MOLDEJAZZ, TIRSDAG 19. JULI 2016: Vi samlet krefter og gikk tidlig hjem på mandagskvelden. På tirsdagen har vi tatt det rolig – det er viktig å ikke brenne av alt kruttet de første dagene. Det er fortsatt lenge igjen til søndag morgen!
Chick i 75
På ettermiddagen vandret vi bort til Bjørnsonhuset for å møte igjen en sann Molde-venn. Siden han var Moldejazz’ aller første Artist in Residence i 2000 har Chick Corea hatt et spesielt forhold til Molde. Det er helt naturlig at Corea da ville legge turneen for den europeiske delen av hans «75th Birthday Celebration» innom Molde.
Chick Corea har bare gjort fem konserter med bandet sitt i Europa og vi får én av dem. Han kom med Christian McBride på bass, trommeslager Marcus Gilmore, Wallace Roney på trompet og Kenny Garrett på altsaksofon! Konserten er kalt «Homage to Heroes» – noe som indikerte at Corea ville hylle musikere som har betydd mye for ham. Og hvilken hyllest det ble.
Men det gikk nesten galt. Problemer med flyavganger og annet nedover i Europa gjorde at Chick Corea og bandet hans kom til Molde i siste liten.Men det krevde iherdig innsats fra festivalens ledelse å få det til. Så endelig – bare noen minutter forsinket – kom bandet inn på scenen.
For en stappfull Bjørnsonsal dro de igang med ei Return to Forever-låt «500 Miles High». Men før vi før de gikk over til Coreas «Bouncing with Bud». Dette var en hyllest til Bud Powell som han skrev til plata Remembering Bud Powell for nær femten år siden. Chick Corea drar showet i gang og resten går på autopilot. Det er deilig å høre Kenny Garrett igjen i den postbop-konteksten som han har lagt til side de siste ti årene. I den sammenhengen der vi lærte å sette pris på ham.
Wallace Roney har lagt på seg adskillelige kilo siden sist vi så ham, og kanskje er ikke hornbruken hans der den var på 1990-tallet. Men de som virkelig tar kaka denne kvelden er bassisten Christian McBride og trommisen Marcus Gilmore. Låtene Chick Corea har valgt mer antydes enn spilles, og det kan være vanskelig å henge med i svingene. Det går unna!
De penser bl.a. innom «All Blues», et Bach-tema danser også forbi. McBride spiller en solo med bue som det ryker av, før Kenny Garrett er i fyr og flamme.
Som ekstranummer får vi ei låt bygget over bassvampet fra «Yesternow» fra plata A Tribute to Jack Johnson, hvor Chick igjen greier kunststykket å få salen til å synge med med etter hvert relativt kompliserte strofer. Denne gangen legger McBride ned sin akustiske kontrabass og plukker opp en femstrengs fretless el-bass.
Etter dette drar publikum spontant igang med «Happy Birthday» som allsang til jubilanten.
Etter ca 100 minutter vandrer vi ut igjen, lykkelige og med et smil om munnen.
Skrap i menneskets tegn
På Teatret Vårt er Skrap (bildet) allerede igang med sin JazZtipendiat-konsert med sin spesialversjon av Trondheim jazzorkester. Når jeg kom inn var hele scenen skjult bak et svært plastforheng, som gjorde at vi bare ante musikerne bak. Men vi kunne se at dette var en versjon av TJO vi aldri hadde sett maken til.
Prosjektet har de to prisvinnerene Anja Lauvdal og Heida Mobeck kalt «Antropocen». Dette refererer til en betegnelse som nå blir brukt om den geologiske tidsalderen vi nå er inne i, hvor mennesket (fra gresk antropos) preger og påvirker jorden. Dessverre ble framføringen påvirket av at innholdet i tekstene ikke kom fram i salen.
Men ellers ga det som var på scenen klare assosiasjoner til en Sun Ra-konsert. Musikerne var kledd i noen gjennomsiktige antrekk med et sirkelformet symbol foran i en lysende grønn farge. Et tydelig symbol for jorden – eller for Gaia som grekerne kalte henne, Moder jord. Musikken er så variert og sammensatt fra det kitchy 1980-talls pop-orienterte, til referanser til Weather Report og Joe Zawinul.
Fordi tekstdelen forsvant under framføringen er det vanskelig å anmelde det som et totalverk. Men jeg må framheve Mette Rasmussens bidrag på altsaksofon. Det luktet svidd av de soli hun hadde. Og i midten står Anja Lauvdal og Heida Mobeck og styrer galskapen.
Musikken var variert og spennende, jeg gleder meg til å høre det igjen seinere etter noen runder på veien med prosjektet «Antropocen».
Slagerparaden med PatRon
Litt seinere og med hodet fullt av musikk vandret vi over til Bjørnsonhuset for dagens andre konsert. For i dag velger vi Pat Metheny og Ron Carter. Sorry, Anna Högberg.
Duo-samarbeidet Pat Metheny hadde med Charlie Haden – «Beyond the Missouri Sky» var himmelstormende. Dette var noe helt annet. Og dessverre ikke like bra. Eller var forventningene for høye?
Innledningvis viser konferansier Tor Hammerø til slektsgransking som viser at Pat Metheny er norsk! Et utvandrer-ektepar fra Brunlanes ved Larvik er ett av opphavene til Metheny. Fytti Helgeroa! Men jeg tror nok ikke gitarfingrene til Pat Metheny har sin opprinnelse verken der eller i Stavern.
Men som antydet – det var noe skuffet jeg gikk ut av Bjørnsonsalen halvannen time seinere. Det var hyggelig, det var flott og det var vakkert. Med presisjon og virtuositet. Så hvorfor er jeg ikke tilfreds?
Det jeg savnet var en klarere interaksjon og samtale mellom de to. Magien jeg hadde forberedt meg på uteble.
For vi snakker jo om musikkutøvelse på aller høyeste nivå. Men at Carter og Metheny er ekstremt gode instrumentalister, det veit vi. Det er et gitt faktum idet vi setter oss ned i salen i påvente av musikken som skal komme. Vi hører bl.a. «Questions and Answers», «Manha de Carnaval», «Freddie Freeloader» – og en bassolo-variasjon over «You are my Sunshine». Det var corny! Men allikevel viser Ron Carter her, med noen innsmett fra Johann Sebastian Bachs lutt-suiter, at i bånn må det alltid være et tema og en progresjon som er så sterke at de kan bære variasjonene.
Det er allikevel deilig å høre på Ron Carter. Lyden i bassen hans har jeg alltid vært glad i. Men det slår meg hva som er forskjellen til «Missouri Sky»-prosjektet. Jeg har ofte opplevd at Pat Metheny trenger litt motstand – at han får en medmusikant å bryne seg på – snarere enn en som bare følger med i strømmen og spiller videre på Methenys ideer. Får han den rette motstanden – slik han fikk av Charlie Haden – leverer han.
Men uten denne motstanden blir hans gitarspill for preget av ekvilibrisme – av «flinkis»-spill. Vi vet at sjela i dette samspillet er der, men den kom ikke fram denne kvelden i Bjørnsonsalen.
Som ekstranummer ble vi servert «I fall in love too easily» – og jeg hører fortsatt Chet Baker synge i bakhodet.
Nå må vi passe helsa. Vi stikker nesa innom Ola Kvernbergs Steamdome. Det er heftig, rått, overveldende. Tre trommiser bytter buer, strenger og harpiks ut med stikker, metall og og et vell av trommer til den suggererende rytmen fra et tog som aldri stanser. Lokomotivet drives av Erik Nylander, Børge Fjordheim og Hans Hulbækmo sammen med bassist Nikolai Hængsle Eilertsen.
Lokfører er Ola Kvernberg mens kjelen fylles av køl og styres av gitaristen Øyvind Blomstrøm og organisten Daniel Buner Formo. I styringssentralen sitter lydmann Tor Breivik og lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien.
Men jeg merker at det er for seint på natta å ta inn over meg musikken. Om jeg skal overleve festivalen, må jeg trekke meg tilbake. Sorry, Ola!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Thor Egil Leirtrø
