Konserter

Prima eksperimentering i nye, spennende konstellasjoner

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 30. NOVEMBER 2021: Så var vi atter en gang på plass i en av våre favorittklubber i København, for å overvære tre nye bandkonstellasjoner, noe som, etter hvert, er blitt et slags mantra for den fine klubben. Å være et møtested for musikere for eksperimentering med nye uttrykk og samspill.

Samtidsvokal i improlandskap
Det startet med en trio bestående av Francesco Bigoni på elektronikk og klarinett, Mark Solborg på akustiske gitarer og Almut Kühne på vokal (hovedbildet). De fleste av våre lesere kjenner til Solborg og Bigoni fra et mangeårig samarbeid både på plater og konserter i Danmark, men, i alle fall for meg, var Kühne et nytt bekjentskap.

Jeg har tidligere skrevet en hel del om Bigoni og, særlig Solborg. Flere ganger har jeg bemerket at jeg har syntes Solborgs gitarspill ved flere anledninger har vært relativt forutsigbart innenfor den friere, improviserte delen av jazzen. Og siden Bigoni ofte har vært en tett samarbeidspartner i Solborgs prosjekter, har det også påvirket hvordan jeg har oppfattet hans medvirkning.

Men så skjedde det noe med Solborgs spill og tilnærming, omtrent på den tiden han kom med det store prosjektet «Tungemål», et spennende prosjekt i tre deler både med plater og bøker. Og anmeldelser av disse prosjektene kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/mark-solborg/ og https://salt-peanuts.eu/record/mark-solborg-2/. Plutselig var det som om Solborg, og hans omgivelser, hadde våknet opp fra en slags dvale, spillet var adskillig mer kreativt, det var mye mer innhold i det som ble fremført, og både han og omgivelsene framsto på en helt ny måte. Og derfor var undertegnede svært spent på hva den gode gitaristen kunne gjøre denne kvelden sammen med italienske Bigoni og den tyske vokalisten Kühne.

Almut Kühne er en Berlin-basert vokalist som, de senere årene, har medvirket på en rekke plateinnspillinger i hjemlandet. Hun kommer fra Dresden og kommer fra en kunstnerisk familie, som sendte henne til pianotimer fra hun var sju år. Da hun var 16 startet hun å ta sangtimer, og fram til 2008 studerte hun jazz ved Hans Eisler Musikkuniversitet i Berlin. I 2005 var hun med i Berlin Youth Jazz Orchestra under ledelse av Nikolai Thärichen. Hun gjorde konserter med Georg Graeves Ensemble «Sonic Fiction» på Konfrontation-festivalen i Nickelsdorf og på Total Music Meeting. Hun optrådte i en duo med Gebhard Ullmann og Anthony Coleman samt i flere større og mindre bandsammensetninger. Hun har udgitt to album i eget navn på Unit Records, og hun var involvert i en CD-produksjon av Bachs juleoratorium med Dresden kammerkor og Gewandhaus Orcchestra under ledelse av Riccardo Chailly. Hun har også tolket vokalverker af Graewe John Cage, Luigi Nono, Helmut Lachenmann, Ondrey Adamek og Michael Edward Edgerton.

Og i triosamarbeidet med Solborg og Bigoni var det hun som var det førende stemmen. Hun har en vokal som befinner seg, for det meste, i soprandelen av stemmeleie, og skal man sammenligne hennes vokalkunst med noen, så synes jeg hun nærmer seg mer Irena Z. Tomazin enn både Sidsel Endresen og Randi Pontoppidan. Stemmen er fabulerende, hvor hun både resiterer tekst og synger ordløst på en fascinerende måte. Og sammen med Solborgs pågående, råe og dristige gitarspill og Bigonis elektronikk, som nesten var som en theremin, ble dette en stor overraskelse. Her viste Solborg seg fram fra en ny side, hvor han utnyttet de to akustiske gitarene på en svært variert måte, hele tiden innenfor det mer eksperimenterende, hvor gitarene både kunne låte som John Russell og mer heavy gitarspill. Og Bigonis elektronikk var neddempet og fin, og fungerte, sammen med klarinettspillet, utmerket i denne triosammenhengen.

Gresk/dansk/norsk møte
Etter hvert begynner det å bli en delkonserter med den greske pianisten Zoe Efstathiou og hennes «lek» med pinner inne i pianoet som hun trekker og drar i får å få de ønskede lydbildene. Dette er noe hun har gjort til sin spesialitet, og for hver gang man hører henne føler jeg spillet utvikler seg mer og mer og det blir hele tiden mer interessant og spennende.

