NESODDEN JAZZFESTIVAL 2024, LØRDAG 18. MAI 2024: Ingenting er så vakkert som Oslo-landskapene når våren har tatt ordentlig grep og det begynner å likne sommer. Ingenting er vakrere enn når naturen spruter ut sitt overskudd i kaskader av grønt, av fugleliv, av overskudd, av vilje til liv. Det er i disse dagene og ukene vi virkelig får se hvor vakker denne jorda vi har fått i gave som et langsiktig lån, virkelig er. Dessverre er det også i disse ukene at gapet mellom denne gavens viktigste behov og forventninger, og vår egen evne, men kanskje først og fremst vilje, til å forvalte gavens verdi på vegne av fellesskapet, er tydeligst.
Will they ever learn?
På denne tiden av året har FN fastsatt at det skal organiseres en internasjonal dag for å markere viktigheten av biologisk mangfold. Da er det grotesk tydelig hvordan vår evne til å ivareta og forvalte livets helhet er nesten fraværende. For nå har vi har ikke råd til å ofre en eneste ting til «for utviklingen». Viktigheten av å agere – virkelig langsiktig – på vegne et stort vi, det virkelig store jordens vi, er omvendt proporsjonal med styrken i det utviklingspresset vi utsetter miljøet for.
Det store vi: Da snakker vi om det største vi som er tenkelig: Det er viktig nok – og i dag kanskje viktigere enn noen gang før – å motarbeide alle skiller mellom et oss og et dem blant oss mennesker, mellom alle folk i hele verden. Vi sitter alle på den samme greina, og noen av oss gjør sitt aller ytterste for å sage over denne greina, og for å utsette alle mulige tiltak for styrking og ny vekst i disse greinene. I stedet for å handle sammen, til beste for alle. Men vi-et vi trenger er større enn det, mye større. Det er et alt-omfattende vi, det vi som er i samme båt og som har så store felles interesser, at alle syn og argumenter som er basert på at det er et nullsum-spill, der jeg taper når du vinner, burde kveles i fødselen.
At det fortsatt er noen som forsøker å argumentere for at de pågående klimaendringene er ufarlige, «naturlige» (hva nå det enn er!), og at de ikke er menneskeskapte, er ikke bare utrolig, det er avskyelig. At det fortsatt er noen som kommer trekkende med anekdoter og enkeltforskeres ville påstander, og hevder at dette beviser at det er en klimakonspirasjon for å frata deg og meg frihet og rettigheter, for å trenere nødvendig handlingsvilje, er uakseptabelt. Will they ever learn?
Det er altså fortsatt de som hevder at svaret på alle spørsmål går gjennom en nyliberalistisk frihet, der den absolutte handlingsfriheten til enkeltindividet trumfer alle forsøk på regulering, lovgiving og felles handling og innsats. Det er fortsatt de som raser rundt og påstår at bare vi overlater alt til privat initiativ og eiendomsrett, så vil alt ordne seg. Og kvaliteten på alt vil bli ufattelig mye bedre, hevder de. Felles produksjon i statlig eller kommunal regi av ‘offentlige’ tjenester er for disse å anse som det verst tenkelige. Men se deg rundt! When will they ever learn?
Det alle disse tilsynelatende totalt mangler, er for det første en systematisk og dyp systemforståelse. Det ligger i oss alle i hverdagen o tro at vi er uavhengige av omgivelsene; at vi kan gjøre handlingsvalg om hva vi vil bruke tiden på, og at konsekvensen for våre omgivelser vil bli minimale. Våre valg innskrenker i liten grad de valgmulighetene som ‘de andre’ har, tror vi, med unntak for nødvendige tilpasninger til de aller nærmeste omgivelsene, i orden etter avtakende innskrenkende kraft; ektefeller, barn, foreldre, venner, annen nærliggende familie, kolleger, naboer. Men også: Alle virkninger på omgivelsene er kortvarige – i liten grad har våre handlingsvalg ifølge disse liberalistene som opphøyer individuell frihet til et nærmest hellig prinsipp, og som krever en minimal innskrenking av egne handlingsvalg fra samfunnet, fellesskapet og ‘de andre’. Men dette lokale, individuelle og kortsiktige perspektivet kan ikke gjøres til en allmenn og global lov. The answer is blowin’ in the wind.
