Tid: Onsdag 12. november 2014 – Sted: Blå, Oslo – Med en invitasjon i lomma fra Sjøbygda kulturhus’ Eldbjørg Raknes og Moldejazz’ Jan Ole Otnæs kunne Paal Nilssen-Love etablere sitt eget band for to år siden.
Noen av oss hadde allerede sagt at dette var på tide – at Paal Nilssen-Love burde framstå som bandleder. Endelig skjedde det – her kunne Nilssen-Love få vise fram sine egenskaper som strateg – som gruppeleder – og som musikalsk planlegger. Vi vet alle hvor sentral han har vært – og er – for band som The Thing og Atomic. Men han hadde et potensiale utover dette.
Svaret på invitasjonene kom med Paal Nilssen-Love Large Unit – en betegnelse som enkelte ynder å skape feiltolkninger av – men ikke vi. Et dreamband av unge og noe eldre impro-herrer som er av de beste Norden har å by på. Da bandet ble lansert første gangen skjønte flere av oss at noe helt nytt var på vei.
Siden første gangen vi hørte bandet i Molde har det utviklet seg til noe helt annet. To spor fra konserten i Molde kom tidligere i år ut på en CD-single EP, «First Blow», utgitt på PNL Records. Det var det aller første håndgripelige beviset på at med dette bandet var noe helt nytt i norsk og nordisk impro-musikk skapt. Men siden den gangen har dette elleve-manns-bandet tatt flerfoldige syvmilssteg. Hver gang vi har hørt dem har vi oppdaget helt nye sider ved bandet og blitt flyttet til totalt nye steder.
Nå platedebuterer bandet på ordentlig. 12. november ble vi derfor invitert til plateslipp. På det klassiske stedet Blå i Oslo, dette stedet som Paal sto så sentralt i, den gangen det var Oslos aller mest nyskapende scene. Den gangen Oslo var hvor det helt nye skjedde.
Plateslippet gjaldt selvfølgelig plate-boksen «Erta Ale», som allerede er anmeldt på salt peanuts*. Det skal sies at jeg ennå ikke har hørt boksen, anmeldelsen er gjort av andre peanøtter enn meg.
Med denne invitasjonen til plateslippet inviterte Paal Nilssen-Love oss egentlig til å se bakover i tid, og ikke framover. Til det Large Unit som det var på begynnelsen av 2014 da platene ble tatt opp, og ikke til det Large Unit som er i dag – og til det det vil bli til neste år.
Konserten understreket dette til fulle. Det ble helt feil å se bakover i tid! Fordi dette ble noe helt nytt. Large Unit ser framover, ikke bakover. Det jeg hørte denne kvelden er den tøffeste versjonen av Large Unit jeg noensinne har hørt. Akkurat samme musikere, og samme grunnleggende konsept. Allikevel så forskjellig. Dette ble enda en versjon av Large Unit som pekte inn i framtiden, ikke bakover til fortida!
Bandet demonstrerer for det første til fulle at impro-musikk krever aktiv lytting. Men velger du å bli med på ferden, gjør Paal det enkelt for deg å se og høre strukturene i musikken.
Mye av musikken er basert på «battles» mellom undergrupper – kvartetter mot hverandre, trioer som fighter, krangling mellom enkeltpersoner. Og masse medrivende musikk skapes på veien. Alt er der. Men der ligger også noe av problemet med å få denne musikken på plate. Musikken er like mye visuell som aural, og det visuelle forsvinner i platerillene.
Vi får to samfulle sett, spekket med musikk som gir assosiasjoner til metal rock, til andre storband innenfor impro-området, og som underveis ga meg inputs som fikk meg til å tenke på Charles Mingus-arrangementer.
Men uansett hvilke tanker man har, dette er Large Unit‘s musikk, noe helt eget, noe for seg selv. Eller likevel, en herlig syntese av alle de fri-musikalske storbanda – som Willem Breuker Kollektief, Instant Composers Pool (ICP), Peter Brötzmann Chicago Tentet osv. – som har herja på nordiske jazzscener de siste femti årene.
I motsetning til enkelte av disse er ikke teater en del av forestillingen. Musikken er i sentrum. Det er derfor nesten umulig å framheve enkeltmusikere i dette ensemblet. Fra frontfigurene Mats Äleklint og Thomas Johansson, Klaus Ellerhusen Holm og Kasper Værnes, via gutta i bakgrunnen, Børre Mølstad, Ketil Gutvik og ikke minst, Lasse Marhaug, og videre til bass&trommer-parene Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen på venstre side og Jon Rune Strøm og sjefen sjøl på høyre.
Denne kvelden lot vi oss spesielt imponere av Klaus Holm og medlemmene i trioen KNYST! (Kasper Værnes, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen). Lasse Marhaug er ofte lite synlig på scenen, men gud bedre for noen bidrag han leverer til musikken. De er i hvert fall ikke usynlige. Mats Äleklint og Thomas Johansson trives som fiskene i vannet i denne musikken. Børre Mølstad og Ketil Gutvik setter rammer og strammer opp musikken.
Men over det hele ruler sjefen over alle sjefer, Paal Nilssen-Love. Det verste er at det ser ut som han trives i rollen. Han fører skuta – ikke som en full sjømann – men som en fullbefaren skipper i ureint farvann. Og da ser det så lett og selvfølgelig ut. Det som kommer ut av de skrevne partiene og sammenflettingen av dem, kan ikke være på noen annen måte!
Den som kom for å få Paal i fri utfoldelse som et atomkraftverk på speed, slik vi er vant til å høre ham i så mange sammenhenger, får det i bare korte sekvenser. Vi savner det ikke. Vi får se utøveren Paal Nilssen-Love som ikke bare deler sin tilnærming til musikk på scenen med oss og sine medmusikere, men også lederen Paal Nilssen-Love som bruker andre musikere til å male ut sin musikk. Strålende gjort.
Jeg gleder meg allerede til neste gang. Så får jeg heller tilgi produksjonsapparatet bak Paal Nilssen-Love Large Unit som hadde somlet slik at vinyl-utgaven av plateboksen ennå ikke er klar.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kjetil Valstadsve
