Konserter

Rapport fra 2048

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 6. FEBRUAR 2020: I 1988 lagde Torbjørn Morvik og Petter Nome to program for NRK TV om klimautfordringene. De to programmene omhandlet to tema som var svært så aktuelle den gangen, … og som dessverre er det fortsatt.

Temaene var på den tiden særlig aktuelle på grunn av rapporten «Our Common Future» som FNs kommisjon for bærekraftig utvikling hadde lagt fram året før, under ledelse av Gro Harlem Brundtland. Rapporten ble da også mest kjent som «rapporten fra Brundtland-kommisjonen». En kortfattet, oppdatert beskrivelse av temaene for de to programmene finner du nederst i denne artikkelen.

«I året 2048 har en tv-stasjon funnet to gamle dokumentarer fra 1988 og sender dem nå i reprise, som bevis på at allerede [seksti år tidligere] visste en hva som kunne skje med ozonlaget og klimaet på jorda». Dette er inngangen til den dystre serien. Og i dag, i 2020, er vi altså kommet over halvveis – over tretti år – nærmere dette året enn Nome, Morvik og NRK var den gangen.

Da serien ble vist av NRK 24. og 25. mai 1988, var det med spesialskrevet musikk fra Per Husby. Musikken ble framført av bl.a. Nils Petter Molvær, Bjørn Kjellemyr, Svein Christiansen og Per Husby. Serien ble etter hvert vist i over 120 land, og fikk en rekke priser. Før konserten i 2020 ble program to, «Drivhuseffekten», vist for publikum.

For noen av oss vekket denne kvelden mange minner. Jeg var selv rundt den tiden involvert i et arbeid for å utvikle et forskningsprogram som jeg seinere var med og administrerte, «Styringsverktøy for bærekraftig utvikling». Mange av de fortellertekniske grepene som gjøres i serien, kjenner jeg igjen fra de mange diskusjonene jeg hadde med mine kolleger om klimautfordringene den gangen.

Musikken til Per Husby fikk et videre liv, da han omskrev de elementene han hadde skrevet for NRK og fikk dem utgitt på plate. Til plateutgivelsen i 1990 satte Husby disse elementene sammen til en jazz-suite. Til noe som «kunne fungere i en jazzsammenheng» som han uttrykte det denne kvelden. Men han understreket også at dette ikke er programmusikk som sådan. Til i dag har altså Husby tatt fram suiten igjen, og også skrevet en ny epilog til den.

Siden filmene og musikken har et dystopisk trekk ved seg, hadde han satt sammen epilogen med to deler som «dreier seg om det vi er i ferd med å miste, om savn og tap, om det umistelige», som han beskrev det selv. En liten del fra Ennio Morricones musikk til «Cinema Paradiso», som spilles etter at kinoen er revet og tapt. Epilogens andre del er en låt Husby skrev til minne om en kollega som gikk tidlig bort, «A Song You’ll Never Sing». Denne låta kjenner vi blant annet fra Husbys album «Dedications».

Suiten kalte han «Naturtoner» på norsk, men i forbindelse med plateutgivelsen på Odin Records ble den benevnt som «Notes for Nature». Dermed mistet man, som Husby påpekte før konserten, også den vesentlige dobbeltbetydningen i navnet, om natur og miljø og om naturtoner.

Kvelden ble en strålende feiring av god musikk, av god musikkutøvelse og av glede, alvor, latter og gråt. Et svært fulltallig publikum, med kanskje ikke overraskende, en rekke folk fra NRK. Kanskje kan noen av disse som vi ellers sjeldent ser på en jazzklubb i Norges hovedstad i dag bli inspirert til å dukke opp oftere for å nyte god musikk. Musikk som er like god som den vi fikk høre i dag.

Denne gangen framføres Husbys jazzsuite med Hayden Powell på trompet, Knut Riisnæs med tenorsaksofon, Hedvig Mollestad Thomassen på gitar, Arild Andersen med sin bass og Per Oddvar Johansen som trommeslager, ved siden av Per Husby ved klaveret. Denne jazzsekstetten er videre supplert med Unni Løvlid på vokal og Sonoro strykekvartett.

Den som var engstelig for at musikken skulle oppleves som utdatert og gammeldags, ble svært positivt overrasket. Dette var ikke bare en bevegende og motiverende suite, det var en medrivende framføring, som til fulle var au courant. Det var ikke noe gammelmodig over denne musikken, selv om aldersspennet i bandet fra yngste til eldste musiker var 55 år ifølge Husby.

Det var så mange strålende soloprestasjoner at det ikke lar seg gjøre å beskrive dem alle. Men en ting vil jeg allikevel si, det er vidunderlig deilig å høre Arild Andersen og Knut Riisnæs sammen på en scene. Hayden Powell spilte med både medfølelse og «sordin», og også med Harmon mute! Hedvig Mollestad leverte som vanlig gitartoner som er så fulle av norsk og internasjonal musikkhistorie at det svir i ørene. Unni Løvlid forsvant dessverre i miksen der jeg fikk sitteplass, men det jeg hørte bekreftet mine forventinger om et godt bidrag til og utvikling av musikken.

Om noe, så skulle jeg ønske at kapellmesteren selv, Per Husby, kanskje dro til litt mer i utøvelsen. I betydningen at jeg gjerne skulle hørt hans pianospill mer. Hans øre for harmonisk utvikling og logikk er stort, og han er en effektiv kapellmester. Men han viser også hvordan han kan spille fram flotte linjer selv. Dette ville jeg gjerne ha mer av.

«2048», som såvidt jeg forstår nå er navnet – verket tidligere kjent som «Naturtoner», en jazzsuite for jazzsekstett, strykekvartett og stemme – viser seg fram som et levende og sterkt stykke musikk. Da komponisten og læreren Gunther Schuller i 1957 utviklet konseptet om såkalt «third stream»-musikk i forbindelse med sine forelesninger ved Brandeis University, var ideen å skape en ny form for jazzmusikk. Dette skulle være en fusjon mellom jazzen og det som i USA på den tiden ble beskrevet som klassisk musikk, et begrep som også omfattet den amerikanske samtidsmusikken.

Verket til Per Husby går inn i en lang tradisjon av slike verk, verk som bruker etablerte kompositoriske prinsipper fra orkestermusikken, sammen med en dyp og gjennomført forståelse for jazzmusikkens krav. Ofte kan slike verk oppleves som pastisjaktige, som lagdelte bløtkaker, der lagene er lagt oppå hverandre, uten å være integrert, ordentlig «skrudd sammen». Ikke slik med dette verket. Ikke et øyeblikk under framføringen opplever jeg en slik lagdeling. Her er det full integrasjon fra første til siste takt. Suiten går inn i en rekke av svært vellykkede verker i denne tradisjonen.

Det var en skremmende kveld, det var en strålende kveld, det var en kveld av innsikt, det var en kveld av galskap. Det var en kveld med opplysning, det var en kveld med mørke, det var en håpets vår, det var en fortvilelsens vinter. Kort fortalt, det var en kveld som ingen annen, en kveld som kun kan vurderes med sammenliknende superlativer.

 

Programserien Året 2048
Første program var om bekymringen for ozon-laget, det såkalte ozon-hullet over Antarktis var en skremmende realitet. I stratosfæren, 20-30 km over hodene våre ligger et lag av en kjemisk gassforbindelse der molekylene er dannet av tre oksygenatomer, såkalt O3. Denne gassen er først og fremst kjent som ozon.

Gasslaget av ozon i øverste del av atmosfæren fungerer som et filter for ultrafiolett stråling fra sola, stråling som ellers ville være sykdomsframkallende og til og med dødelig for livet på jorda. Over 95% av den skadelige UV-strålingen blir tatt opp av ozonlaget. Uten ozonlaget hadde ikke livet på jorda kommet dit det er i dag.

En av faktorene som danner ozonhullet var utslipp av drivgasser til all verdens sprøytebokser, kjølemediet i pumpekretsen i kjøleskapene våre og andre ting var, en serie med kjemikalier som er betegnet som klorfluorkarboner og halogener. Når disse utslippene når opp til ozonlaget bryter det ned ozonmolekylene slik at mengden av ozon i stratosfæren raskt blir mindre. Dermed når mer skadelig UV-stråling jordoverflata og forårsaker skader.

I september 1986 ble den såkalte Montrealprotokollen undertegnet. Denne medførte at de nedbrytende kjemikaliene er faset ut av bruk, og i dag er ozon-uttynningen stoppet opp. Men hullene i ozonlaget er fortsatt der. Problemet er ikke løst, på tross av hva media og politikere av og til hevder. Men det er ikke lengre så akutt som det var i 1988 da dette programmet ble laget.

Det andre programmet i serien var kalt «Drivhuseffekten», og var fokusert på økningen i atmosfærens innhold av gasser som forårsaker den såkalte drivhuseffekten. Disse omtales i dag gjerne som drivhusgasser. Drivhuseffekten er en helt sentral betingelse for at det er mulig å opprettholde liv på jorda. Uten denne effekten ville jordas middeltemperatur ha vært 18 kuldegrader, 33 grader kaldere enn det er i dag.

Drivhuseffekten er en nødvendig og kritisk del av systemet på jorda som opprettholder livet. Og det er en effekt som i utgangspunktet har helt naturlige årsaker. Tilstedeværelsen av gasser som karbondioksid, vann, metan, nitrogenoksid, ozon og en lang rekke andre driver denne effekten ut fra grunnleggende fysiske og kjemiske prinsipper og reaksjoner.

Det er ikke det debatten dreier seg om. Derimot er poenget at flere av disse drivhusgassene også blir produsert i stort omfang fra menneskelig aktivitet. I så stort omfang at mengden av noen av gassene i atmosfæren i dag ikke lenger er drevet av naturlige prosesser, men av omfanget av menneskelig aktivitet. Ved å pøse på og slippe ut enorme mengder med karbondioksid og metan, for å nevne de to viktigste drivhusgassene, i atmosfæren, øker også nivået på energibalansen i drivhuseffekten.

Mer av solenergien blir holdt innenfor atmosfæren og dette varmer dermed opp atmosfæren utover det som er dagens naturlige nivå. Det er altså det som tilføres av drivhusgasser fra menneskelig aktivitet — og omfanget av det i forhold til det nivået det hadde mens ennå menneskets påvirkning var minimal — som er poenget. At dette bidraget nå er så høyt at det driver fram globale og makroskopiske klimendringer.

I 2015 var jordas middeltemperatur første gangen over en grad høyere enn det som var det gjennomsnittlige nivået i perioden 1850-1900, det såkalte førindustrielle nivået. Av de neste årene er det bare 2018 som har vært under dette 2015-nivået. Men det er ikke nivået i seg selv som er det sentrale her.

I løpet av jordas lange geologiske historie har det i perioder vært betydelig varmere enn dette. Men det er to faktorer som gjør dagens situasjon bekymringsfull. For det første, det livet som i dag dominerer jorda har utviklet seg i en periode som har vært preget av lavere temperaturer. Dessuten har aldri endringene skjedd så raskt som de gjør i dag. De skjer så raskt at biologien ikke evner å følge med, presset på økosystemene som gjennom langsom evolusjon har vært tilpasset de lavere temperaturene de siste 1-3 millioner år, blir for stort.

Helt til slutt er nok en liten unnskyldning til Charles Dickens på sin plass!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Hedvig Mollestad Thomassen


Hayden Powell


Hayden Powell, Knut Riisnæs og Arild Andersen


Per Oddvar Johansen


Sonoro strykekvartett


Per Husby


Petter Nome og Torbjørn Morvik