Ikke noe sted i dette ringer av virkninger, kommer andre deler av menneskeheten langt fra det handlende enkeltindividet, inn. Men enda verre, ingen steder kommer langsiktige effekter inn. Og aller verst, ikke noe antyder den aller minste forståelse for at våre handlinger til sammen utgjør en trussel for vårt livsgrunnlag. Det er dette Ginnungagapet vi står overfor; mellom kaos og kosmos på globalt nivå. Mens dette skjer kaster en stor andel av oss, bort tiden på å kaste skiftenøkler inn i arbeidet for å sikre vår felles framtid, fortsetter å stadig hevde sin rett til å være uvitende og ureflektert. Og fortsatt krever at samfunnet skal besvare akkurat deres spørsmål, før det gjøres noen som helst noen handling. Selv om alle svarene er lett tilgjengelige. Du kan si hva du vil, men du kan ikke kreve å bli tatt alvorlig, du kan ikke kreve at andre skal handle etter din uvitenhet. Du kan aldri kreve at andre skal gjøre jobben med å finne ny tilgjengelig kunnskap for deg. When will they ever learn?
Turn your head and see!
Det felles, store vi som det haster med å få etablert, og da mener jeg virkelig haster, er det filosofen Arne Næss kalte dyp-økologien: Mennesket er utenkelig uten naturen, vi er ett med den, vi har dype og sentrale felles interesser med hele den sosiale, kulturelle, biologiske, kjemiske, fysiske verden vi er en del av. Det er ett stort udelelig hele som vi må ta alvorlig. Det er kun når vi innser hvordan dette store samvirket påvirker oss at vi er i stand til å ta informerte valg om retningen vi vil gå framover – eller bakover. Det er det Arne Næss’ forsøkte å fortelle oss. How many times can a man turn his head?
Ytterst lite av det som mange krever av individuelle økonomiske, sosiale, kulturelle goder, ytterst lite av det vi her i kanskje verdens mest privilegerte region tar for gitt i våre liv av sosiale, kulturelle og økonomiske levekår, er langsiktig bærekraftig for det store vi. Men la det være sagt: Det er ikke snakk om å redde verden. Verden, jorda, det store vi, greier seg aldeles utmerket, på en eller annen måte. Spørsmålet er ikke om vi kan redde verden, det abysmale stupet vi står overfor er et spørsmål om vi kan redde verden, det store vi, slik at det fortsatt omfatter menneskeheten. Vil homo sapiens fortsatt kunne ha en plass – en nisje – i denne store verdenen? er det plass for mennesket i det Gaia – for å bruke grekernes gamle navn på Moder Jord – som bare en dypøkologisk forståelse kan gi oss innsikt i? Eller er det for seint å innse de etiske konsekvensene av slik forståelse, hva dette betyr for våre egne valg — dette som kanskje var Arne Næss’ mest sentrale anliggende.
Eller er vi allerede kommet til, eller er vi forbi, bristepunktet, der det beste for Mor Gaia er å kvitte seg med mennesket, å ofre mennesket på det store fellesskapets alter? Før, heller enn seinere, vil vi komme dit, med dagens manglende vilje og evne til å gjøre noe drastisk med vårt levesett. Det er jo den ultimate ironi at nå som flere og flere flokker til ekstreme høyrepartier og -bevegelser i svært mange land, der disse partiene er i ferd med å bli de største partiene, i en misforstått kamp for en ’bedre verden for meg’, så undergraver det så godt som alle muligheter for å utvikle en ‘bedre verden for oss alle’, og for raskt å gjøre de nødvendige handlingsvalg for å redde ‘den verden som skal være vår’, og den verden som skal være våre barns og barnebarns.
