PUNKT FESTIVAL 2022, 3. DAG, LØRDAG 3. SEPTEMBER: Så var siste dag på Punkt gjennomført. Og det startet med seminar, før det ble båttur, innen en spennende konsertrekke avsluttet festivalen.
Joik har større kraft enn krutt
Det startet med seminar, eller mer et slags løst fordrag om prosjektet Avant Joik, som toppet gårsdagens program. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Katarina Barruk fortalte om prosjektet, hvor av mye ble fokusert på det samiske og Barruks innsats for å bevare det umesamisk språk, og en del om sør-samisk joik. I denne duoen er det jo Ratkje som er den store «stjerna», men i løpet av dette møtet var det Barruk som ble satt i sentrum, og som fortalte om det utryddingstruede språket, om joiken og om samarbeidet mellom de to og den fantastiske kunstneren Matti Aikio. En lærerik og fin stund.
Den største blokkfløyta jeg har sett
Etter en tur ut i frisk havluft noen timer, var det klart for konsert med Michaela Antalová på blokkfløytevarianten fujara og seljefløyte og Adrian Myhr på bass (hovedbildet). Dette er en duo som kombinerer samtidsmusikk, folkemelodier og omfavner samspillet mellom frekvenser og sonoritet til instrumentene som brukes. Michaela Antalová spiller en bassfløyte kalt fujara og seljefløyte, men de fleste kjenner henne kanskje best som trommeslager. Fujara er en melankolsk bassfløyte som kommer fra slovakisk folkemusikk som fint blander seg med kontrabassens frekvenser. Norsk seljefløyte ligner veldig på en slovakisk overtonefløyte kalt koncovka. Dette gjør det mulig å komponere ny musikk som minner om begge tradisjonene. For deres nye album «Zvony» brukte duoen også harmonium, flersporsopptak av fløyte og kontrabass og feltopptak av sirisser fanget i en landsbyen Zlatno, samt en innspilling av et mannskor fra Šumiac som synger en tradisjonell sang i firedelt harmoni, og platen er selvsagt anmeldt på salt peanuts*, en anmeldelse du kan lese https://salt-peanuts.eu/record/michaela-antalova-adrian-myhr/. Men denne konserten var kun med de to i tett samspill. Og om du har sans for norsk folkemusikk med spennende tilleggselementer, så er dette noe du skal sjekke ut.
For dette var en ytterst spennende kombinasjon, med den store fujaraen som gikk sømløst sammen med bassen i en slags eksperimentell folkemusikk, som både har røtter i Norge og i Slovakia – Antalová opprinnelige hjemland. Og når hun plukket fram de to seljefløytene, i to forskjellige størrelser, ble folkemusikkelementene enda tydeligere. Og begge er utsøkte musikere på hver sine instrumenter. Myhr er en bassist som stadig brukes mer og mer i den kreative, norske jazzen, hvor folkemusikkelementene skal framheves, og sammen med Antalová får vi den perfekte kombinasjon.
Dansk norsk debut som re-mixere
Den danske pianisten Søren Kjærgaard og den norske saksofonisten Torben Snekkestad skulle debutere som re-mixere av konserten med Antalová og Myhr. Og det var to nervøse herrer som fikk oversendt filene rett før konserten. Men nervøsiteten ble nesten umiddelbart omsatt til en ytterst kreativ og spennende stund nede på Biscenen. Dette er to musikere som kjenner hverandre ut og inn, de har nettopp sluppet platen Another Way of the Heart på Trost Records – en plate som snart vil bli anmeldt på salt peanuts*. Og i følge Snekkestad er musikken på denne platen temmelig annerledes enn den vi fikk servert på denne re-mixen.
Men allerede fra start kjente vi igjen elementer fra forrige konsert. Og de to overførte filene fra den forrige konserten over til sine instrumenter, saksofonene og keyboardset. Men det ble ingen «cover»-versjoner av forrige konsert. I stedet tok de elementer herfra og førte de videre inn i sine egn improvisasjoner på en utmerket måte, og uten at vi «slapp taket» i forrige konsert. Og at dette var første gang de gjorde en re-mix var umulig å høre, for det de leverte var helt etter Punkt-intensjonene.
Sveitsisk trio som ikke satte seg fast noe sted
Deretter var det duket for et helt nytt band for undertegnede. Festivalen roste før konserten Trio Heinz Herbert opp i skyene, og vi var spente før de skulle presentere seg for det norske publikummet for første gang.
Trioen består av gitaristen Dominic Landolt, pianisten og keyboardisten Ramon Landolt og trommeslageren Mario Hänni, og allerede fra første trommerrytme følte jeg at dette kom til å gå gal vei. Jo da, trioen består av dyktige musikere, men når jeg hører musikk, uansett i hvilke sjanger, vil jeg at de enten skal fortelle meg en historie eller fem, eller røe noepå innsiden av min velvokste kropp. Men her skjedde det ikke stort annet enn at vi fikk relativt heftig, rytmisk trommespill, noen helt ok innspill fra keyboardset og et litt kjedelig gitarspill som ikke rørte en kalori i min kropp.
