Konserter

Pianotrioens Dao

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 3. SEPTEMBER 2020: Det er ikke bare gått år siden, den til Oslo da nyss ankomne japanske pianisten Ayumi Tanaka satte seg ned med sin nydannede trio for det jeg tror var om lag sju-åtte år siden. I tiden siden det har det også rent mye vann i havet, og Ayumi Tanaka Trio har utviklet seg til å bli noe av det aller vakreste, emosjonelt dyptpløyende og det mest kontemplative i norsk improvisert musikk, jeg vil påstå i norsk samtidsmusikk overhodet, i dag.

Trioens impressive uttrykk – for på mange måter er ikke tankene bak kunstretningen impresjonismen langt unna – griper tak i deg, og fanger deg. Tenk deg lyden av en knappenål som faller i et rom som er fullt av annen lyd, lyden av ei ventilasjonsvifte, lyden av naboens bittesmå forflytninger i stolen vedkommende sitter i, lyden av vindtrekken som synger svakt i spalten mellom dør og dørfyllinga ved inngangen. Men også braket fra tusenvis av knappenåler som faller samtidig i dette rommet.

«Zen and the Art of Motorcycle Maintenance» var det en populær bok som het i mine studiedager, ei bok «alle» måtte lese. For mange av oss var vel dette det første møtet med en rik østlig tradisjon som har mange røtter, men kanskje først og fremst i buddhismens inntog i Kina og Japan, og ikke mindre, den kinesiske tradisjonen som er bygget på Laozis tenkning om Dao og De, alternativt transkribert som Tao og . Jeg opplever at Ayumi Tanakas trio befinner seg i skjæringspunktet mellom disse tradisjonene.

Den over to tusen år gamle taoistiske læren — som er samlet i boka Daodejing eller Tao Te Ching — ble popularisert for mange av oss gjennom Benjamin Hoffs «The Tao of Pooh» fra 1982, ei bok som fikk tittelen «Tao med Ole Brumm» da den ble oversatt til norsk. På dansk het boka «Peter Plys og hans Tao», «Tao enligt Puh» på svensk. Nasse Nøff-oppfølgeren (Grisling for våre danske lesere, Nasse for svenske) «The Te of Piglet» ti år seinere tok opp igjen tråden.

Mens Dao/Tao kan oversettes ‘framgangens vei’, ‘veien framover’ mot det som gir verden mening — kanskje veien mot  økt erkjennelse og personlig vekst er den  beste oversettelsen — peker begrepet De/Te blant annet på dydighet, ærbarhet, men også på et indre potensiale til utvikling, på personlig integritet, det å stå på egne bein.

Den buddhistiske læren om Zen – meditativ ikke-analyserende registrering av omverdenen som vei til erkjennelse – understreker viktigheten av ken-sho, av å se tingenes, men først og fremst dine egne, essensielle egenskaper, å kunne se den virkelige, spirituelle siden av verden rundt deg og i deg selv. Det vi lærte av den nevnte boka om vedlikehold av motorsykler var ikke å skifte olje på den sykkelen ingen av oss hadde. Tvert i mot, det lærte oss at motorsykler ikke var viktige, det som var viktig var at kensho ikke bare kunne nås gjennom systematisk meditasjon eller gjennom mekking på motorsykler. Det var andre veier til erkjennelsen.

For motorsyklene var, som meditasjonen, bare et verktøy, et hjelpemiddel på veien. Veien kunne gå gjennom mange former for konsentrert og kontemplativ aktivitet. Til og med gjennom det som for oss fysikere var esssensen, det som ga livet mening, å knekke nøtter, å skape problemer og så forstå dem, på Piet Heinsk vis å grukke dem, gjerne gjennom komplekse andre-ordens differensiallikninger. Og dermed se deres vesen, og deres løsning. Veien til den essensielle erkjennelsen lå i hvordan et dybdefokus om én ting, en aktivitet, om noe som betyr noe for deg, åpner indre og ytre dører. Går du gjennom de dørene kan du risikere å erkjenne noe nytt. Noen av oss vil for alltid leve for de øyeblikkene dette kan skje.

Ved å lytte konsentrert til musikken de tre skaper på scenen, utvikler du deg selv. Med , med en likestilt holdning og respekt og ærbar tilnærming til deg selv, til andre mennesker og til verden, finner du dao, veien framover, mot et likestilt møte med verden rundt deg og i deg, en verden du gjennom zenisk og kontemplativ lytting kan ane essensen av.

Dette krever en nærværenhet, eller et nært værende, som er krevende, men som også er givende. Musikken til trioen er ikke en musikk som med store geberder, fakter og gester viser seg fram. Det er musikk som fordrer tilstedeværelse og nærhet for å kunne komme inn i den. Til tider er uttrykket så lavmælt at du kan føle det som om ørene burde vært tjue meter lange for å kunne fange opp de ørsmå bevegelsene og lydene. Som når Christian Meaas Svendsen bruker buen på strengenes hvilepunkt mot stolen, og på stolens kropp. Det er lyden av stille pust, lyden av en sommerfugls vingeslag, men samtidig så nærværende at jeg innbiller meg at jeg kan kjenne den syrlige lukta av kvae rive i nesa. Med et uttrykk som knapt er hørlig.

