Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Særinger, forén eder!

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, LØRDAG 6. JULI 2019: Så er vi kommet til siste dagen i den femtifemte jazzfestivalen på Kongsberg etter den første festivalen i 1965.

Mye vann har passert i Numedalslågen — eller bare Lågen — siden den gangen i 1965 da Krzysztof Komeda, Tomasz Stanko, Rune Carlsson og Roman Dylag spilte blant annet musikken fra den legendariske skiva «Astigmatic» i Gamlekinoen. Den som lå i krysset mellom Myntgata og Sølvverksgata rett ved det sør-østre hjørnet av den gamle kirkegården.

Nå var det nok ikke mange av de som møtte opp på Energimølla for dagens første konsert, med Jonas Cambien Trio — med Cambien selv på piano, André Roligheten på treblås-instrumenter, og Andreas Wildhagen på trommer — som også hadde hørt på Komeda og Stanko og femtifire år siden. Men akkurat som den gangen fikk vi en vidunderlig time med leken kammermusikk av høy kvalitet. Undertegnede var konferansier for denne konserten, og jeg kan derfor ikke vurdere konserten nærmere. Men det ble lekent og bra, akkurat slik det også var forrige gang jeg opplevde trioen live.

Dette er jo fjerde festivaldagen, og vi merker festivalknekken i muskler og ledd. Den kommer alltid på fjerde dagen. Så her gjelder det å trå varsomt. Vi tar det derfor rolig og venter med neste punkt på programmet til Avanthagen i Smeltehytta. I år er den arrangert i samarbeid med foreningen nyMusikk, for å markere at det er femti år siden oppstarten av det banebrytende samarbeidet mellom Kongsberg Jazzfestival og nyMusikk i perioden 1969-76, med blant annet en serie bestillingsverk som Arild Bomanns «Ecumene» i 1969 og George Russells «Listen to the Silence».

Dette jubileet er virkelig verdt å feire. Sammen med samarbeidet mellom Norsk Jazzforum og nyMusikk fra 1965, la dette nå femti år gamle samarbeidet grunnlaget for at vi i dag på mange områder kan erklære skillet mellom jazz og annen improvisert musikk på den ene siden, og samtidsmusikk på den andre for opphevet.

I dag er de to musikalske hovedlinjene på mange måter to sider av samme sak. «If I have seen further, it is by standing on the shoulders of Giants» sa Isaac Newton i et brev til Robert Hooke i 1675. Man ser langt når man står på skuldrene til kjemper.

Programmet i år er kuratert av nyMusikks musikalske leder, Bjørnar Habbestad, og er fokusert på stemmer og strenger. Det tredelte programmet starter med en vokal duo, med Sofia Jernberg og Agnes Hvizdalek. En palett som er så brei som et godt år av lyder flettes sammen i en mikrodynamisk dans over små flater med gester, eller fakter, som du skal følge godt med på for å skjelne. Agnes maler som ei katte som ligger varm og god inntil ovnen. Vi kroer oss på samme måte, vi også.

Andre del av programmet er solo vokal med den franske Isabelle Duthoit. «It’s an ill wind blowing, that blows nobody any good» heter en versjon av et gammelt amerikansk ordtak. Og riktignok kan Duthoit skape indre bilder av både nordavind og sønnavind, men særlig «ill» er den ikke. Selv om den røsker tak i deg og nesten river deg overende. Og i trærne — inne i hennes smale kropp med stor lyd — sitter ravner og andre fugler og gir lyd. Med slike lydomgivelser er det lett å tenke på Dave Hollands store, lille mesterverk «Conference of the Birds» fra 1972, med Sam Rivers, Anthony Braxton og Barry Altschul.

Det slår meg hvor fantastisk den menneskelige stemme med tilhørende organer og deres fysiske forutsetninger er. Hvor overveldende varianter av lyd disse sammen kan generere. Hvordan dette kan settes sammen av en musikalsk person til skjønn musikk. Lyder skapt av både strømmende og stillestående luft.

Når jeg allikevel er litt avventende i min begeistring er det fordi jeg opplever det hele som litt for stillestående til å fortelle en sammenhengende historie. Det er mulig at den tidligere nevnte festivalknekken spiller med og reduserer min evne til å holde oppmerksomheten fokusert om det som skjer på scenen foran meg.

Siste avdeling i årets hage, er kvartetten som har lånt navn fra en konsertserie på Café Oto i London de siste somrene. Dirigenten og fiolinisten Ilan Volkov hr på Café Oto samlet et lag av strengister, eller strengeleikere, under tittelen Summer Strings. I slutten av mai kuraterte Volkov, sammen med Bjørnar Habbestad, nyMusikks festival Only Connect 2019 i Stavanger.

Nå har Volkov og Habberstad tatt Café Oto til Smeltehytta med amerikanske John Andrew Wilhite-Hannisdal og Michael Duch på bass, Tanja Orning på cello og Ilan Volkov på fiolin.

Første del er et lengre strekk med musikk svært så stillfarent og nedpå. Små gester og intens tilstedeværelse og gjensidig lytting. Den britiske spontane musikeren og mentoren John Stevens vill ha vært stolt, denne funderende fader for det legendariske kollektivet Spontaneous Music Ensemble som også har forfattet boka «Search & reflect: a music workshop handbook».