Det er den ultimate ironien at kampen for individuell selvrealisering er blitt en kamp for retten til å ødelegge livsvilkårene for menneskehetens plass hos Gaia. Det er den ultimate ironien at den individuelle selvhevdelsen nå undergraver den nødvendige selvrealiseringen av oss selv som et kollektiv, som et stort vi, i et dynamisk biologisk, kjemisk og fysisk fellesskap, en selvrealiserende erkjennelse av et ‘store vi’ som omfatter alt av det som skaper og bærer liv. Det er den ultimate ironien at det som store politiske bevegelser, ideologier og religioner, hevder er selve toppen av kransekaka, det ultimate pinnaculum i den biologiske historien, mennesket som den ypperste skapningen i Gaia, er det som selv undergraver de essensielle forutsetningene for den historien de er en del av. Vi må kvitte oss med all slik normativ rangering.
Det er den ultimate ironien at den progressive holdningen – alltid framover – egentlig er regressiv, at historien har skapt et monster – oss – som durer fram på selvdestruktivt vis. Det er den ultimate ironien at den naive teleologiske forklaringen som menneskets økonomiske og sosiale utvikling, på biologiens evolusjon, som mange bærer på, antakelig har som sitt endepunkt dette pinnaculums kollektive selvmord. Det er som Titanic på full speed mot isfjellet. And pretend that he just doesn’t see?
Look down, and see the sky!
Nok er nok, det var en tid for å spille spørsmål, men det er ikke nå – lenger. Når Carl I. Hagen står på NRKs Dagsrevyen i 2024 og sier at den økte CO2-mengden i atmosfæren er «naturlig og ufarlig», er det ikke bare uvitende og kunnskapsløst, det er også farlig. Når enkelte igjen og igjen hevder at økningen de siste femti årene «… ikke er menneskeskapt», er det en sløsing med tid, ressurser og nødvendig handlekraft. Mer enn det: Det er potensielt dødelig for oss alle.
En gang for snart 40 år siden, argumenterte FNs Brundtland-kommisjon hardt – og riktig – for at det var essensielt for den videre utviklingen av en bærekraftig klimapolitikk, å innføre det de beskrev som et precautionary principle. På norsk fikk vi en betegnelse som nesten er bedre enn originalen; et føre vâr-prinsipp basert på langsiktige konsekvenser, må alltid legges til grunn for alle politiske, individuelle, internasjonale, nasjonale, regionale handlingsvalg. Den essensielle begrunnelsen for prinsippet er like selvinnlysende, som den er viktig og banebrytende.
Alle beslutninger vi tar i dag som kan ha konsekvenser for livsvilkår, miljø, for Gaias selvoppholdelse, er beslutninger under stor usikkerhet. Beslutningstaking under usikkerhet er noe som samfunnet, organisasjoner, bedrifter, individer på andre områder ellers bruker store ressurser på på andre områder. Men de siste 40 årene har vist at på det området der prinsippet kanskje har sin aller viktigste plass, der er det fritt fram for alle reaksjonære krefter til å kjempe mot det. Strategisk forståelse og evne til å handle under usikkerhet er minst like viktig på Gaia-plan som på bedriftsplan. When will they ever learn?The answers, my friend, are blowing in the wind!
Slike tanker er lett å komme med, når man sitter på båten gjennom Oslos vakre skjærgård, på vei til en pinsefest på Nesodden. Utsikten nordover domineres av det gamle landskapet med en geologisk historie som trekker seg over milliarder av år. I dag domineres det av grunnfjellet på Nesodden – milliarder av år gammelt. På vestsiden av fjorden i Oslo, ligger svarte skiferrester av store sedimenter som ble avsatt i grunne havbassenger for om lag 500 millioner år siden. Landskapet rundt meg braket sammen med Grønland og Nord-Amerika rundt 50 millioner år seinere, før det som muligens var en av jordens supervulkaner, dominerte landskapet for 300-250 millioner år. Sterke erosjonskrefter som ble utøvet av flere kilometertykke islag for bare noen tusen år siden gjorde den siste finishen på dette landskapet, lenge før vi mennesker kom hit. De eldste rester av liv jeg har sett med egne øyne i dette landskapet er koraller og dyreliv er koraller og andre dyr i 450-500 millioner år gamle sedimenter. Her kan du finne spor etter trilobitter, en av de første skapningene på jorda som dominerte den. How many times must a man look down?
