BLOW OUT! FESTIVAL, DEICHMANS BIBLIOTEK GRÜNERLØKKA, OSLO, TORSDAG 15. AUGUST 2019: Igjen skal vi ha et tett og nært stevnemøte med Euterpe og hennes søstre. Hvor kom de fra? Selv om deres opphav er gjemt bort i århundres mytedannelser og fortellinger, tenker nok de fleste på Hesiods fortolkning og beskrivelse nå svaret skal gis på hva deres opphav er.
De musiske søstre var ifølge Hesiods verk «Theogonien» — Gudenes fødsel — døtre av Zevs selv, etter hans intime interaksjoner i sine ungdomsår med hukommelsens mesterinne, titanen – eller er det titanessen? – Mnemosyne. Navnet hennes kommer fra det greske μνήμη (mneme), eller hukommelse, et ord som etter Richard Dawkins gjenoppfinnelse av begrepet som et uttrykk for et «tankens gen», selv er blitt et meme. Men Mnemosyne var også Zevs’ tante! Familieorden og -relasjoner i den greske pan-theon er, som alle som har forsøkt å kartlegge dem, svært innfløkte.
Hesiod sier ingenting om hva Zevs’ samboer og ektemake, Hera – som for øvrig også var hans søster – sa om dette. Men som vi husker fra skoledagene, var Zevs ofte ute og flittig delte av sine goder med ikke bare vakre kvinnelige guder og halvguder, men også med alminnelig dødelige kvinner, bare de var vakre nok. Vi må vel gå ut fra at Hera ikke var særlig fornøyd med Zevs faderskap for de ni musene, selv om det hele skjedde lenge før Zevs og Hera ble et par. Men var det en ting Zevs virkelig hadde lært å frykte, så var det Heras rasende sjalusi.
Zevs’ døtre, Thalia, Euterpe og de andre musiske søstrene, har én ting som virkelig gjør dem attråverdige, de er vakre, evig unge, og de gir deg sin fulle oppmerksomhet om du dyrker dem. Så det er ikke overraskende at vi vender tilbake, igjen og igjen, for å danse med disse søstrene.
Og kanskje særlig med Euterpe, som jo har sitt fokus på den kunstformen som framfor noen av de andre, har hentet sitt navn fra disse søstrene, den utøvende musikalske kunsten. Så; Euterpe, ta imot meg! Før meg inn i din strålende verden.
Første punkt på dagsordenen i kveld var en nyskaping, bygget på to gjensyn fra i går med pianisten Sophie Agnel og trompetisten Peter Evans, denne gangen sammen med ikke bare råtass, men også filigranstegner på trommer, Dag Erik Knedal Andersen. Det blir et intenst sett, der Evans i lange strekk styrer skuta, men der også de to andre bidrar til å skifte takt og tone.
Agnels jakt etter lyder som kan skape musikk i klaverets indre deler er intens, og selv om det til tider blir litt borte i rabalderet til de to andre, er det virkningsfullt. Knedal Andersen er lydhør og svar-villig, med på det meste. En spektakulær avslutning med en «extended silence», der ingen riktig følte seg ferdig, men ingen kastet inn de virksomme argumentene, ble i seg selv et spennende innslag. Lytt etter og lev i alle lydene i stillheten. Et lite 4:33 der, altså!
Så skal bestefar på banen. 85-årige Barre Phillips er jo en levende og vital legende i det frie landskapet. På sin bass, enten det nå er solo, i interaksjon med andre musikere, eller i samspill med andre bassister, har han siden tidlig på 1960-tallet bidratt med strålende musikk.
Vi hørte ham sist i et solosett i Smeltehytta på Kongsberg i begynnelsen av juli, noe vi skal få en ønskereprise av på fredag. Men nå skal vi få servert ham sammen med saksofonisten John Butcher og Blow Out!-motor Ståle Liavik Solberg på trommer. Med denne trioen blir vi servert to strekk som hver av dem er intenst vakre.
Phillips evne til å syntetisere det som skjer rundt ham er intet mindre enn eminent, og med en klar tydelighet i det han ønsker å få fram på bassen. Det er rein og skjær magi det som utspiller seg på scenen.
Avslutningen blir en studie i lange, sugende toner fra Butcher og Phillips, som Solberg aksentuerer på en glitrende måte med sitt perkussive spill. Well done!
Det må være noe med morsmelka i Danmark, tenker vi under kveldens tredje konsert. Noe som virker på jenter med en hang til å spille altsaksofon. Rekken av strålende musikere som står fram som eminente utøvere av den frittgående musikken fra vårt broderland i sør er svært lang.
