VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 1. FEBRUAR 2024: På bemerkelsesverdig kort tid har Scheen Jazzorkester etablert seg som et svært så toneangivende ensemble i rekka av store regionale jazzensembler i landet. Det kan være verdt å reflektere litt over hvor langt vi er kommet, siden debattene og slagene som ble utkjempet for omtrent 20 år siden for å sikre finansiering til å etablere store jazzensembler i tilknytning til de regionale jazzsentrene.
I dag kan vi glede oss over fem ensembler med svært så forskjellig profil, men alle fem på et meget høyt musikalsk nivå. Midtnorsk jazzsenter har Konsen Big Band .. ææh..h, eller … Trondheim Jazzorkester var det visst det het nå, ja. Østnorsk har Oslo jazzensemble, Vestnorsk og Nordnorsk jazzsenter har, ja, akkurat, Vestnorsk og Nordnorsk Jazzensemble. Og Sørnorsk jazzsenter har altså Scheen Jazzorkester. Vi merker oss også i forbifarten at det er liten konsistens hva gjelder ensemblenes navn, når det gjelder å følge Språkrådets råd om god norsk: Liten forbokstav i andre og seinere ledd i flerledds-navn, når disse leddene ikke er egennavn. Altså ville Språkrådet anbefale Scheen jazzorkester, ikke det som synes å være den valgte skrivemåten, Scheen Jazzorkester.
Men vi lar tankene fly videre. Det oppleves ikke som lenge siden vi vandret i Phineas Gages fotspor til musikken som Thomas Johansson skrev for Scheen Jazzorkester i 2018. Johansson kalte dette verket As We See It, og han fikk mange med seg på dette synspunktet. Langt utenfor Scheen – eller Skien – og Grenlands grenser.
Det er nok hjella – hylla — som har gitt Hjellevatnet navn, ei hylle som også hevdes å ha gitt navnet til byen ved denne avsatsen, dette hjellet, ved skien. Om det skyldes noe i vannet som renner over denne hylla vet jeg ikke. Men det vet jeg: Den improviserte musikken har levd lenge ved dette skillet, ved skien mellom Hjellevatnet og elva ut til fjorden ved Porsgrunn. Jeg har tidligere argumentert for at denne historien i det minste går tilbake til Dublin-kongen Olav Digerbeins tid som — mulig — konge i distriktet en gang på første halvdel av 800-tallet. Kanskje går historien helt tilbake til den tiden da munken Jordanes satte ord på sine beskrivelser av det fjerne landet Skandza, eller Skandia, helt i utkanten av den kjente verden.
Og at musikken fortsatt lever godt, særs godt, i grenenes land, det vet vi. Da ranaværingen Guttorm Guttormsen flyttet ned til Skien like etter 1970, for over femti år siden, ble det starten på en lang periode med oppegående jazz og annen improvisert musikk i regionen. Talentene blomstret i grenenes land – og Guttormsen med flere var viktige inspirasjoner for svært mange av dem. At Guttormsen er med som en sentral figur i de fleste utgaver av Scheen Jazzorkester, er en strålende billedliggjøring av denne lange historien.
En av de som lot seg inspirere, var den unge trompetisten Thomas Johansson. I dag kjenner alle med den minste interesse for improvisert musikk i Skandinavia godt til en lang rekke av musikere som lagde sine spor av barnesko i Grenmar og Vestmar, de to kongerikene som under jernalderen utgjorde det landskapet vi i dag kjenner som Grenland. Johansson er én blant svært mange andre grenlendere.
Nå har han skrevet et nytt verk for Scheen Jazzorkester, denne gangen for et samspill mellom orkestret og kvartetten Cortex, Ola Høyer på kontrabass, Dag Erik Knedal Andersen på trommer, Kristoffer Alberts på treblås og Johansson på trompet. Verket har Johansson kalt Frameworks, muligens for å beskrive jeg oppfatter som situasjonen: De skrevne partiene er i stor grad et rammeverk, en åpen struktur hvis viktigste funksjon er å skape store og åpne rom frie improvisasjoner fra medlemmene. I jazzens tidligere perioder kunne man gjerne snakke om head arrangements for standardlåter, upretensiøse, ofte enkle, beskrivelser eller arrangement av låtas akkordskjema, som en plattform for videre solistiske improvisasjoner. Lead sheets er en skisse av temaets aller mest grunnleggende egenskaper, melodi og harmonier, eventuelt sammen med sangtekst. Noe av det samme fanges i dag av begrepet fake sheets, som brukes for å referere til enkle ‘blekker’ for den enkelte låta.
Det er riktignok ikke noe ‘faking’ i Johanssons rammeverk, i det minste ikke i den negative utenom-jazzlige betydningen. Mer peker det nok hen til den positive betydningen av å ‘fake’ som er en del av den klassiske jazz lore, slangspråket som utviklet seg for å beskrive en praksis blant musikere, men som også fungerte som en markering av et skille av hvem som var innenfor og hvem som var utenfor, de som var in the know, og de som ikke var det.