Jeg ser over mot restene etter store stigerør der magmaen har steget opp mot overflaten – Skaugumsåsen, og Kolsåstoppen – restene av Ullernvulkanen, som var bare ett av flere utløp for de sterke kreftene som ble utøvd i landskapet under permtiden. I løpet av denne historien har det vi i dag kaller Oslofeltet vært med på en reise som har gått fra nær sørpolen, sør- og østenfor der New Zeeland befinner seg i dag rundt nesten hele kloden. Da vulkanen ved dagens Oppkuven i Nordmarka raste sammen – kanskje var den opp mot 1500 meter høy – så kollapset den da dette landskapet lå rett nord for ekvator, omtrent der Sahara-ørkenen i dag dominerer bildet. Kalderaen av denne vulkanen kan du fortsett se i landskapet rundt Nordmarkas høyeste punkt. Before he can see the sky?
Too many species will die!
Tenk et øyeblikk over, mens du vandrer i dette landskapet i 2024: På denne tiden av året er de unnselige snelleplantene lette å legge merke til, med sine karakteristiske sporeaks. Da vulkanene dominerte landskapet, vokste forfedrene til dagens åkersnelle i dette den gangen tropiske landskapet. Snellene kunne da bli 20-30 meter høye – rundt 100 ganger høyere enn åkersnella er i dag! Hvor kort og lite er ikke et menneskeliv, ja, selv menneskets historie over rundt 100 000 år, i dette perspektivet?
Hvor lite er ikke mennesket i denne store historien? Men så, mens jeg skuer rundt meg fra min posisjon på båten til Nesodden, kommer tanken: Den siste geologiske epoken; den som noen da kaller antropocen, fra gresk ἄνθρωπος – anthropos, menneske – og etterstavelsen καινός – kainos, det nye, det som er nært i tid, er det ingen geologiske spor av i landskapet. Men desto mer markante er de teknologiske sporene av menneskets historie i dette landskapet: Vi snakker om kulturlandskapet, men egentlig uten å reflektere for ofte over betydningen av det.
Mennesket er i løpet av de siste 10 000 årene blitt en kraft med like stort potensiale som geologien, til å forme biologisk mangfold, naturformasjoner, levekår for millioner – for ikke å si milliarder – av mikrobe-, plante- og dyrearter. Arter som lever i et tett og sterkt sammenvevd fellesskap, et fargerikt fellesskap, som er kritisk avhengig av hverandre for å kunne overleve. Ikke noe understreker bedre viktigheten av Arne Næss’ dypøkologiske perspektiv enn erkjennelsen av dette fargerike fellesskapet: Dette er det store vi som må reddes fra menneskets ødeleggende kraft. How many deaths will it take ’till he knows?
For det er langt verre enn at menneskets formative kraft er like sterk som geologien, for menneskets kraft til å forandre verden skjer på tidsskalaer som er mindre enn brøkdeler av de tidsskalaer som geologien virker på – mennesket har gjort mer (ugagn) på et par hundre år enn geologien makter å gjøre på millioner av år. Og det er akkurat der problemet ligger: Vi belaster naturen rundt oss med endringstakter som biologien ikke er i stand til å takle. Hva skjer når arter forsvinner? Hva skjer når mangfold blir fåfold? En ting vet vi, biologisk, sosialt, kulturelt og økonomisk, enfold er dødens posisjon. Monokulturer er ikke bærekraftige.
Selv de aller enkleste to-arts populasjonsmodeller – som de som ofte er kalt Lotka-Volterra- eller predator/bytte-systemer – kan lære deg at økt ulvepopulasjon også kan bety økt sauepopulasjon, at flere katter noen ganger gir flere mus – uansett hva Deng Xiao-ping måtte ha ment om saken. Og dette er de aller enkleste modellene, modeller som ikke er i nærheten av å fange kompleksiteten i systemer med flere tusener og millioner av samvirkende arter. Kan vi se noe som helst spor etter en føre vâr-holdning i slike spørsmål i det samme landskapet? Tenkte ikke det, nei! That too many species will die?
