VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 12. NOVEMBER 2021: Med en prafrase over den lokale Skienssangen, leverte Scheen jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen virkelig toners flukt mot sky. Etter at vi for over to år siden ble servert Akinmusire i samarbeid med Gard Nilssen under dennes residentskap under Moldejazz i 2019, tenkte vel mange av oss at det ble med det. Men dette samarbeidet førte altså videre. Heldigvis, kan vi si idag.
Når Sørnorsk jazzsenter og dets regionale ensemble Scheen jazzorkester tok kontakt med Akinmusire om et mulig samarbeid, var han visstnok svært så lettbedt. Med godt kjennskap til den norske jazzscena, stilte han opp med egne låter og ville også gjerne være med på andres låter. Dette var ingen primadonna som ville ha et orkester som gjorde vedkommendes egne ting. Dette var en musiker som ville lage god musikk.
Han kom med ett ønske, han ville gjerne ha med en vokalist på et slikt prosjekt. Og valget falt raskt på Roggen, som er like hjemme i de aller fleste musikalske sammenhenger, om det er musikk i et fritt og åpent lende, eller om det er et landskap bygget over jazzstandarder. Men hele tiden med en avantgarde-twist.
Et repertoar ble satt sammen, og med fransk bistand til å konvertere Akinmusires amerikanske koronapass til EU/EØS-godkjent pass kunne Akinmusire komme seg inn i dette landet. Samarbeidet debuterte i Skiens Ibsenhuset tirsdag 9. november, før det la ut på en miniturné. De spilte i Dokkhuset i Trondheim onsdagen etter, så på Verftet i Bergen torsdag, og avslutter altså med en konsert i et fullstappet Victoria — Nasjonal jazzscene på fredagskvelden. Vi blir raskt enige med leder av Sørnorsk jazzsenter, Jørn Størkson, at vi altså nå skal få oppleve «siste kveld med gjengen» med dette prosjektet: Etter at de har gjennomført tre generalprøver, skal vi i dag oppleve fullendelsen.
La oss ta det fra venstre til høyre på scenen: I tillegg til de to solistene har vi; Rune Klakegg på klaver og el-piano, Thomas Johansson og Finn Arne Dahl Hanssen på trompet, Magne Rutle og Frøydis Aslesen på trombone, Åsgeir Grong på basstrombone, Line Bjørnør Rosland på klarinett og bassklarinett, Jon Øystein Rosland på tenorsaksofon, André Kassen på tenor- og sopransaksofon og Guttorm Guttormsen på fløyte og altsaksofon. I senter av ringen, Jan Olav Renvåg på kontrabass og Audun Kleive på trommer.
En gang — for rundt 60 år siden — var det slik at jazzpublikummet i stor grad avskrev musikere etter fylte 40. Den seinere danske jazzviteren Erik Wiedemanns første bok Jazz og jazzfolk, skrevet av en nesten-trettiåring på slutten av 1950-tallet, demonstrerte dette synet til fulle. Musikerens evne til nyskaping tok slutt forut for to snes fylte år, mente man. Var man ikke veletablert som stort navn ved fylte tretti, ville man så godt som aldri kunne levere. Og ved førti var det slutt. Det kan være verdt å reflektere over dette, når vi nå skal møte en amerikansk trompeter som om mindre enn ett år passerer førti år, og ennå i dag fortsatt omtales som en av de unge nye.
Akinmusire — født i 1982 — platedebuterte riktignok 26 år gammel, med «Prelude to … Cora». Men det var vel først da han nesten tretti år debuterte på Blue Note med «When the Heart Emerges Glistening» at han fikk et alment kjent navn, og ble ansett som et stort talent. Hans femte album på Blue Note ble gitt ut i fjor, «On the Tender Spot of Every Calloused Moment».
Reint umiddelbart, hvilke trompetere med et anerkjent navn i det som i dag vel best kan karakteriseres som mellomgenerasjonen, født i 1980 eller seinere, kan du nevne? Ut over Akinmusire kan jeg vel umiddelbart nevne kun fem, Peter Evans (født 1980), den norske 1983-årgangen, med Eivind Lønning, Hayden Powell og Thomas Johansson, med tillegg av Christian Scott fra samme årgang. Noen av oss vil vel også hive Kirk Knuffke på denne lista. Mange av oss ser i dag — på 2020-tallet — fram til flere år med stor og fortsatt utviklende musikk av disse herrene.
Merkelig nok er det få kvinnelige musikere blant disse. Mange av våre lesere vil kjenne til Jaimie Branch, også av denne 1983-årgangen. Susanna Santos Silva har en sterk stemme, men hun faller såvidt utenfor den nevnte aldersgrensen. En trompetist som ofte nevnes som et stort internasjonalt navn er norske Tine Thing Helseth, men da har vi vel forlatt dette tidsskriftets musikalske fokus. Vi i salt peanuts* vil gripe denne anledningen til å ønske Helseth lykke til og med et ønske om alt godt for den kreftbehandlingen som skal skje de neste månedene. Britiske Laura Jurd vil kanskje noen også ha på en slik liste.
