Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Politisk korrekthet

VINTERJAZZ (DK), 16. FEBRUAR 2016: Så kan salt-peanuts mannsdominerte redaksjon slå seg på brystet å si at vi omsider har vært politisk korrekte. Vi har nemlig satt av kvelden til to band på Jazzhouse, utelukkende med kvinnelige musikere. Hadde man befunnet seg i Sverige, så hadde Jazzhouse fått pluss i margen for en slik booking, men i Danmark har man ennå ikke blitt like politisk korrekte, så dette ble en kveld på lik linje med alle andre kvelder, hvor man har booket den musikken man selv synes burde presenteres.

Programmet denne kvelden var kalt «Wild at Heart», men jeg beklager at jeg etter å ha hørt ett og et halvt sett, ikke forstår hva man mener med tittelen.

Det startet med trioen Shitney, en trio bestående av Qarin Wickstrøm på diverse elektronikk og vokal, Katrine Amsler på diverse elektronikk og Maria Faust (bildet) på klarinett, altsaksofon, minilyre (?) og hørføner (!).

Og det er bare å fastslå med en gang. Shitney ble kveldens absolutte høydepunkt. Det starter med at Maria Faust legger føringen, med fint klarinettspill, og etter hvert vokser det hele til å bli en fin trio som leker med både rytmer og instrumentmuligheter. Qarin Wickström er inne med litt ordløs vokal, mens Amsler legger tunge rytmer og riff på sin elektronikk. Og etter hvert utvikler dette seg til å bli en riktig så spennende konstellasjon. Faust overrasker med strålende spill både på klarinett og altsaksofon. I hennes egne prosjekter virker det som om organiseringen tar litt for stor plass, og at hun bindes litt av det å være sjef, mens i Shitney (bare bandnavnet er strålende), fremstår hun mye friere og coolere (eller sejere, for dere dansker), og sammen med de to andre musikantene er hun med på å gjøre et strålende sett. Så får vi bare leve med plasttiaraene de tre brukte…

Etter en kort omrigg, var det tid for det som jeg hadde håpet skulle bli en av Vinterjazzens største opplevelser.

Eget Værelse er et kunstnerkollektiv og en utgivelsesplattform, som ble startet i 2010 av Maria Bertel, Jaleh Negari, Sonja LaBianca, Maria Diekmann og Anja Jacobsen. Bandet inneholder de kunstneriske prosjekter disse fem musikerne lager sammen, alene, eller i samarbeid med andre utenfor kollektivet. Bandet inneholder for tiden følgende prosjekter: Selvhenter, Valby Vokalgruppe, Diekmann, Ymers Pizza, Frk. Jacobsen og Oum.

Denne kvelden startet det med at altsaksofonisten Sonja LaBianca spilte solo med resonansen fra Jazzhouse’ flygel. Hun har en helt ok, men ikke spesielt personlig tone i altsaksofonen, og det varte relativt lang tid før hun følte at hun hadde satt tonen for andre sett. Og vi begynte allerede å bli litt utålmodige. Så gjorde hun en duosak med trommeslageren Jaleh Negari. De gjorde et strekk med altsaksofon og cymbaler, hvor det dessverre ikke skjedde altfor mye. Deretter forflyttet trommeslageren seg over på sin synth, og vi fikk et strekk med kvasi-Philip Glass-musikk som ikke var noe annet enn dørgende kjedelig. Og da begynte vi å bli skikkelig lei!

Så kom trombonisten Maria Bertel på scenen, og vi håpet at noe interessant skulle skje. Hun kobler trombonen til noe elektronikk, og setter i gang, og vi får mer av samme som vi nå har hørt i over en halv time. Hun er uten tvil en dyktig trombonist, men hvorfor skal vi være nødt til å høre solonummer av hver av musikerne i det vide og det brede før det skjer noe.

Etter noen minutter med trombonesolo, som ikke fortalte en eneste historie, orket jeg rett og slett ikke mer. Jeg ble provosert, og hentet jakka i garderoben og beveget meg opp i et rolig hjørne av baren.

Jeg synes ideen om å presentere kvinnelige musikere på samme scene er en dårlig og litt kunstig idé. Det skal ikke være nødvendig å prioritere kvinnelige musikere framfor mannlige (eller omvendt), slik man etter hvert har begynt å gjøre i Sverige (for at klubbene skal få statsstøtte). Musikken skal tale for seg selv, enten det er menn eller kvinner som spiller, noe Shitney i kveld var et strålende bevis på. At de hadde delt scene med et band med mannlige musikere, hadde vært helt naturlig. Og hadde man gjort det, så var det ingen som hadde reagert negativt. At man på død og liv skal lage konstellasjoner, bare for å være politisk korrekte, holder ikke.

Og jeg synes det er helt ok at unge damer får sitt eget rom. Det er bare rett og rimelig. Men at de skal sitte der inne å holde på alene, bør ikke være en forutsetning for at de skal bli skikkelige samfunnsborgere. Eget rom er en del av et interessant kollektiv. Vi har tidligere hatt store opplevelser med bandet Selvhenter, hvor den kollektive improvisasjonen står i fokus, men å måtte være vitne til at tre av medlemmene gjøre til dels uinteressante soloøvelser, var ikke det jeg hadde kommet for.

Jeg beklager, men settet med Eget værelse holdt ikke mål for en såpass stor og viktig scene som Jazzhouse. Shitney hadde klart seg mer enn godt nok på egen hånd, og det er sjelden jeg har hørt Maria Faust og Qarin Wickström i en bedre setting enn dette.

JazzDanmark har under Vinterjazz i år arrangert Jazzcamp for piker i alderen 10-15 år. Denne jazzcampen har foregått i skolenes vinterferie, og de har valgt å sette fokus på improvisasjon og jenter i den rytmiske musikken. Dette er tredje gang JazzDanmark arrangerer dette prosjektet, og på konserten i kveld var det en rekke unge jenter til stede for å suge til seg inntrykk. Et meget godt og positivt initiativ, for at de unge jentene skal få kvinnelige forbilder innenfor musikken. Noe som er ytterst viktig. Og i Danmark kryr det av kvinnelige, musikalske forbilder, som vokalistene Kira, Maria Fisker og mange fler, saksofonisten Lotte Anker, perkusjonisten Marilyn Mazur osv. osv. Forbilder som i flere år har stått på barrikadene for å inspirere andre kvinner.

Så får vi håpe de fikk mer ut av Eget Værelse enn undertegnede, og at de bet seg merke i den utsøkte kommunikasjonen som var tilstede mellom de tre i Shitney.

I morgen er det duket for den polske trompetisten Tomasz Stanko og hans helt nye, danske prosjekt. Rapport følger i morgen kveld eller på torsdag formiddag.

Tekst og foto: Jan Granlie 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.