The answers are still blowin’ in the wind!
Det lyser rødt på Nesoddtangen
Her er det siste du kan ta med deg om biologisk mangfold i denne omgangen: I 2003 gjorde Harald Bratli og forskningsinstituttet NIJOS, en kartlegging av og sammenstilling av data om biologisk mangfold på Nesodden, på oppdrag fra Nesodden kommune. Rapporten er fortsatt tilgjengelig på nettet. Til dels på gamle – og potensielt utgåtte – data og manglende lokasjonsbestemt kartlegging – beskrives i alt 84 rødlistede arter som er (eller har vært) kjent i kommunen. Herav, «(t)re arter er klassifisert som direkte truet, 14 som sårbare, 25 som sjeldne, 32 som hensynskrevende, mens 8 tilhører kategorien bør overvåkes». Men dette er altså nå en beskrivelse som ble gjort for over 20 år siden. Jeg undrer meg i dag om mine gamle venner fra barndommen på grensen mot Nordmarka, stor og liten salamander, fortsatt finnes her ute.
Jeg stiger i land på Nesoddtangen, dette stedet som bærer et navn som er pleonasmenes pleonasme, en multippel overflødighet, men ikke av den typen som skaper et overflødighetshorn. For igjen, et overflødighetshorn er karakterisert ved fargerik overflødighet, variasjon, multikultur. En pleonasme er der enekulturen råder. Uansett: Vi er på vei igjen til Nesoddtangen gård, denne strandsitter-eiendommen som er en perle på denne tiden av året. Ikke minst fordi det er tid for Nesodden jazzfestival, en hagefest bedre og vakrere enn alle andre hagefester du kan tenke deg. Jeg tenker etter, det må vel være den femte pinsefestivalen som avvikles i år? I fjor ble det av ymse grunner ingen festival, men i 2022 var salt peanuts* på plass både på lørdagen og på søndagen, og med en oppsummerende kommentar til slutt.
Jeg gjentar fra den gangen: At strandloven ikke overholdes og synes totalt satt ut av spill her, er en utilgivelig unnlatelsessynd av kommunen som jeg gjerne skulle hørt begrunnelsen for. Her kunne det være en flott tilgang rett fra båten til gården, langsetter strandlinja. Bygger du i strandsonen, eller 100 meters-beltet, må du finne deg i at allmennheten kommer nær innpå. Hilsen Høyesterett.
Fest i hagen på lørdag
Uansett, vi var på plass, også denne pinsehelga. En gang i tiden fantes det en liten, sjarmerende festival i Dalarna i Sverige, ved Dala-Floda. Hagenfesten var et sosialt og musikalsk høydepunkt, og et attraktivt samlings- og treffpunkt, i midt festivalsesongen. Kom du med tog, så ankom du via Borlänge, sentralstedet i Dalarna. Men etter å ha sett deg litt rundt i Borlänge, sier du antakelig raskt som meg: Man bor ju inte länge i Borlänge! Det er bare å komme seg fortest mulig med bussen til Dala-Floda.
For å komme til Nesodden jazzfestival, tar vi som er tilreisende og besøkende selvfølgelig båten. Og definitivt: Nesodden jazzfestival på Nesoddtangen gård har et potensiale til å kunne skape noe som kan være i nærheten av Hagenfesten. Men i år falt pinsen som kjent på dagene umiddelbart etter nasjonaldagen 17. mai, og det preget kanskje billettsalget og tilstrømmingen. For det kunne gjerne vært flere tilhørere her, det var godt om plass både lørdagen og søndagen. For ordens skyld: Mandagens familie- og barneprogram sto vi over. Det samme gjaldt alle aktiviteter som ikke var lokalisert til Nesoddtangen gård.
For egen del falt disse pinsedagene også sammen med de siste delene av årets bjørkepollen-sesong. De som har et snev av følsomhet for disse pollenkornenes inflammatoriske potensiale, vet hva jeg snakker om: For i år var det verste året på minst 10-12 år. Første gangen jeg følte jeg kunne puste igjen, var nå nyss, på båten over fjorden. Sjønærhet kan hjelpe. Derfor var dette nesten første gangen på et par uker at jeg våget meg ut, for et lengre opphold utendørs.
