Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Savage Kristoffer & TJO

JAZZ EVIDENCE, KONGSBERG, ONSDAG 24. FEBRUAR 2016: Da Kristoffer Lo framførte prisvinnerkonserten for JazZtipendiatet under Moldejazz i 2014 med Trondheim Jazzorkester (TJO), gikk salt peanuts* nesten av hengslene i sin begeistring. Vi karakteriserte det som «en av de beste prisvinnerkonsertene» noensinne.

Siden urframføringa har de gjennomført noen få konserter. Ett av høydepunktene var nok da de i august 2015 spilte på Øya-festivalen med dette «Savages»-prosjektet. Samme året ble plata «Savages» utgitt til allmenn henrykkelse hos anmelderne. Plata ble da også nominert til Spellemann­prisen for 2015 i klassen Årets album.

I disse dager er de ute på en kort turne igjen. Da tanken om en ny turne med prosjektet «Savages» kom på bordet, var ikke Mr. Jazz Evidence himself – Tor Dalaker Lund – tung å be.

Første stopp i denne turneen er derfor på Energimølla på Kongsberg, hos jazzklubben Jazz Evidence. Neste tre stopp på turneen er Stavanger (Tou Scene), Kristiansand (Kick Scene) før de avslutter i Oslo (Parkteateret) på lørdag. Så mens Kristoffer Lo og kompani alle konvergerer mot denne Sølvbyen – hver fra sitt startsted – sørger salt peanuts* for å være på plass.

Scenen i Energimølla er nesten overfylt når alle elleve musikere har stilt seg opp med alt sitt stash her nede ved elva. Og godt over halvparten av elleve ganger elleve er plassert foran scenen.

Petter Vågan (gitar, lapsteel og el-bass), Kari E. Havenstrøm (vokal), Ingrid H. Håvik (vokal og (indisk) harmonium) og Ola Kvernberg (fele) bakerst.

Kristoffer Lo (gitar, tuba, basstrompet, vokal, elektronikk) og Gard Nilssen (trommer, perkusjon, elektronikk) i sentrum (se hovedbildet).

Erik Johannessen (trombone), Eivind Lønning (trompet, basstrompet) på venstre side og Klaus E. Holm (tenor- og barytonsaksofon, klarinett, bassklarinett), André Roligheten (tenor- og barytonsaksofon, bassklarinett) og Mette Rasmussen (altsaksofon) på scenens høyre side.

De drar i gang med tre nye låter skrevet for denne versjonen av TJO. Og det umiskjennelige musikalske universet til Kristoffer Lo trer umiddelbart fram. Fra det rå og nesten brutale til det vakreste kontrapunkt.

Etter hvert kommer vi over i kjente landskap med musikk fra den utgitte plata. Musikken henter inspirasjon fra hele den delen av det musikalske leksikon som bærer tittelen «Musikk for bråkebøtter». De beskyttende øreproppene er lett tilgjengelige. Og bråkebøtter med øre for god musikk låner vi mer enn gjerne flere ører til – også våre egne.

Her er det pop, symfonisk rock, jazz-påvirkninger, noise, barokke innslag, impro og sweet music. Alt i en herlig og medrivende blanding. Den viktigste faktoren i dette ensemblets musikk er totalbildet av samspillet i ensemblet, hvordan Lo har koreografert musikken og brukt dets forskjellige stemmer for å oppnå den større helheten som framvises.

Men for å høre dette kreves det en ørevåkenhet fra oss i salen som krever anstrengelse. For det er i de små detaljer at verkets verdi virkelig trer fram. Det er i disse detaljene vi ser hvorfor Savages-versjonen av Trondheim jazzorkester ser ut som det gjør. Hvorfor akkurat disse musikerne er med.

Som i hvordan Kvernbergs felestryk – som desverre nesten drukner i lydbildet – fullender helheten. Gard Nilssens trommer er ikke noe problem å høre – her er det rocketromming på høyt nivå. For å si det slik, det er ikke mye igjen av den Dannie Richmond-inspirasjonen vi hørte fra hans hender i «Mingus i Aulaen»-prosjektet. Men det skaper den grunnmuren som holder det hele sammen.

DSC_0165-1Rolighetens kontrapunktiske linjer i enkelte sekvenser er strålende musikk når det uttrykkes i denne helheten. Mette Rasmussen (bildet) leverer en solo av aller ypperste merke – en solo som jeg ønsket bare skulle fortsette og fortsette. Klaus E. Holm – som erstattet Eirik Hegdal på kort varsel – gir oss en klarinettsolo som er noe av det vakreste jeg har hørt på dette instrumentet på lenge.

I det hele tatt er det noen arrangementer av treblåsrekka som roper mer enn sex – både sju og åtte! Jeg lurer på om ikke den nå fraværende maestro Eirik Hegdal bokstavelig talt har hatt noen fingre med i spillet her.

Det er fascinerende å høre hvordan Lo i orkestreringen av musikken bygger opp nærmest klassisk strukturerte polyfoniske arrangementer og bruker velkjente jazzideer fra swingmusikken som «battling»/call-response-dynamikk mellom messing- og treblås. Men han unnlater aldri å skape en ny og kontemporær musikalsk helhet ut av det.

Av mer kritiske kommentarer, har jeg to. For det første blir lydbalansen mellom ensemblets medlemmer ikke tydelig nok ute i salen. Det har nok mye å gjøre med at scenen i Energimølla er for trang for et ensemble av denne størrelse.

For det andre savnet jeg en klarere balanse mellom ensemblespill og solistiske bidrag. Her blir vekten på ensemblespillet så overveldende at det er vanskelig for lytteren å oppfatte enkeltbidragene.

Og kanskje aller mest savnet jeg et større rom for solisten Kristoffer Lo. At han har noe å levere vet vi fra de øvrige sammenhenger vi kjenner hans stemme, både på tuba og basstrompet.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.