Jeg vet ikke helt hva som var galt, men jeg tror det har noe med at dette var tre musikere som på mange måter befant seg altfor tett på hverandres ideer, og at alt var veldig innstudert og lite kreativt. De tre musikerne spilte rett og slett altfor likt til at musikken ble spennende for denne lytteren.
En sjef bak trommene
Derfor ble det en velfortjent pause og en matbit for salt peanuts* sin utskremte, før man skulle gå løs på Punkt 2022s siste konsert. Og ikke bare var det årets siste konsert, men det var også et bestillingsverk. Trommeslageren, produsenten og komponisten Martin Horntveth hadde fått i oppdrag å lage en spesialkonsert fror årets Punkt. En oppgave den gode trommeslageren gikk på med krum hals.
Martin Horntveths nye prosjekt har fått navnet «Gouldian Finch», og mange vil nok kjenne han som en av grunnleggerne og pådriverne i Jaga Jazzist. Med fokus hovedsakelig på komposisjoner for film, dans og teater de siste 20 årene, har han nylig dykket ned i et enormt sjangerbøyende prosjekt med flere kommende album og bestillingsverk under «Gouldian Finch»-paraplyen. Til denne konserten hadde han plukket ut musikere og teknisk mannskap fra øverste hylle, og det ble lovt «en spektakulær audiovisuell opplevelse».
Musikken som ble presentert denne kvelden skal være den første av mange album og prosjekter under navnet «Gouldian Finch». Musikerne som var invitert med på denne premieren var Ståle Storløkken på keyboards, Petter Eldh på bass, rapperen Vuyo og Espen Høydalsvik som sto for lyddesignen og Kimarius Abrahamsen som hadde ansvaret for lysdesignet. I tillegg gjestet fiolinisten Håkon Aase prosjektet denne kvelden.
Og det blir massivt når Horntveth setter i gang. Og for den som har en forkjærlighet for Jaga Jazzist, likte nok det de fikk høre denne kvelden. For, som i Jaga Jazzist, er Horntveths trommer sentrale. Og som trommeslager er han en blanding av en heftig rocker og jazzer med energien nesten utenpå klærne. Han dundrer avgårde som en gal, men aldri kun for å dundre avgårde. Det er en sterk mening i det han spiller, og hans teknikk er strålende. Og når han har med både den utsøkte bassisten Petter Eldh, som jeg tror man kan sette til hva som helst og man får et spiselig resultat, og keyboardmaestro Ståle Storløkken, så må det nesten bli bra. Og med Håkon Aase som gjestefiolinist og rapperen Vuyo som deltok akkurat nok, ble dette en spennende konsert med mye energi.
Skal man absolutt være kritisk, kan man kanskje si at energinivået ble litt det samme gjennom store deler av konserten, men det hjalp godt med litt rapp og fiolinspillet til Aase som ble komplettert av ei røys med strykere som dukket opp på video på bakveggen.
Epilog
Med Dj Strangefruit, som jeg tror har vært medlem av Punkt-familien siden starten i 2005, ble festivalen avsluttet en gang utpå morgensiden søndag. Og gjennom de siste tre dagene har vi fått en rekke spennende musikkopplevelser, både fra musikere vi kjente fra før, og som i flere år har vært en del av Punkt-familien, pluss en del nye musikere som vi her fikk høre i nye sammenhenger og kontellasjoner.
Punkt-festivalen er en spennende blomst i den norske festivalfloraen. Mest fordi de har en bærende idé for hva de vil servere av musikk, men samtidig at de hele tiden er på jakt etter nye kunstnere som kan være med på å forynge festivalkonseptet og som her kan få muligheten til å vise seg fram for et større publikum. Punkt er ingen festival som går etter tilbudslistene fra internasjonal agenter. I stedet jobber de aktivt med å reise rundt og lytte til nye artister som de kan bringe til Kristiansand og festivalen. Derfor er festivalen også en sær festival, fordi musikken de velger ut er relativt «smal», og selv om festivalen har en rekke musikere man finner også på de andre festivalene, så møter du her musikerne i nye og spennende omgivelser og kombinasjoner, som både gir musikerne nye ideer, og publikum den ekslusivitet ved å høre alle disse nye konstellasjonene.
Tekst og foto: Jan Granlie
Katarina Barruk og Maja S.K. Ratkje
Michaela Antalová
Adrian Myhr
Søren Kjærgaard og Torben Snekkestad
Dominic Landolt i Trio Heinz Herbert
Ramon Landolt i Trio Heinz Herbert
Mario Hanni i Trio Heinz Herbert
Martin Horntveth