Sammen med henne fikk vi høre den danske bassisten Asger Thomsen, som vi også har hørt en del ganger de senere årene. Han er en utmerket improvisatør, og kommer hele tiden opp med nye måter å få fascinerende lyder ut av bassen, noe som også var tilfellet denne kvelden. Og på trommer fikk vi servert Stavanger-trommeslageren Ivar Myrset Asheim, en av de nye trommeslagerne fra Norge som har valgt København som arbeidssted. I introduksjonen av trioen ble det gjort til et poeng at etter at den norske trommeslageren Ole Mofjell, som var høyt og lavt overalt på spillesteder i byen, hadde forlatt Danmark, hadde Norge sendt nedover Asheim til å overta. Og det gjorde han med stor overbevisning denne kvelden. Asheim er, i alle fall denne kvelden, en neddempet trommeslager, som med store ører følger de andre musikerne på en fascinerende måte. Med små innspill og ideer, er han med på å bringe musikken et godt stykke videre, og uten han kunne dette blitt et litt for stillestående sett.

For det er en krevende musikk de tre begir seg ut på. Pianospillet er spesielt, særlig fordi disse «pinnene» spiller en såpass stor rolle, så de sekvensene hvor hun spilte mer «streit» piano kom godt til sin rett. Og sammen med Thomsens eksperimentelle bass-spill, hvor det går lang tid mellom hver gang han virkelig «kliner» til, er faren relativt stor for at musikken skal bli litt forensformig og stillestående. Men med Asheim som «innpisker» og stemningsbryter, ble dette et ok sett, selv om jeg syntes midtpartiet ble veldig langt.

Skandinavisk samarbeid
Det siste bandet ut var en sammensatt kvartett av musikere fra Danmark, Sverige og Norge, og denne kvelden fikk vi høre de to danskene og altsaksofonistene Laura Toxværd og Maria Dybbroe (som for tiden er bosatt i Oslo), den svenske elektronikautøveren Qarin Wikström (som i mange år har vært bosatt i København), og den norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg. Dette er fire musikere som er svært aktive både på den skandinaviske og den europeiske impro- og freejazzscenen. Så her fikk vi et sett med frittgående kvartettmusikk som gikk i de fleste retninger.

Jeg følte at hele denne konserten var en slags parafrase over «God Bless the Child», men uten at de fulgte den gamle låten mer enn i få sekunder innimellom. Jeg har en mistanke om at den gamle låten som Billie Holiday gjorde kjent for verden, var en slags grunnidé, men hvor de fire musikerne gjorde nærmest hva de kunne for å skjule.

Og å møte to såpass forskjellige altsaksofonister som Toxværd og Dybbroe sammen, er fascinerende. Toxværd er «veteranen» av de to. Hun har i mange år vært en favoritt på jazzscenene i København, og hennes rå og energiske spill står i nesten grell kontrast til Dybbroes mer lyriske tilnærming. Wikströms vokal og elektronikk var ytterst nennsom denne kvelden. Med små innspill var hun mest med på å understøtte Dybrroes lyriske spill, og som duo i kvartetten fungerte dette perfekt. Og bak var Liavik Solberg mesteparten av konserten helt på «hugget» med fine kommentarer til de andre musikernes innspill, og fra sin plass bak det minimale trommesettet (som er ytterst reisevennlig) pushet han de andre musikerne framover. Det var egentlig kun i mellompartiet, hvor Toxværd inviterte til en slags «battle» at jeg syntes han ble litt for passiv og ukonsentrert. Men det spilte egentlig ingen rolle. Gjennomgående fulgte han godt opp de tre damene.

Men det var Toxværds kontraster til Dybbroe som ble denne konsertens høydepunkt. Toxværd vandret rundt i lokalet og avfyrte noen energiutladninger som kunne satt fyr på lokalet, og framsto nesten som en blanding av Albert Ayler og Jesper Zeuthen, mens Dybbroe, med sin «vennligere» tone i hornet, på mange måter avvæpnet Toxværd etter hennes utblåsninger. Og disse to sammen var den perfekte blanding av energi og ro som gjorde konserten til en perle.

Tekst og foto: Jan Granlie


Almut Kühne


Mark Solborg


Francesco Bigoni


Ivar Myrset Asheim, Asger Thomsen og Zoe Efstathiou


Zoe Efstathiou


Asger Thomsen


Ivar Myrset Asheim


Laura Toxværd, Ståle Liavik Solberg, Qarin Wikström og Maria Dybbroe


Laura Toxværd


Qarin Wikström


Ståle Liavik Solberg

Skriv et svar