Et godt øre for improvisert musikk, krever også et øre for samlet dynamisk profil over tid. Jeg merker meg her kvartettens kollektive kontroll og sikkerhet om også dette mer langsiktige perspektivet på utførelsen. Det er ikke bare den umiddelbare her-og-nå dialogen — eller er det en tetralog? — men også en framvoksende kollektiv følelse for en total dynamisk profil.

Når jeg tegner den opp på blokka mi, får jeg assosiasjoner til Antoine de Saint-Exupérys klassiker «Le petit prince». I første kapittel forteller jeg-personen om den aller første tegningen han tegnet, da han var seks år gammel. Tegning Nummer Én var ikke en hatt, som alle de voksne trodde. Den var av en boa constrictor som hadde svelget, og var i ferd med å fordøye, en hel elefant. Akkurat slik er det med denne musikkens dynamiske profil også. Det er ikke profilen til en hatt. Det er ikke en tegning av hva det kan synes å være — for de «voksne»! Er det kanskje de voksne som er skværingene?

På veien ut i lørdags ettermiddagen, slår realitetene for fullt inn over oss. Kroppen skriker etter å bli skjermet fra møtet med verden utenfor. Vi må ta oss en time out. Mens vi hviler ut — og får gjort unna en god del skrivearbeid i tillegg — underholdes vi av følgende. I vårt forsøk på å komme unna den overveldende — og som det oppleves altomslukende — folkefesten, trekker vi oss tilbake til hotellet.

Men vi får ikke fred der heller. For med vindu mot bakgården der utescenen på ikke-jazz-stedet Gamle Norge, er vi heller ikke her skjermet. Men i dag kommer denne vinklingen tross alt med en viss sukring. For på scenen denne lørdags ettermiddagen står Øystein Sunde og hans Meget i sløjd på scenen.

Og med seg på scenen har de Staffan William-Olssons storband Sharp9, med William-Olsson, Kristoffer Kompen, Knut Riisnæs osv. Ikke helt ueffent følge til arbeidet. Tross alt er det musikk som faller inn under festivalens strategi om populær musikk med et jazzalibi. I det jeg sovner, merker jeg at kroppen skriker nei til videre musikk denne ettermiddagen. Her trengs det en solid hvile før jeg er klar igjen. Jeg vet jeg går glipp av konserter jeg ville nytt i fulle drag om jeg hadde vært der. Men er det ikke krefter, så er det ikke.

Jeg er heldigvis klar igjen til siste konsert for de ordentlige særingene, i Smeltehytta skal vi oppleve et lite mirakel av en stor smak av New York. På scenen står — og sitter — Tom Rainey på trommer, Drew Gress på bass, Mark Feldman på fiolin og Sylvi Courvoisier på klaver. Atlså Sylvi Courvoisier & Mark Feldman Quartet. Et på alle måter møte med vakker musikk.

Vi får kammerjazz av ypperste klasse, med blant annet låter fra de to ledernes siste Intakt-plate, «Time Gone Out». Dette er musikk til å bli glad av, og ikke bare glad i. Tom Rainey er «real bad» på trommer, som det kunne har vært formulert i Miles Davis dager i New York. Drew Gress danser ikke bare på G-strengen, han danser minst like vakkert på både, D-, A- og E-strengene. Mark Feldman har en teknikk og evne til å skape medrivende msuikk på fela si som er uforlignelig. Hans dobbeltstreng spill — eller dobbelt-stopp som det teknisk sett omtales som — og hans evne til å bruke det musikalsk og rytmisk er bortimot utrolig.

Min nærmeste nabo under konserten har før konsertstart satt seg på en stol som nå har nådd sitt endepunkt. Jeg vet ikke hvem som skvatt mest, om det var hans som nå satt på restene av stolen, meg som satt ved siden, eller Sylvi Courvoisier som satt en drøy meter foran oss. Courvoisier snudde seg bekymret flere ganger mot oss, mens den som ble utsatt for dette tok det med imponerende stoisk ro. Jeg kunne derfor signalisere tomler opp  til Sylvi C , med beskjed om at alt var vel.

Dette uhellet gikk overhodet ikke ut over musikken! Men om ikke konserten hadde satt permanente minner fra før, så ville denne hendelsen alene bidratt til å sette uutslettelige merker i hjernebarken.

Etter å ha blitt utsatt for slik musikk, musikk som vil bli sittende i hjernebarken i lang tid etterpå, er det tid for å senke skuldrene og si takk for i år. Avslutningen av årets festival skjedde på Energimølla i lag med Møster!, en virkelig hardtslående avslutning. Men nå var kropp og hode såpass slitent at oppmerksomhet og konsentrasjon om det som skjedde på scenen ikke lengre var mulig.

Så med dette takker vi av med omtalene av det musikalske programmet. Vi vil seinere komme tilbake med en mer overordnet organisatorisk og prosessuell vurdering av årets festival, men nå er det på tide å snu konsentrasjonen mot den kommende festivalen i Molde i uke 29.

Vi ses der!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Justyna Hapeta

Skriv et svar