For det er store friheter som blir gitt til den enkelte i rammeverket som Johansson streker opp. Uansett hode eller hale, tilskuer eller deltaker, allviter eller fåkunne, vi er alle i samme båt. Det er ingen utenfor eller innenfor. Dette er musikk for oss alle — inkluderende, ikke ekskluderende, musikk. Konserten er også plateslipp for Scheen Jazzorkesters siste album, Frameworks, som i disse dager slippes på den portugisiske labelen Clean Feed. Men nå er det her og nå som gjelder.
Oppsettet er klassisk Scheen Jazzorkester-oppsett. Fra venstre mot høyre: Først messing, med trompetseksjonen med Thomas Johansson og Finn Arne Dahl Hanssen, fulgt av trombonene, Guro Kvåle, Frøydis Aslesen og Åsgeir Grong på basstrombone. Treblås: Line Bjørnør Rosland på klarinett og bassklarinett, Kristoffer Alberts på tenor- og barytonsaksofon, Jon Øystein Rosland tenorsaksofon, Andrè Kassen, sopransaksofon, Guttorm Guttormsen altsaksofon. Ytterst til høyre, Even Helte Hermansen på gitar, med Ola Høyer på kontrabass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer innenfor seg. Audun Kleive på trommer og Jan Olav Renvåg på kontrabass sluttfører utfyllingen av rommet innenfor det buede rammeverket av blåsere.
To trommeslagere, to bassister. Har vi hørt det før? Joda, mange ganger. Band-mot-band-i-band er en måte å skrive musikk på, å organisere musikk på med lange røtter tilbake i jazzhistorien. Der undergrupper spilles ut mot undergrupper som en del av en helhet for hele ensemblet. Ornette Coleman var vel den første i jazz som brukte det med to identiske undergrupper, i moderne jazz, med sitt improvisasjonsverk for dobbeltkvartett, Free Jazz fra 1961. John Coltrane brukte det noen få år seinere med sitt på alle måter monumentale verk Ascension. I de siste tiårene kjenner vi det som ett av flere organiserende prinsipp for flere skandinaviske ensembler.
Sammen med det jeg en gang karakteriserte som spontan-komponering med øyhopping, er dette noen av de måtene den moderne jazzen i det nye århundret har løst opp de tradisjonelle verksstrukturene, og funnet nye måter å tenke forholdet mellom storformer og småformer, nye ikke-lineære strukturer, der strukturen selv blir improvisert fram, blir skapt i øyeblikket.
Men faktisk har jeg sjeldent hørt det så instruktivt og medrivende som her. Fra det øyeblikket Dag Erik K. Andersen starter opp på vei inn i «Hoo-Hah», ser vi det. Og vi hører det. To trommeslagere, Andersen og Kleive, side ved side, to trommeverdener. Den ene motordrivende, pumpende, linjeførende og ornamenterende, den andre med rom, som florlette strøk, kommenterende, komplementerende. Den ene rytmisk drivende, den andre syngende. Ja, takk begge deler. I utgangspunktet kan du tro det er som et system skapt av for mange likninger, der føringene går på kryss og tvers og det ikke er rom igjen for noen løsning. Det er ikke musikalsk rom til to trommesett innenfor rammeverket til Johansson.
Også er det det, allikevel. De har funnet et fait accompli, som de så presenterer for oss. En måte å løse et likningssett uten løsning, med kreativt rom igjen. De finner «.. ein plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu» med to sterke, individuelle trommestemmer. Jeppe på Bjerget kan ikke bo sammen kjerringa mot straumen, trodde vi, men så allikevel …
«Hoo-Hah» glir over i «Weaving», og vi hører hvor mange eminente solister det er i bandet. Ikke bare medlemmene av kraftkula Cortex, men også i Scheen Jazzorkester. Helte Hermansen på en Strat-variant leverer heftig gitarspill i sine spotter, og viser hvorfor han er en så ettertraktet musiker. Even Helte Hermansen er vel en slags reserve for Rune Klakegg som er med på plata. Dahl Hanssen med flott bidrag. Guttormsen er en musiker med mye historie i spillet, med svært fortellende linjer. Andrè Kassen setter sterkt preg på uttrykket, om henvendelsene kommer i denne eller i den andre kassen. Jon Øystein og Line Bjørnør Rosland. Jan Olav Renvåg har et bunnsolid spill med mye musikalitet i.
