Konserter

Så går de gamle hjem

TAMPERE JAZZ HAPPENING, FINLAND, LØRDAG 6. NOVEMBER 2021: Så var det over for denne gang. Høstens lille turné for salt peanuts* til to av våre favorittfestivaler tok slutt for noen minutter siden. Men festlighetene er ikke over, og det kan ta mange timer før de siste, iherdige medarbeiderne, publikum eller gjester forlater Telakka etter årets siste konsert på Tampere Jazz Happening. Nå skal vi ikke bli nostalgiske og snakke altfor mye om de to festivalene, som både i Umeå  forrige weekend og denne i Tampere begge har vært utrolig hyggelige opplevelser, men heller komme oss i mål med søndagens konserter i den merkelige, finske byen.

Pianosolo i en hyllest til Duke Ellington
Den britiske pianisten Alexander Hawkins (hovedbildet) hørte vi også i år, som medlem av Roberto Ottaviano – Eternal Love Quintet. Og i dag var han satt opp som første del av programmet i Pakkahuone i en solokonsert som etter min mening vil gå inn i historien som en av de beste solokonsertene jeg har hørt.

Han er en utrolig pianist, som med sin nære tilknytning til jazzhistorien tar de gamle «helter» med inn i dagens jazzverden, gir de nytt liv og kobler der sammen med moderne jazzimprovisasjon av beste klasse. Og det settet vi fikk i dag var, på mange måter en slags hyllest og videreføring av Duke Ellingtons musikk. Vi fikk hele tiden «flashbacks» til deler av Ellington-katalogen, og etter hvert ble det nesten en slags «blindfold» hvor man skulle/burde/kunne gjette seg til hvilke komposisjon han tok for seg.

Og alle improvisasjonene starter stille og forsiktig, før han mer og mer nærmet seg komposisjonen med sitt ytterst kreative spill. Og spesielt sytes jeg hans tilnærming til «Take The A-Train» var fantastisk.

Hawkins er en pianist som skiller seg ut fra de fleste, i alle fall i den britiske jazzen. Men så er han også, etter hvert, blitt mer en verdensborger enn engelskmann, siden han samarbeider med en rekke av verdens mest spennende og kreative jazzmusikere. Og etter som årene er gått har han bare blitt mer og mer spennende og interessant, sånå lurer vi egentlig bare på hvor dette skal ende. En fantastisk solokonsert som jeg vil huske lenge.

Veterantreff som ventet
På grunn av ferdigstillelsen av lørdagsrapporten, måtte jeg droppe konserten med Shalosh & Daniel Zamir, som jeghåper vår israelske medarbeider tilgir.

Men jeg var på plass i god tid for å få med meg duokonserten med gitaristen John Scofield og bassisten Dave Holland. I dagens jazz er det nesten ikke mulig å oppleve en konsert med større legender innenfor jazzen. Og vhis de velger å fortsette samarbeidet, er jeg overbevist om at de kommer til å finnes på de fleste europeiske jazzfestivalene av en viss størrelse i 2022. Og bare  det å høre dem sammen i et såpass nakent og gjennomsiktig landskap som en duokonsert er, er nesten sensasjonelt. Og hvis de velger å ikke fortsette samarbeidet slik det er i dag, så kan vi skryte på oss at vi var det når de spilte duo i 2021.

Når man går på en konsert med disse to, så vet man hva man får. Her var det komposisjoner fra de to, som de fremførte på en relativt løs måte, uten at noen av dem skulle bevise noe som helst. Derfor ble det en slags jam session for to musikere hvor de «lekte» seg gjennom et knippe egne komposisjoner, akkurat slik vi hadde forventet.

Begge disse musikerne vet nøyaktig hva de holder på med, og er ytterst sikre på sine respektive instrumenter, og som vet nøyaktig hva publikum forventer. Derfor ble det ingen store og revolusjonære nyskapninger som ble skapt denne timen. Men heller to musikere som hygget seg i hverandres selskap, både med gamle og nye komposisjoner. Og kanskje var det den perfekte konserten for et litt festivalslitent publikum denne søndags ettermiddagen, men jeg må innrømme at jeg syntes det ble litt kjedelig etter hvert.

Scofield er en gitarist som både har jazzen og bluesen innenfor skjortekraven. Han har en relativt «løs» tilnærming til låtene, og er ikke hele veien perfekt i spillet. Men det er med på å ufarliggjøre spillet på en ytterst sjarmerende måte, og å gjøre musikken «ufarlig» på mange måter. Mens Holland er selve gentlemannen i duoen. Jeg tror aldri jeg har hørt han spille en eneste tone som ikke passer perfekt inn i den sammenhengen han medvirker i, og heller ikke denne ettermiddagen. Den perfekte bassist i (nesten) en hver sammenheng!

Så dette ble en «løs» og hyggelig konsert hvor to mestere møttes, uten å sette varige spor hos denne anmelderen.

Belgisk pianotrio sendte meg i seng
I Tampere er det alltid hyggelig å overvære siste konsert, som nesten alltid er en litt uhøytidelige seanse hvor publikum, medarbeider og gjester kan henge ute sammen til «the bitter end». Men i år følte jeg det var litt annerledes. For i år hadde man invitert inn festivalens fjerde, belgiske band, trioen De Beren Gieren. Dette er en trio som i flere år har markert seg som ett av de mest spennende og interessante band fra det flate og rare landet lenger sør. Trioen består av pianisten Fulco Ottervanger som også tar seg av sin del med effekter og synthesizere, bassisten Lieven Van Pée og trommeslageren Simon Segers som også trakterte en del effekter. De har utgitt sju plater før deres nyeste «Less Is Endless», som slippes i disse dager.

Og det startet lovende, med en slags «nordisk tone» tett beslektet med Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.), som da de kom utenfor Sverige, raskt gjorde furore som et nyskapende band i Europa. De Beren Gieren består av tre utmerkede musikere som tydeligvis, kjenner hverandre svært godt etter mange års samarbeid. De senere årene synes jeg egentlig de er blitt litt uorginale, og at de ser litt for mye nordover, både til nevnte e.s.t. og en del andre pianotrioer fra Norden.

Men det virket litt som om de ville fjerne seg litt fra dette ettersom konserten skred fram. Det ble allikevel for meg etter hvert, veldig mye elektronikk, noe som, etter min mening, tidvis var unødvendig. Og særlig ble dette klart i ekstranummeret hvor det nærmest aldri tok slutt. Men hvis de skjærer ned på elektronikken og konsentrerer seg om den akustiske pianotrioen, slik de gjorde tidligere, så tror jeg de vil lykkes.

Så er siste tone spilt, og salt peanuts* sin utskremte medarbeider har fått skrevet sine siste ord fra hans to favorittfestivalerr, og man har bare såvidt passert midnatt, kan jeg la hodet finne sin plass på puten her på det utmerkede Sokos-hotellet i Tampere. La sauen på det store bildet ved fotenenden breke sine siste brek for i år, og sulle oss i søvn med at det er under ett år igjen til neste gang man skal til Umeå og Tampere.

Kiitos!

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og opphold på Tampere Jazz Happening er betalt av festivalen.)


Alexander Hawkins


Dave Holland og John Scofield


Dave Holland


John Scofield


De Beren Gieren


Fulco Ottervanger i De Beren Gieren


Lieven Van Pée i De Beren Gieren


Simon Segers i De Beren Gieren

Skriv et svar