

Det er sjeldent jeg har hørt Matthias Ståhl så ekspressiv som denne kvelden – i denne sammenhengen. Han viser ikke bare hvilken eminent musiker han er. Han viser også til fulle hvordan han utnytter det rytmiske og harmoniske landskapet. For min del vil jeg også påstå at å høre ham på marimba var en egen åpenbaring denne kvelden. Til i kveld har jeg i all hovedsak hørt Ståhl på vibrafon.

Men uansett om det er på marimba eller den noe skranglete vibrafonen han ble utstyrt med denne kvelden, viser han i kveld ikke bare hans harmoniske og rytmiske forståelse, men også hvordan han evner å binde dem sammen og fortelle en historie, samtidig som han viser en årvåkenhet overfor sine medmusikanter.

Johan Lindström på steel guitar var for meg et ukjent navn forut for konserten – utover hans bidrag til skiva «de långa rulltrapporne …». Det er åpenbart for de fleste at steel guitar er vanskelig instrument å være utøver av i en improvisatorisk sammenheng.  Men med en veksling mellom øvre og nedre strenger skaper Lindström harmoni-linjer som er komplementære til bandets linjer.

Der de fire musikerne i dette bandet møtes er på det perkussive planet. Det er fire musikere som har rytmisk stålkontroll – og som evner å spille på det. Men det utelukker ikke at også harmonisk magi oppstår.

På to låter i løpet av kvelden spiller Per Texas Johansson på engelsk horn – oboens dypere bror. Tungt som et h….te å spille på, men akustisk helt magiskt. Per Texas og Johan spiller helt synkront sammen, engelsk horn og steel guitar, og audiomessig flyter det sammen og integreres til en multiharmonisk lyd jeg kun kan sammenligne med gitar-synthen til Pat Metheny.

I notatene mine har jeg på et tidspunkt skrevet «symfonisk impresjonisme». Det er ikke tilfeldig. Ikke fordi musikken er en bleik kopi av Debussys og Ravels utvidelse av den symfoniske musikkens harmoniske verden, men fordi dette harmoniske – noen vil si an-harmoniske – landskapet forenes med den klassiske ideen om kontrapunkt!

Og ikke noe sted i jazzens historie fikk ideen om kontrapunkt et sterkere ankerfeste enn i en variant av vestkyst-jazzen. Kjente navn i denne retningen er Shorty Rogers, Al Cohn, Zoot Sims, men ikke minst i musikken til Jimmy Giuffre.

Det er mye i Per Texas Johannsons musikk som minner om Giuffre’s ideer. Når han henter fram B-klarinetten, hører jeg stadig vekk referanser til Jimmy Giuffre. Men viktigere enn det er det at den musikalske og harmoniske ideeen er bygget over å utvikle et kontrapunktisk uttrykk. Men dermed har jo også musikken et uttrykk som peker helt tilbake til Johann Sebastian Bachs harmoniske ideer og fuge-teorier.

Men Bach ville overhodet ikke vært enig i noen av de lydene som kom ut av Johan Lindströms steel guitar. Lindström viser at steel guitar faktisk kan være et moderne uttrykk, og ikke var brukes til å skape præriebilder av slitne hester med cowboyer på jakt etter nærmeste vann-hull.

På et tidspunkt hvor han vrenger uttrykket på instrumentet, minner det meg sterkt om Jimi Hendrix’ klassiske Fender-uttrykk av den urbane fremmedgjøringen, av møtet med den uforståelige, og moderne, nye verden. Dette, tenker jeg, er hvordan Hendrix ville ha hørt ut – om han spilte steel guitar.

Men det er bandlederen selv som virkelig gir et overbevisende uttrykk denne kvelden. Når det gjelder hans forskjellige instrumentvalg, har jeg allerede nevnt hans spill på engelsk horn. Hans B-klarinett-spill er svingende og medrivende, men jeg savner inn i mellom et mer vågalt uttrykk.

Kontrabassklarinett er definitivt ikke ett av verdens letteste instrument å uttrykke seg på. Men Per Texas Johansson greier det, han er i stand til å utnytte hele registeret i dette tung-pustede instrumentet som få andre jeg har hørt. Dette var en av de ytterst få gangene jeg har hørt kontrabassklarinett som et interessant instrument.

Vi får endelig to låter hvor Per Johansson henter fram tenorsaksofonen. Da letter det, da vet vi – dette har vi ventet på.

Fra det starter med «de långa rulltrapporna …», er vi gjennom mange kjente tema fra plata med samme navn – og noen tema fra «Alla mina kompisar». Underveis tenker jeg at «det er så … svenskt, atte». «Skuggan», «Fredrik Ljungkvist», et tema som Per Texas innrømmer at han har stjålet/stulit av Yunkan.

Etter nær to timer avslutter kvartetten med ei låt fra «Alla min kompisar», nemlig «Miljarder stjärnor», ei låt som utvikler seg over et harmonisk landskap midt mellom dur og moll. Nei, det var ingen svensk folketone, men det burde ha vært det.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.