Det er her selvfølgelig nærliggende å tenke på analogien som ligger i John Cages komposisjon «4:33». «4:33» er jo akkurat et verk som lærer tilhørerne til å lytte til rommet, til å høre hele musikken, også hvordan det fysiske rommet, og de tingene og individene som fyller det, spiller med. At musikken er noe mer enn bare det tonemessige harmoniske — eller disharmoniske — som planlagt og formålsskapt kommer ut av musikernes behandling av sin instrumenter.

Tanakas pianospill kan bare karakteriseres på én måte, sublimt. Når man i fysikk snakker om sublimasjon, beskriver man en termodynamisk prosess der gass eller damp går direkte over til fast stoff, uten å gå gjennom en væsketilstand. Hennes spill er som en gass, til tider svevende eterisk, så skjørt som en englevinge som stryker over en alvs ansikt. Det er der, du føler det, men du kan ikke gripe tak i det.

Du kan ikke trekke det ned til vår egen mundane verden, det lever i en annen sfære enn vår. Platons hulelignelse om tingenes, og kunnskapen om dem sine, essensielle egenskaper tør vel være kjent. Vi ser kun skyggene av vår verdens sanne egenskaper som bålet skaper på huleveggene. Vi kan aldri skue eller forstå kosmos slik det virkelig er.

Per Oddvar Johansen sitt trommespill, og på et punkt også vibrafonspill, minner meg om Jon Christensens spill til tider. Lyttende, medskapende, musikalsk. Utfordringen er stor for en trommeslager i slik musikk. Den dynamiske spennvidden på et trommesett er ikke like bred som på et flygel traktert av Tanaka eller på en bass med bue i Meaas Svendsens hender, når de virkelig går inn for å være lavmælte. Et par steder opplever jeg at uttrykket lider litt av dette, men det er fort glemt. Johansens spill er pustende og levende, medrivende, i sentrum av musikken. Johansen må dessuten også berømmes for å bringe jazzhatten kanskje framfor noen, en Pork Pie, til heder og verdighet. Pork Pie-hatten var ikke bare Buster Keatons varemerke, den var minst like mye et varemerke for Lester «Prez» Young. Welcome, Pork Pie Hat.

For er det en ting som er virkelig sikkert, så er det at det er tre lyttende og sterkt medskapende musikere vi har med å gjøre. På et punkt starter de ut med et strekk der det er så stille at den svake susingen i lokalet nesten overdøver det som skjer på scenen. De gjør det absolutt ikke lett for gamle ører. Men vi gir oss ikke. For det er det jeg vil karakterisere en sonisk skjønnhet i det de tre leverer som ikke bare er vakker å høre, men som også trekker oss – mer enn villige — inn i deres verden.

De holder dette lavmælte nivået, lenge, lenge, men så – nærmest umerkelig – stiger volumet litt. Og så litt til. Hadde du plottet amplituden på lyden som funksjon av tid, er jeg ganske så sikker at innledningen ville falt tett sammen med den eksponensielle veksten i spredningen av koronaviruset sars-cov-2 de første ukene etter utbruddet i Wuhan-provinsen i Kina. Svakt er signalet, men det øker.

Nå utvikler de det riktignok ikke til en storm, men når de når toppen, veksler de strålende mellom lavmælte og høymælte passasjer. Da er det det slår meg, det er ikke en aggregerte S-kurven over antall smittede som funksjon av tid de spiller, det er antall smittede hver dag! Her i Norge var toppen i vår, før det flatet ut, og vi så får småutbrudd fram til i dag, og antakeligvis videre utover høsten og vinteren.

Trioen viser fram en utsøkt bruk av dynamikk i denne og i andre passasjer. Men også som kontrasterende verktøy. Når de i ekstranummeret drar til med en svingende og, relativt sett, høylytt og brautende låt – hadde vi i det hele tatt hørt låter før i dag? – blir det som et utropstegn etter en lavmælt og innsiktsskapende samtale.

Ayumi Tanakas Trio viser fram for oss, foredrar og involverer oss i det jeg vil karakterisere som selve essensen av hva en pianotrio skal være. Et helt annet sted enn det både Bill Evans-trioene og e.s.t. befant seg, men allikevel det samme. Paradoksalt og uforklarlig? Javel, mulig det. Men nå har jeg prøvd å beskrive mitt møtet med Tanakas Dao-De. Kanskje gir det mening for deg også?

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Ayumi Tanaka


Christian Meaas Svendsen


Per Oddvar Johansen

Skriv et svar