Etter første sett med Nesodden storband, som jeg får med meg de aller siste minuttene med, er dagens andre sett med trioen Eberson. Trioen består av pére Jon Eberson på el-gitar, fille Marte Eberson på tangenter og synther, og Axel Skalstad på trommer. Det er musikk som kan fange deg, som kan tenne deg, om du har øre for slik musikk – og om forholdene ligger til rette. Det er en uforlignelig time hos alle tre, med Skalstad på et no nonsense-trommesett, med det nødvendige, skarp, tom, gulvtom og en ride, ved siden av hi-hat og bass, men ikke mer. Det holder! Jon og Marte Eberson kommer fra samme familie, også musikalsk, men musikalsk inn fra forskjellig startsteder. Og møtes på det som kan være et fruktbart sted.
Det er allikevel noe med settingen som gjør at musikken ikke kommuniserer ut. Som også med den siste konserten på søndagen, se nedenfor, så skaper barrieren mellom scene og «sal» – jeg opplever det nesten som en vegg av bobleplast – et stort hinder for tilhørers deltakelse og engasjement. Quo vaditis? står det på blokka. Hvor går dere, hvor skal dere? Musikken beveger meg ikke, og jeg opplever at den ikke beveger seg selv.
Kanskje er det noe med timingen, reaksjoner blant publikum kan synes å være en bekreftelse på det som er en voksende mistanke: Å sette opp denne musikken nesten som første punkt på dagsorden, blir feil. Et publikum må varmes opp, må kjæles med, og det må legges til rette for å treffe alle deler av det publikummet man søker etter. For meg framstår det som at man ikke helt lykkes med det denne lørdagen. Selv om trioen avsluttet med en heftig blues.
Svensk jazz er definitivt ikke et fremmedspråk
Heftig var det også i neste sett: Scheen jazzorkester har markert seg de siste ti årene som ett av Norges ledende store ensembler. De ruller ut det ene bestillingsverket etter det andre, og vi som publikum gleder oss igjen og igjen. Sist jeg hørte ensemblet var med verket som Thomas Johansson hadde laget for Scheen jazzorkester og kvintetten Cortex. Vi gledet oss stort den gangen, og vi gleder oss stort i dag: Nå har de fått Yunkan, eller Fredrik Ljungkvist, til å skrive ny musikk og arrangere gammel musikk for et utvidet ensemble. Første utvidelse er med Mats Äleklint på trombone, kanskje den fremste musikeren på dette instrumentet vest for Uralfjellene. Dernest har Ljungkvist også tatt med seg Svenska stålet: Mannen som kan få metaller lettere enn stål til å synge som lerka som svinger seg høgt i det blå, Matthias Ståhl. Glossolalia er verket betegnet som, eller verk, det er vel egentlig mer å regne som en suite av låter. Ordet i tittelen kan oversettes på mange måter, det kommer fra gresk; γλῶσσᾰ – glossa, tunge eller talespråk – og λαλέω – laleō, snakke, preike, prate. Det blir også brukt som synonym til xenoglossy – direkte oversatt, ‘fremmed-tunge’ eller ‘fremmed-tale’, eller det å snakke på et fremmedspråk, ofte forstått som et språk man aldri har lært. Omtrent som mitt eget forhold til latin og gammelgresk, altså.
Det er vel allikevel tungetale som er den vanlige forståelsen av glossolalia, slik det er kjent særlig fra karismatiske kristenbevegelser og andre pinsevenner. For det er jo i pinsen at apostlene mottar den Hellige Ånd, og begynte å snakke i ‘fremmede tunger’. Nå er jo den moderne bruken av det forbundet kanskje mer med vrøvl, og meningsløshet, i det denne formen for tungetale er mindre innholdsrik enn Harald Heide Steens gjengivelse av fremmedspråk han ikke kan. Som ubåtkapteinens russisk, perfekt uttale, noter kapteinens betoning av ordet ‘vodka’, og med noen gjenkjennbare stavelser. Heide Steen var musikalsk som få andre.
