BLOW OUT, KAFĂ HĂRVERK, OSLO, TIRSDAG 22. OKTOBER 2019: I disse dager prĂžver Boris Johnson det han kan Ă„ finte ut Parlamentets underhus i Westminster-palasset, men han fĂ„r det ikke til. Det er som den irriterende borren som har hengt seg fast pĂ„ jakka di: Uansett hvor mye du anstrenger deg, roter du deg bare mer inn i den.
Det er mange ting en kan tenke pÄ nÄr en er pÄ vei for Ä hÞre to briter som en vet hvor en har. Briter som er etterrettelige og verdt Ä lÄne Þre til synes i disse dager Ä vÊre sjeldnere enn firklÞverblader pÄ en graseng. Lykken er da at to av dem er i Oslo denne kvelden, saksofonisten John Butcher og bassisten John Edwards var allerede pÄ plass pÄ Kafé HÊrverk da vi ankom stedet.
Sammen med vÄr slovenske, nÄ KÞbenhavn-boende, musikalske favoritt, Kaja Draksler, og Blow Out-sjefen StÄle Liavik Solberg skal John Butcher skape god musikk for oss. Men aller fÞrst skal vi hÞre John Edwards solo.
Solberg introduserer settet med Ä henlede vÄr oppmerksomhet pÄ at Edwards spilte solo ogsÄ pÄ den aller fÞrste Blow Out-konserten den 4. januar 2011. Som oftest hÞrer vi ham sammen med andre, sist var vel med Louis Moholoh-Moholo pÄ Victoria tidligere i hÞst. Det er ikke ofte vi hÞrer ham solo, men hver gang er en stor fornÞyelse.
Denne gangen en stÞrre fornÞyelse enn noen gang. Dette var bassal ekvilibrisme pÄ et enormt hÞyt nivÄ. Vi fikk 35 minutter med bass solo, der ikke ett eneste sekund var uinteressant. HÀpnadsvÀckande sier man i naboloandet Þst for oss, nÄr noe er sÄ stort at hakespissen henger over nederste knappehullet pÄ skjorta . Og det var akkurat det dette var. Med bue, uten bue, det var en leik med bassens mange muligheter som kun kan beskrives som medrivende.
Flageoletter, falsk harmonikk, Edwards viste hele tiden en evne til Ä plukke ut overtoner og fÄ dem til Ä klinge som ikke bare var imponerende i seg selv. Men nÄr dette er kombinert med en sterk vilje til Ä sette det i en sammenheng, i en historiefortelling, som aldri mister et sekunds energi og trÞkk, er det bare Ä gi seg ende over.
Etter en pause var det tid for et nytt sett. Denne gangen altsÄ med en trio for anledningen bestÄende av Kaja Draksler pÄ piano og perk, John Butcher pÄ tenor- og sopransaksofon og StÄle Liavik Solberg pÄ trommer. Butcher og Solberg har spilt sammen mange ganger fÞr. Nylig slapp de to sammen med Pat Thomas plata «Fictional Souvenirs», anmeldt her.
Men nÄ skal vi hÞre de to for fÞrste gang sammen med Kaja Draksler. I to strekk pÄ til sammen 40 minutter blir vi for fullt presentert for det intuitive samspillet mellom Solberg og Butcher. Men i mine Þrer er det lydmakeriet Draksler fÄr til fra pianoet som virkelig bidrar til Ä lÞfte musikken. Til tider flyter det sammen med alle tre i en enhet som er tatt rett ut av det ideelle universet til den engelske trommeslageren John Stevens.
Jeg vet ikke hva det var med musikken som fikk meg til Ä sitte pÄ spaghetti! Vel, ikke akkurat spaghetti i den varianten som med egg, mel og vann eltet sammen, for deretter Ä bli presset ut av en pastamaskin. Nei, det jeg sitter og tenker pÄ er et forslag til hvordan vakuum vil se ut nÄr de feltene som holder kvarker sammen er tilstede. To danske teoretikere ved Niels Bohr-instituttet i KÞbenhavn, Poul Olesen og Holger Beck Nielsen, lanserte tidlige pÄ 1980-tallet ideen om det de kalte et spaghetti-vakuum.
Denne formen for spaghetti var lange sammenfiltrede rĂžr eller bunter av feltlinjer av de kreftene som binder sammen kvarkene. Vakuumet ville â om du sĂ„ det i et ekstremt sterkt mikroskop â se ut som et ormebol. En idĂ© som fanget oss som var unge fysikkstudenter den gangen. Vel, i hvert fall noen av oss!
Ideen vokser ut av hvordan linjene fra de tre musikerne vikler seg sammen, snor seg rundt hverandre, biter hverandre i halen, og skaper en illusjon av en samordnet stor bevegelse nÄr vi beskuer det utenfra. Litt som hvordan uavhengige vannmolekyler som virrer rundt, kolliderer og virker ukoordinerte sammen kan skape et undulerende hav, med bÞlgeformasjoner som strekker seg langt og lenger enn langt.
NÄr Butcher og Draksler avslutter og tar det hele ned etter fÞrti minutter er vi vel forsynt bÄde med musikk og spaghetti. Om nÄ Boris Johnson og hans folk ville lytte litt til John Edwards og John Butcher, kunne kanskje Britannia ogsÄ finne en vei som tjente alle og som dreide seg om noe annet enn Ä vinne billige retoriske poeng.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio