Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Sirkler av sirkelpust

COLIN STETSON, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 9. SEPTEMBER 2017: For tredje gang var dette fenomenet pĂ„ saksofoner og andre treblĂ„sere tilbake i Oslo. Og som fĂžrste gangen er han nĂ„ aleine.

Utstyrt i kveld med tre instrumenter, en altsaksofon, en bassaksofon og en kontrabassklarinett, forventer vi hĂžy intensitet, i en musikalsk verden som Steve Reich ville kjnne seg meget godt igjen i. Minimalistene Terry Riley, LaMonte Young og Steve Reich er alle fĂždt i ’35, ’36,  mens Philip Glass jo er fĂždt kun en mĂ„ned etter at 1936 var slutt. Kanskje er det ikke tilfeldig at Colin Stetson, som nĂ„ er omtrent fĂžrti Ă„r gammel, var 35-36 da han spilte pĂ„ Victoria fĂžrste gangen, omtrent samtidig som at han avsluttet sin store solo-trilogi «New History Warfare» med «Vol. 3: To See More Light».

Uansett, denne lÞrdagen skulle jeg ha med meg, koste hva det koste ville. I utgangspunktet er jo musikken til Stetson relativt sÊr, sÄ jeg hadde kanskje ikke ventet det helt store publikummet denne kvelden. Stor var derfor min overraskelse da det var nesten stinn brakke pÄ Victoria denne kvelden, med en gjennomsnittsalder godt under hva en normal jazzklubb oppviser. For Ä si det slik, det var meget fÄ grÄ hÄr tilstede denne kvelden!

Tidligere i Ă„r slapp Colin Stetson sin nyeste plate, «All This I Do For Glory» pĂ„ sitt eget label, 52Hz. Dessverre har ikke salt peanuts* fĂ„tt lyttet til denne plata ennĂ„, sĂ„ det foreligger ikke noen anmeldelse av den fra vĂ„r side. Men nĂ„ er han pĂ„ plass i egen person — og det er selvfĂžlgelig det aller beste.

La det vĂŠre sagt med en gang: Dette er musikk som ikke bare garantert gjĂžr Steve Reich lykkelig. Like selvfĂžlgelig er det at den gjĂžr flere av oss lykkelig. Tenk deg: Én mann, ett instrument (ad gangen), et stort antall pickuper/kontaktmikrofoner plassert utover sĂ„ det er nesten et under at vi ser instrumentet, samt en teknikk med fingersetninger og sirkelpust som tar pusten fra deg. Men overhodet ikke fra Stetson.

NĂ„r han sĂ„ i tillegg har en kontaktmikrofon i halsgropa rett over stemmebĂ„ndene, kan han skape stor, multifonisk og perkussiv lydkunst som overgĂ„r — om ikke alt, sĂ„ i hvert fall det meste av — det du har hĂžrt fĂžr.

Jeg mener, bunten med kabler fra instrumentet er tykk som en gjennomsnittlig italiensk salami. NÄr du hÞrer lydbildet han genererer mÄ du uvilkÄrlig se etter loopstasjonen, echoplexen eller hva det er. Den mÄ jo vÊre der! Men nei, den er ikke det. Dette er real time, dette er sanntidsmusikk. Det som er der, det skjer her og nÄ, ikke der og da.

Men det er ikke teknikkene og teknologiene som overbeviser her. De er kun verktÞy, hjelpemidler. Det vesentlige er musikken. Og for en musikk!

Ikke bare det at de er kraftsaksofonister, men ogsÄ av kroppsprÄk og scene-agering kan Mats Gustafsson og Colin Stetson minne om hverandre. Men som musikere er de pÄ sett og vis pÄ hver sine ende av skalaen.

Gustafssons musikk oppfattes ofte som preget av hĂžy energi, av impulsivitet, det frilynte og det viltre. Av en punke-attityd. Mens Stetson er den metodiske konstruktĂžren av store, sammensatte og minimalistiske lydflater, av lydlandskap. Selv om de begge i virkeligheten er langt mer mangefasetterte, fanger dette bildet opp noe av det som gjĂžr dem forskjellige.

Men nĂ„ er det Stetson. Denne kvelden fĂ„r vi hĂžre lĂ„ter fra den siste plata hans, samt noe eldre saker, bl.a. lĂ„ta «Judges» fra den andre plata i den nevnte trilogien. Stetsons musikk er ikke bare orkestral, den er stor og helt unik. Den er bygget opp over en del grunnelementer som bestĂ„r av saksofontonen, samt de muligheter for flertonighet og lydgenerering som ligger i samarbeidet mellom treflis, lepper, tunge og munnstykke, polyrytmisk klaffebruk, fingerbevegelser pĂ„ instrumentkroppen, hans egen bryststemme — og jeg vet ikke hva.

Musikken er suggerende i sin minimalistiske «enkelhet». Repetitive fraser, vamper, som gĂ„r og gĂ„r i det uendelige, flytende stemmer over dette, med kontrapunktiske linjer — ogsĂ„ repetitive — med spenning mellom «taim’en» i de to, tre lagene. Langsomt endrende tema og fraser, som vandrer framover — og bakover til utgangspunktet. Og alt dette bygget over en sirkelpust som holder det gĂ„ende med samme intensitet, samme kraft hele veien.

Stemmen hans lyder som en vandrende, rotlĂžs sjel — pĂ„ jakt etter et nytt hjem. Men det er allikevel ikke skremmende, for «sangen» drar oss inn i en hypnotisert tilstand som er et godt sted Ă„ vĂŠre. Lyden kan i store strekk bli karakterisert som om Colin Stetson har fĂ„tt plass til lillebroren til Jonsi i det islandske bandet Sigur RĂłs inne i hornet.

Det er et godt sted Ă„ vĂŠre, men musikken skaper ogsĂ„ en uro. Den gir deg en fĂžlelse som Ă„ vandre pĂ„ et klart, gjennomsiktig gulv av glass, og under ser du rett ned i Ginnunga-gapet. Som Ă„ vandre over Broen i Khazad-dĂ»m, der Gandalf stoppet balrogen Durin’s bane.

Det er mesmeriserende, hypnotiserende og foruroliggende. Allikevel Þnsker du ikke noe mer enn bare Ä la deg omslutte av det. De smÄ detaljene som vokser, som vrir og vender pÄ seg, som utvikler seg, men alt skjer som i sakte film.

Det er definitivt ikke som Ä se maling tÞrke pÄ veggen. Mer som Ä se en blomsterknopp Äpne seg og snu seg mot solen, mens du er i LSD-rus. Ikke at jeg egentlig vet hvordan det er, men det er bildet som vokser fram i meg.

Deilig, vakkert, smakfullt, men ogsÄ farlig, urovekkende, skremmende!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Pressefoto av Julia Drummond

Skriv et svar