HAGENFESTEN, LĂRDAG 4. AUGUST 2018 â DAG 3: LĂžrdagen opprinner â og mobilen er fortsatt ikke dukket opp. Jeg kjenner den nye formen for angst komme krypende oppover ryggraden. En form for angst som definitivt ikke hĂžrer til 1974, eller til 1978, men til 2018.
Som unge i 1974 kunne vi i enkelte Ăžyeblikk kjenne pĂ„ tilknytningsangst â angsten for Ă„ bli aleine, for Ă„ miste de viktige andre rundt oss. I 2018 er angsten nesten den stikk motsatte â angsten for Ă„ vĂŠre aleine, angsten for Ă„ vĂŠre «out of reach» for de rundt oss. I 2018 er det ikke tilknytningsangst som gjelder, det er mer en form for fraknytningsangst. Angsten for Ă„ vĂŠre frakoplet!
Men i dag har vi moderne hjelpemidler som gjĂžr at vi aldri er virkelig fraknyttet. En datamaskin kan alltid finne og kontakte en annen datamaskin i dag â selvfĂžlgelig sĂ„fremt de begge er operative. Jeg trykker pĂ„ en knapp pĂ„ Store-John â det er min laptop, i tilfelle du lurte â og Lille-John begynner Ă„ synge!
Og jeg vet, takket vĂŠre denne moderne kommunikasjonsteknologien, at Lille-John er nĂŠr nok til at jeg kan hĂžre sangen! Dermed blir Lille-John atter forent med sin herre og mester John! Eller er det omvendt? Og i sĂ„ fall, hvilken form for omvendt? Men som Antoine Hummel lĂŠrte oss Ă„ reflektere over den fĂžrste kvelden â er det noen forskjell?
Stormsteg mot WĂ„lstedts GĂ„rd og tilbake
Siden vi nĂ„ atter er communicado med omverdenen ogsĂ„ utenfor denne bobla â blir vi med pĂ„ en parademarsj jeg aldri har vĂŠrt med pĂ„ maken til pĂ„ noen jazzfestival. Som et 17. maitog, der to korps forsĂžker Ă„ overdĂžve hverandre, med en kakafoni og andre kaker, av lyder som ikke hĂžrer sammen. Og med deg i midten, der du forsĂžker sĂ„ godt du kan Ă„ gĂ„ i takt med musikken â som jo aldri er i takt.
Men her, langsetter Hagenveien, fĂ„r jeg en erfaring som for alltid vil leve med meg: Erfaringene fra forsĂžket pĂ„ Ă„ marsjere i takt med to orkestre som ikke bare spiller i utakt. Tross alt, i et 17. mai-tog spiller begge korpsene (stort sett) 4/4-takt â eller i det minste forsĂžker Ă„ gjĂžre det.
Men har du noensinne prĂžvd Ă„ marsjere nĂ„r det ene bandet spiller i 3/4-takt og det andre spiller i 13/8-takt? Begge med skeiv «time» og svĂŠrt ulik taktlengde? Nei, jeg tenkte meg det, ja! Tro meg, det er ikke lett, men det er jâŠligt roligt! Og da mener jeg ikke rolig, som pĂ„ norsk!
Etter ankomst til WÄlstedts GÄrd skal vi fÄ tre sett for ett. FÞrste sett blir en vel halvtime i lag med norske Tuva Syvertsen som spiller hardingfele og synger seg gjennom et norsk program. Jeg slutter aldri Ä la meg imponere over hennes stilbredde og mange uttrykksformer. Men her er uttrykket begrenset til kvedaren og spillekvinnen.
Deretter overtar det som i programmet omtales som «Dala-Flodas moderna skald», Per WĂ„lstedt. Han starter med Ă„ lese dikt av â om jeg oppfattet det korrekt â sin grandonkel, skrevet til dennes bror som valgte Ă„ flytte fra byen ut pĂ„ landet. WĂ„lstedt fortsetter med egne dikt, noen eldre og flere helt nyskrevne.
Heimstad-diktning er et begrep i Norge og Danmark. Dette er slik diktning, men ikke i den konservative, romantiserende stilen vi kjenner fra seint 1800- og tidlig 1900-tall. Dette er heimstaddiktning for det 21. Ă„rhundre!
Konserten pÄ WÄlstedts gÄrd avsluttes med trioen Stormsteg. Vi hÞrte gitaristen Erik Ronström i gÄr pÄ Hagen, i dag skal vi fÄ hÞre ham i samarbeid med engelske Bridget Marsden pÄ fele og svenske Sandra Marteleur (hovedbildet) pÄ fele og bratsj. Om Per WÄlstedt forrettet hemstad-dikt for det 21. Ärhundre, er dette folkemusikk for bÄde det 21. og det 22. Ärhundret.
Det er vidunderlig Ä lytte til en trio der kommunikasjonen er sÄ direkte og intuitiv at den framstÄr som helt instantan. SÄ instantan er det vanskelig Ä henge med i svingene om hvem som utlÞser og hvem som svarer. Bridget Marsden framstÄr for meg som en klassisk meget godt skolert fiolinist, men som har klart skiftet til Ä spille svensk fele, bÄde musikalsk og ikke minst intonasjons- og attitydmessig.
Erik Ronström er et lyttende, stÞttende og pÄdrivende monstrum av en generator som driver musikken framover. Som gir den en solid basis og et referansegrunnlag, rytmisk, harmonisk og i «time».
Sandra Marteleur er ikke bare en nytelse Ă„ hĂžre pĂ„. Hun framstĂ„r som en ekte â unnskyld uttrykket â spillemann. Fakter, medlevelse, uttrykksformer, alt er der. Og med en strĂ„lende musikalsk lekenhet.
En nyskrevet polska fĂ„r navnet «August in Hagen», med noen tonaliteter som ogsĂ„ gir meg klare assoisasjoner til irsk musikk. Vi blir ogsĂ„ servert en av lĂ„tene Ronström spilte dagen fĂžr, «Polska frĂ„n Ălvdalen». Det skal mye til Ă„ gjenkjenne lĂ„ta her.
Etter Ă„ ha hĂžrt bl.a. Marsdens vals, «Ryanâs and Christineâs Waltz» avsluttes programmet med en polska av Ronström som han beskriver som et forsĂžk pĂ„ Ă„ skrive en algoritmisk komposisjon. Bygget over et valg av tallserie for Ă„ beskrive tonene i en skala, er polskan kalt «Personnummer».
Interessant forsĂžk, men det virkelig slĂ„ende var hvor medrivende og dansende det hele ble. Der vi satt pĂ„ hĂžylĂ„ven pĂ„ WĂ„lstedts GĂ„rd flĂžy lĂ„vesvalene â her pĂ„ WĂ„lstedtska gĂ„rdeb liker de vel Ă„ bli tiltalt som ladusvalor â tett mellom takstolene og fulgte nysgjerrig med. De likte svĂŠrt tydelig det de hĂžrte. Minst like godt som oss!
Tilbake pÄ Hagen trenger vi en pause, men vi fÄr med oss de siste femten minuttene av Erik Lindeborgs solo pianosett oppe i Galleriet. Det ble femten minutter «well spent» sammen med en oppfinnsom pianist som evnet Ä fange min interesse raskt etter at jeg kom inn i lokalet, og holde pÄ den til siste stund.
Det er fÄ av oss som nÄr vi hÞrer en omtale som tilsier solo-piano av Äpent improviserende pianist, uten noen klar settliste, en slags «stream-of-consciousness» piano-spill, som ikke tenker Keith Jarrett. Av disse mange er det er fÄ som ikke har hÞrt en god dose Jarrett-etterlignere opp gjennom Ärene.
La meg si det med en gang; dette settet med Erik Lindborg var noe helt annet. Jeg har ikke alltid vÊrt like imponert over det jeg har hÞrt av ham pÄ plate i bandsammenhenger. Men det utdraget av et solosett jeg hÞrte pÄ Hagenfesten 2018, vekket min appetitt.
I programteksten sto det om han at han spilte et «mozartliknande jazzklink». Jeg er ikke sikker pÄ om jeg kjenner igjen den beskrivelsen, men at det var noe «Wiennesque» i hans spill var Äpenbart. En sterk forteller- og en formidlingsevne kombinert med en dynamisk og harmonisk forstÄelse. Samtidig Äpenhet for de smÄ, sarte detaljene.
Sirkus og dans
Vi samler litt krefter og nyter de siste timene fÞr innspurten ute i det grÞnne landskapet rundt Hagenfesten. Unheard of Quartet mÄ ha oss unnskyldt.
Vi prioriterer et nytt blad fra Agnas-familien, med Kasper Agnas Circus. Eller riktigere, det er snakk om to blad Agnas. Vi har tidligere mÞtt eldstebror Konrad, bandlederen nÄ er nesteldste bror, gitaristen Kasper Agnas. Cirkuset er hans band, med Julia Strzalek og Signe Emmeluth pÄ altsaksofoner, Karl-Henrik OusbÀck pÄ trommer, og altsÄ, nestyngste bror Mauritz Agnas pÄ bass. Den eneste Agnas-bror vi ikke fÄr se, er den yngste, pianisten Max.
Vi har flere eksempler pÄ brÞdre som spiller jazz, men jeg kan ikke komme pÄ mange tilfeller der det er fire brÞdre. Tre er det flere av, ikke minst de tre brÞdrene Heath, Jimmy, Percy og Al «Tootie». Med fire brÞdre kommer jeg kun pÄ ett eneste eksempel, familien Marsalis, med brÞdrene Branford, Wynton, Delfayo og Jason. Og disse brÞdrene er heldigvis ikke et musikalsk forbilde for Agnas-brÞdrene.
Riktignok har brĂždrene Marsalis ogsĂ„ en kollega i sin far Ellis jr., men Agnas-brĂždrene slĂ„r til med trompeteren Urban Agnas som far, gitaristen Sabina Agnas â deres mor, og onklene Joakim Agnas pĂ„ trompet og Tomas Agnas pĂ„ treblĂ„sere. Samt en tante Anita Agnas pĂ„ akkordeon. SĂ„ i tilfellet familien Agnas snakker vi ikke lengre om et enkelt familietre, men om noe som begynner Ă„ likne en hel skog.
Men uansett hvor mye familiebakgrunn de har, er det de selv som mÄ levere sakene. Og enhver som har lÄnt sitt Þre til de fire yngste brÞdrene har skjÞnt at de leverer, sammen og hver for seg.
Det blir en herlig liten time sammen med sirkuset til Kasper Agnas. Med sterke lÄter og musikere som vil uttrykke noe. Signe Emmeluth framstÄr som en svÊrt sterk improvisator i dag, etter at vi har fulgt hennes vei framover de siste Ärene. OusbÀck er en trommeslager som bidrar til Ä utvikle musikken.
Musikken ligger i et grenseland mellom 1960-talls New York-jazz, blandet opp med europeisk 1970-talls-musikk og en solid dash fusion jazz i det hele. Vakkert og medrivende musikk. Jeg gleder meg til Ä fÞlge dette bandet og brÞdrene Agnas videre framover de neste tiÄrene.
To intenst lyttende publikummere pÄ Hagenfesten
SÄ er det klart for den store finale: Umlaut Big Band byr opp til en siste dans. Her kunne vi danse til «Milenberg Joys» som vi kjenner bl.. fra New Orleans Rhythm Kings og Bennie Motens orkester, med Emil Strandberg med en herlig tidsriktig (c. 1927) solo.
Per Texas Johansson ga oss en drivende tenorsolo, fĂžr bandet la over i en herlig versjon av «Sophisticated Lady» der arrangementet er hentet fra den nye plata til Umlaut BB, «The King of Bungle Bar â Umlaut Big Band plays Don Redman».
Tenorsaksofonisten Pierre Borel spilte fletta av det meste, fĂžr vi hĂžrte at bandet dro ut i en strĂ„lende versjon av Jimmy Dorseys «Flight of the Jitterbug». Vi fĂ„r den britiske orkesterlederen Sid Phillips sitt arrangement av «Hors dâOeuvres» og meget dansabel versjon av «Sweet Sue (Just You)», fĂžr fĂžrste settet avsluttes med «Auld Lang Syne». Begge de to siste er fra repertoaret til Don Redman.
Etter et over en time langt andre sett avslutter de med tsjekkisk storbandmusikk! Jan Ć Ămas «Midnight Blues» er en gjenspeiling av det hĂžye nivĂ„et pĂ„ tsjekkisk jazzmusikk pĂ„ 1930-tallet. Komposisjonen gis en glitrende framstilling som avslutning pĂ„ et strĂ„lende musikalsk og kunstnerisk program under Hagenfesten 2018!
Natten avsluttes med et lengevarende og stimulerende samvĂŠr med et lite antall, men sterkt engasjerte mennesker som elsker musikken — unge, eldre og de midt i mellom!
NĂ„tidsreisen
Etter denne lange reisen tilbake til fortiden for Ă„ mĂ„te framtiden i fortiden â eller var det omvendt? â vĂ„kner vi sĂžndag morgen for Ă„ forberede oss til Ă„ komme ut av denne bobla inne i Dalarnas lĂ€n igjen.
Bussreisen oppleves som reisen hjemover etter en lengre leirferie â den er fyllt opp av gode minner, og samtaler om disse gode minnene med dem du deler dem med. Men ogsĂ„ med sĂ„rheten i Ă„ etterlate nĂ„ gode venner pĂ„ de stoppestedene der vĂ„re videre hjemreiser skilles.
Men adskillelsen skjer i vissheten om at vi ses igjen, ikke neste Ă„r, men om to Ă„r!
Min egen hjemreise medfÞrer nok en gang at jeg mÄ bo lenge i BorlÀnge, nÊr tre timer fÞr B5-vognene fra SJs restlager igjen dukker opp. Samme lukt, samme lyder, samme fÞlelse.
Inntil vi stiger av â denne gangen i Kristinehamn â for Ă„ mĂžte 2000-tallet. Eller var det 1990-tallet? I hvert fall skifter vi til X2000-toget til Oslo. Men av en grunn som ikke beskrives har det moderne SJ AB, det som bedriver affĂ€rer â business â greid Ă„ sette inn feil togsett pĂ„ reisen. Min sitteplass Vogn 4/plass 61, den eksisterer ikke i dette togsettet! Og jeg er langt fra aleine Ă„ oppleve dette denne sĂžndags kvelden pĂ„ denne turen gjennom VĂ€rmlands og Ăstfolds skoger mot Oslo med det liberaliserte SJ AB.
Da er mitt spÞrsmÄl, ville dette (kunne) ha skjedd i de dager da Statens JÀrnvÀgar som myndighet og jernbaneverk styrte sine B5-, B1- og B3-vogner gjennom det svenske landskapet?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes (Kristinehamn) / Heiko Purnhagen (Ăžvrige)