Kan tungetale være musikalsk? Ja, med Scheen jazzorkester under ledelse av Fredrik Ljungkvist kan det være det. Selv om det snakkes med et felles-skandinavisk musikalsk språk, en dialekt av internasjonal improvisert musikk som gjør det meningsløst å snakke om en norsk og en svensk jazzscene.
Det åpner med et herlig kor aller nederst i orkestrets buk, Jan Olav Renvåg på kontrabass, Line B. Rosland på bassklarinett og Åsgeir Grong på basstrombone. En «Mörk» «Båga – (i) rörelser» «Framåt». We have «No time to loose». Den siste dediseres som en hyllest til bassmester Palle Danielsson som forlot denne verden tidligere denne dagen. Guttorm Guttormsen – som siden tidlig på 1970-tallet har gledet oss, også med sitt fløytespill – viser at fløyta fortsatt er verdt å lytte til, også i 2024.
Ledelse på skandinavisk
Låta – eller er det satsen? – som har gitt suiten sitt navn framføres. Thomas Johansson viser igjen at han er en førende stemme med klare musikalske ideer. Ståhl og Äleklint likedan. Jeg lar meg stadig fascinere av Äleklints alltid pågående oppmerksomhet mot samspillet rundt seg, hvordan han alltid i alle musikalske sammenhenger guider, støtter, indikerer, antyder … og pusher, sine medmusikanter. Det kan minne om lagspillsideologien til en godt kjent kaptein, til selveste Martin Ødegaard kanskje?
Dette er den skandinaviske lederstilen i praksis. Du skal ikke lede, du skal ikke beordre, du skal inspirere, du skal skape muligheter, du skal tilrettelegge. Og du skal koordinere og skape helhet ut av delene. Du skal vite når det er behov for strengt koordinert innsats, og når det kan slappes av på slike krav. Du skal ha forståelse for det som skjer, så du kan sette inn ekstrainnsats på rett sted til rett tid. Men du skal ikke skape delene, du er heller ikke spesialist på å skape disse delene! Den viktigste funksjonen du har som leder er overhodet ikke det du lærer på et såkalt ‘management’-studium på BI. Det meste du lærer der er bortkastet. Du skal ikke lede når du leder.
Det gjelder særlig om du skal lede en virksomhet som driver med kultur-, språk- og kunnskapsutvikling. Altså særlig kultur- og forskningsinstitusjoner, interesseorganisasjoner. og medlemsbaserte virksomheter. ‘Jeg har en master i (***)-ledelse’, sier de, og setter inn ett eller annet felt på den markerte posisjonen. Hører jeg ordet ‘kulturledelse’ eller ‘forskningsledelse’, så løsner jeg sikringen på hagla mi, sier jeg. Om jeg bare hadde hatt ei hagle. Om du mener at ‘ledelse’ som sådan er en karrierevei, så har du fullstendig misforstått din oppgave.
En gang var det et kontinuerlig verdensmesterskap i det å skape ‘fancy’ betegnelser på lederstiler, mange snakket om X- og Y-ledelse, andre snakket om management by ditt eller datt, objectives, eller hva det nå var. Det man glemte var viktigheten av dyp fagkunnskap – og ledelse er ikke et fag! For å parafrasere Bill Evans: ‘Management is not a what, it is a how!’ Vi snakker ofte om noen som framstår som ‘naturlige ledere’, og det er det det er snakk om! Det er ikke noe hokuspokus, og det er definitivt ikke noe du lærer på skolen.
Ledelse er en måte å forholde seg til andre mennesker på, på å se andre mennesker, på å gi andre mennesker følelsen av å bli sett. Din oppgave er å gi dem verktøy til selv å velge hva de skal gjøre, på en slik måte at det tjener det fellesskapet du står ansvarlig for. Vanskeligere enn det, er det ikke. Og, ikke minst, det krever ufattelig store ører, og vilje til å forstå. Æ hør ka du prøv’ å sei’! Det krever dyp innsikt i faget, og enda viktigere, brennende interesse for feltet. Om du like gjerne leder en bindersfabrikk, har du ikke noe i en slik posisjon å gjøre.