I fotsporene etter blant annet saksofonisten Lotte Anker — riktignok på tenor — har det grodd godt, svært godt. Mette Rasmussen, Julie Kjær, Signe Emmeluth, … og Laura Toxværd. Toxværd har en kraft og tyngde i hornet som er ulikt noe annet. En garage-lyd som er rå og kraftfull, men også myk og vakker. Alt på samme tid. Og når hun er satt sammen med den hjemflyttede sørlendingen Ole Mofjell som har gledet oss så mange ganger, både i Oslo og i København, på trommer, er det bare å stille inn ørene.
Som et positivt merke omtaler vi i litt mer uformelle situasjoner enkelte av musikerne innenfor feltet av frittvandrende musikk, for «bråkmakere». Møt bråkmakernes bråkmaker, Ole Mofjell. Her er det full gass fra første stund. Vi bryr oss ikke om å legge veien innom første og annet gir. Her er det rett på fullt turtall. Deilig!
Toxværd utforsket også lydlig rommets akustiske egenskaper. Ved å vandre rundt, bak oss, rundt oss, og mellom oss, la hun til en ambient dimensjon til musikken som stort sett fungerte svært godt. Men jeg kunne se for meg frustrasjonene hos de som satte og skrudde lyd og gjorde opptak av dette.
Kveldens siste post ble definitivt ingen skuffelse, kvartetten Die Enttäuschung (hovedbildet) skuffer, på tross av navnet, så godt som aldri. Det tyske ordet kan vel best oversettes til norsk som skuffelse, frustrasjon eller desillusjon. Vi kjenner dem godt fra før, på egne bein eller sammen med Alexander Schlippenbach. Ikke minst i det monumentale konseptet «Monk’s Casino».
Vi har også hørt musikerne hver for seg i flere sammenhenger. Rudi Mahall på klarinett og bassklarinett, Axel Dörner på trompet, Jan Roder på bass og Michael Griener på trommer. Dette er Berlin-musikk på sitt aller beste. En kombinasjon av jazzens mange mysterier med en Berlinsk kabaret-tone som er totalt uforlignelig. Det finnes ikke maken.
Rudi Mahall er som alltid fleipete i tonen, men vær ikke i tvil, bak ligger det blodig alvor. Jeg er selv en av de mange som har opplevd å bli skjelt ut back stage av Mahall fordi jeg ikke tolket hans kroppsspråk riktig. Dette er lenge siden nå, etter hvert har vi tatt tonen hans, og ser humoren, men vi ser også seriøsiteten.
Deres varemerke er speed-varianten av låtene deres – speed-jazz av ypperste merke. De spiller helt tørt, uten forsterking eller noen tilsvarende hjelpemidler. Og det fungerer aldeles utmerket i denne musenes sal på Grünerløkka i Oslo. Jeg ser i øyekroken at Euterpe smiler skjelmsk av Mahalls mer eller mindre gode vitser på et nesten ubegripelig tysk-engelsk.
Ei av låtene er et så glitrende skrevet og gjennomført kontrapunkt at det hører hjemme blant de beste Blow Out!-minnene etter alle disse årene. Monk, men ikke Monk. Det Monker og går! Det er ingen tvil om hvor de fire har sine musikalske forbilder.
For de er ikke bare eminente fortolkere av Thelonious Monk gjennom det nevnte megaprosjektet med Schlippenbach. Monk svever over vannene i det aller meste de foretar seg. Deres aller første plate, tilbake på tidlig 1990-tall, var ei skive med kun Monk-komposisjoner. Det var der de startet. Men nå er det så langt fra en kopi av Monk som det går an. En gjenfortolkning, en gjenskaping, en re-kreasjon, det er bare fornavnet på hva det er. For alt er umiskjennelig Die Enttäuschung!
Musikken vi blir presentert for er i hovedsak fra deres aller siste plate, «Lavaman», fra 2017. Når de avslutter med Mahalls «So tun als ob» — bare lat som om — som andre ekstranummer, er vi fortsatt ikke fornøyd. Men da er det slutt, ugjenkallelig slutt. Men i morgen, da kommer Alex Schlippenbach også! Livet er godt, dere!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson
Sophie Agnel, Peter Evans, Dag Erik Knedal Andersen
John Butcher, Barre Phillips, Ståle Liavik Solberg
Laura Toxværd, Ole Mofjell
Axel Dörner, Jan Roder
Rudi Mahall