Uansett er det vel da riktig å konkludere med at Akinmusire er en av de internasjonalt ledende jazztrompetistene av sin generasjon i dag. Og en som altså fortsatt anses som lovende. Men i dag skal vi få presentert ikke bare én, men to av disse lovende trompeterne; Akinmusire og Thomas Johansson. Til programmet i kveld har Akinmusire bidratt med fire låter: «Cynical Sideliners», utgitt på «On the Tender Spot of Every Calloused Moment» fra 2020 som el-piano/vokal-duo. Teksten til denne er skrevet av vokalisten Genevieve Artadi, som også framfører låta på albumet. I tillegg har han servert Scheen tre andre låter, «SISIRC», «Flux Fuelings» og «Love for». De tre siste er basert på mer eller mindre ferdige skisser som trompeteren sendte over, og som Scheen jazzorkester kunne kna på videre. Ingen av disse tre er tidligere utgitt i noen form, så her opplever vi førstegangsoppføringene. Live Maria Roggen har levert to låter til prosjektet, «Will You Love» og «Eyewitness», begge hentet fra hennes «Circuit Songs» fra 2007.
Rune Klakegg hadde arrangert «Love for» og «Will You Love». «Cynical Sideliners» ble presentert i et arrangement for dette orkestret av Thomas Johansson, mens Magne Rutle hadde skrevet et arrangement over Akinmusires «SISIRC». De to gjenværende, Akinmusires «Flux Fuelings» og Roggens «Eyewitness», var arrangert for Scheen jazzorkester av Jon Øystein Rosland.
I tillegg fikk vi presentert fire låter skrevet for prosjektet av medlemmer av Scheen jazzorkester. «Conversation» var skrevet og arrangert av trombonist Magne Rutle, «Motivated Reasoning» av tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland, «Reverie&Reveille» av Rune Klakegg. Den siste, som jeg oppfatter som en variasjon over den første låta fra Akinmusire, av Thomas Johansson er kalt «Sidelining Cynicals».
Det starter nesten impresjonistisk. Der låta «Cynical Sideliners» på albumet til Akinmusire fra i fjor er en nedstrippet versjon, med stort sett parallellføring mellom et el-piano og Artadis stemme, har Johansson gitt den et arrangement som starter med en duett mellom Roggen og Roslands bassklarinett. Guttormsens fløyte utvider perspektivet, sammen med øvrige blåsere, før Akinmusire legger en nesten naivistisk linje over det hele. Jeg synes at den versjonen vi blir presentert for denne dagen i betydelig grad overgår sporet på Akinmusires siste album. Ikke minst er det betydelig mer interessant å lytte til.
Det går rett over i Rutles «Conversations», der jeg opplever innledningen nesten filmatisk i det lerretet som brettes ut. Over en klassisk ‘urban’ storbandssound, jeg opplever det i en viss grad som et kickback til en 1980-talls sound av fusion-storband, leverer Akinmusire et smekkert bidrag, uten flashy og outrerte publikumsfrierier. Der høres hvorfor han av noen har vært sammenliknet med Miles Davis. Der andre amerikanske jazztrompetere, som Terence Blanchard eller Nicholas Payton er mer muskulære i sitt spill, er Akinmusires spill mer avdempet — «vakkert» vil noen kanskje si — i et mellomregister. Et kvartettspill mellom Klakegg, Renvåg, Kleive og Roggen setter en høy standard for denne kvelden. Et rolig, men ulmende samspill mellom Roggen og Akinmusire, basert på nærmest minimale egenskaper og gester, tar det ned.
Live Maria Roggens «Will You Love» får en fremragende innpakning i Klakeggs arrangement. Akinmusires «SISIRC» er i en slik innpakning nesten som å se en fullblods araber i vakkert, rytmisk og ustresset trav. Kleives trommespill er så fascinerende at vi nesten glemmer å lytte til en svingende, heftig klaversolo av Klakegg. Det leder over i Roggens «Eyewitness», før vi er over i et heftig leie med Roslands «Motivated Reasoning». Et sted her leverer Guttorm Guttormsen en altsaksofonsolo for historien. Dere kan bare glede dere til den kommer på plate …!
Klakeggs «Reverie&Reveille» blir for meg kanskje kveldens høydepunkt. Med en stemingssettende klaverintro om hentet rett ut av den klassiske pianolitteraturen utvides paletten med en fascinerende og vakker duett mellom Klakegg og Roggen. Et dansende, svettende, svingende tuttiparti ledes an av Kleives vispespill. Det ordinære programmet avsluttes med Akinmusires «Love for». Nevnes her må Kassens sopransaksofonsolo, her sprettes både sjampanje, bløtkake og fyrverkeri.
Til slutt får vi en reprise av trompeterens «Cynical Sideliners», denne gangen kontrastert med up-tempo parafrasen «Sidelining Cynicals» av Johansson som ekstranummer. Et dobbelt vekselspill mellom Akinmusire og Johansson setter et fortreffelig punktum for en flott kveld. En helstøpt konsert, med et ensemble som stadig setter nye heftige utviklingsmål, det er det vi får servert denne fredagskvelden. Men ikke bare setter de seg ny mål, de når dem også!
Alle de fire konsertene disse dagene er tatt opp. Bli derfor overhodet ikke overrasket om det vil foreligge en live-skive med Scheen jazzorkester, featuring Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen, om ikke lenge. Jeg kan her og nå si at dette albumet er sterkt anbefalt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Scheen jazzorkester
Ambrose Akinmusire
Live Maria Roggen
Audun Kleive
Guttorm Guttormsen
André Kassen