Er du fortsatt avhengig av meningsløse akronymer, så er her det eneste virksomme: MBWAL – management by walking around, listening. Dette er det Äleklint får meg til å tenke på. Dette sammen med Matthias Ståhls brede smil når samspillet sitter, når ballkastingen sitter som ei kule. Nyt også Ljungkvists talende geleiding av orkestret, den informerer ikke bare bandet, men også oss tilhørere.
Livet, døden og kjærligheten
Ljungkvists hyllest til sin nylig avdøde far, «Leif Håkan» med komponisten på klarinett, gir oss et vakkert samspill mellom ham og André Kassen. Musikalsk hyggetime. En hyllest til Kerstin Ekman etterfølges av en ny hyllest til en svensk musiker som fikk alt for lite oppmerksomhet for sitt store musikalske virke siden 1960-tallet. Vi snakker om Roland Keijser, låta «Dans for Keijser» gir en liten oppretting for dette. Duoen mellom Guttormsens altsaksofon og Kassens tenorsaksofon vil jeg ha med meg lenge. Audun Kleives bruk av små gester, nesten usynlige og uhørlige, er utsøkt, men snakker tydelig i store bokstaver. Vispebruken hans skaper nydelig musikk, og med en kommunikasjon med medmusikere, med Ljungkvist og med Renvåg, eller interaksjonene med Äleklint, løfter hele ensemblet. Så lite blir så stort.
Musikken til Scheen og Ljungkvist er lag på lag-musikk som en velsmakende lagdelt kake. Når de så avslutter med det om vel var «W meets A», som Ljungkvist skrev til samarbeidsprosjektet mellom Atomic/School Days, blir det også en strålende vekkelse om den kvintetten som gledet oss så mye gjennom over tjue år.
Kvelden avsluttes med Djadba Ensemble, en kvartett ledet av Khalid Laaouam. Vi hørte ham for ikke så lenge siden med Inger Hannisdal, da han medvirket på hennes plate North South East West. Han er en av de etter hvert mange musikere med bakgrunn fra Afrika – i hans tilfelle Marokko – som har bosatt seg i Oslo. Denne gangen spiller han hovedsakelig guembri, en basslutt kanskje mest kjent fra Gnawa-musikken. Hans altsaksofon står der, men så vidt jeg kunne se ble den ikke brukt. Han har med seg Sigmund Vestrheim på trommer, Jørgen Kasbo på el-gitar og Åsmund Evja Eikill på el-bass.
Under siste halvdel av konserten kommer også Eirik Hegdal og Njål Ølnes på scenen, på hhv. C-melody-saksofon og tenorsaksofon, og Mats Äleklint med sin nå velinnblåste trombone.
En herlig avslutning blir det, med varmende beatmusikk med røtter i nærheten av en fjellkjede som i hvert fall delvis, deler 450 millioner år gammel geologisk historie med den norsk fjellheimen. Men fjelljazz? Nei, … det var det nok ikke. Sprudlende, dansbar, og jamen også varmende. Et sett med masse musikalsk humor. Men med alt for lite publikum. Det tynnes raskt ut i rekkene mot slutten, og vi er alle snart på vei hjemover igjen. Sees igjen på hagefest i morgen.
Forøvrig: Ungdommen med lokale røtter på Kulturskolen og på andre måter, skinner også om kapp med sola på biscenen mellom settene. Som også deres lærere gjør. Stoltheten er til å ta og føle på. Det gror godt i mark og skoler på Nesodden.
Tekst: Johan Hauknes
Hovedbildet: Jarle Rygh. Øvrige bilder kreditert i bildetekstene.
Eberson. Foto Jarle Rygh.
Jon Eberson. Foto: Ole Christian Eklund.
Scheen jazzorkester med Fredrik Ljungkvist. Foto: Ole Christian Eklund.
Audun Kleive og Scheen jazzorkester. Foto: Jarle Rygh.
Djadba Ensemble. Foto: Jarle Rygh.