«Strings», tredje sats. Men ved siden av at medlemmene i kvartetten står fram med markante bidrag, som en følge av det grunnleggende organiserende prinsippet som ligger i ensemblebetegnelsen Cortex & Scheen Jazzorkester, med solistiske framføringer som preger verket som helhet, må to markante stemmer framheves. I blåserrekka er den æres-utnevnte grenlenderen (vi blir vel etterpå enige om at det må være tanta til bestemora hennes som er fra Grenland) Guro Kvåle en urkraft gjennom sin trombone. Jeg har sagt det før om en annen musiker, men sier det igjen, denne gangen om Kvåle: Noen ganger kommer det en ny, ung musiker med en så tydelig stemme, og en så sterk vilje til og sterkt ønske om å utvikle seg videre, at det etter svært kort tid føles som helt utenkelig at det fantes en tid uten denne musikeren. Guro Kvåle er en slik musiker.
Og vet du hva det virkelig morsomme er? Ikke underholdende morsomt, men lærerikt morsomt. Jo, dette: Av slike musikere som har kommet opp slik de aller siste årene, så er de fleste av de jeg tenker på jenter! Og det er ikke fordi gutta er blitt dårligere, så langt derifra. Eller kanskje til og med tvert i mot! For det gror svært godt i de yngre generasjonene i norsk jazz. Kanskje til og med bedre enn noensinne før!
Fjerde sats, «Inklings». Den andre musikeren jeg vil trekke fram er Audun Kleive. I motsetning til Kvåle er Kleives Grenlands-tilknytning åpenbar og udiskutabel, selv om han ikke lenger bor der. Jeg ble påminnet her om dagen, i en helt annen sammenheng, om Jon Christensens gjentatte utsagn, – Jeg veit alltid hvor ener’n er, men jeg trenger ikke spelle’n hver gang for det. Jon Christensen var en unik trommeslager, det er ingen, og det kan heller ikke være en, Christensen-skole av trommeslagere. Hans spillestil var idiosynkratisk, helt særegen og hans egen. Like knyttet til hans person og hans særegne musikalske forståelse som fingeravtrykkene han avsatte på trommestikker og visper. Og samtidig vanvittig kommuniserende og allmenngyldig.
På samme måte, det er ingen trommeslagere som er som Audun Kleive, uten Kleive selv. Som Christensen, har Kleive en ekstrem musikalitet, med en uforliknelig forståelse for musikalske rom, for puls, beat og time, for musikkens indre pust og logikk – for hva som løfter det musikalske øyeblikket til helt andre høyder. Til andre verdener. Det er en spillestil og et uttrykk som er så langt bortenfor det som kan noteres og beskrives, at det er som å se baksiden av månen fra jorda.
Siden månen er i en bundet rotasjon om jorda, så viser den alltid (nesten) samme side mot oss. Baksiden ser vi aldri. Vi vet den er der, men vi ser den ikke. Kleive spiller baksiden av månen. I ettertid hører vi at det er en selvfølge at den er der, og at den skal være der. Det er riktig at den er der. Og det er riktig at den er som den er. Verden blir vakrere av at den er der — på sin måte. Men vi kan ikke se den selv, fra vårt eget ståsted. Det må en som står et helt annet sted til, for å vise det til oss. For å fullende skjønnheten. Å sette prikken over i-en og ringen på å-en. Det som fullender det hele. Noe eller noen som ser månen bakfra for første gang, som en astronaut i Apollo 8-kapselen. Eller som Audun Kleive.
Sats 5: «Frameworks». Det slår meg mot slutten av det hele: Thomas Johansson har skrevet et verk, et rammeverk, der han evner å få to ensembler til å gli over i hverandre, til å inngå en syntese av noe som overskrider dem begge to. Samtidig, der også verkets framføring og verkets egne strukturer forener seg med og etter hvert glir utvisket inn i ensemblets samlede musikkskaping. Her og nå! Spontant. Instantant.
De tre klassisk sett, totalt separate kategoriene i fortolkningen av musikk; utøvende ensemble, utøvd verk og den enkelte framføringen, glir over i hverandre, føyes sammen i en større helhet, en transcenderende syntese. I klassisk musikk er framføringen en konkret, verdslig’, mondén representasjon av et platonsk ideal, av selve Verket. Framføringen er kun en skygge på en hulevegg av idealets egenskaper, framført av tilkortkommende menneskelige utøvere som gjør feil. Her er det helt motsatt: Det teoretiske verket er en blek skygge av en realitet, av en unik framføring, en event. Her og nå!
Syntesen blir ikke skapt gjennom hegeliansk dialektikk, men gjennom å skape et rammeverk som leder femten individuelle stemmer og deres individuelle reise mot dette punktet, en komponistisk tanke, to forskjellige ensemblehistorier, og en tilstedeværende framføring, sammen, ved å skape et musikalsk rom som gjør at strømmene flyter sammen, og blir til én større, forent strøm. En synergetisk strømmende syntese. Her og nå!
Akkurat som strømmen som velter over skien mellom Hjellevatnet og Skienselva. Her og nå!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Dag Erik Knedal Andersen.
Even Helte Hermansen.
Kristoffer B. Alberts.
Dag Erik Knedal Andersen, Ola Høyer og Even Helte Hermansen.
Guro Kvåle.
Guttorm Guttormsen.
