OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 5, TORSDAG 17. AUGUST 2023: Karl Seglem er en mangslungen herre. Under et stipendopphold i München i løpet av første halvdel av 2022, ferdigstilte han sin femte diktsamling, Djup redsle – Djup ro. Budskapet er åpenbart: Med klimatrusselen hengende som et Damoklessverd over menneskeheten, er det eneste som kan gi ro i denne kritiske perioden — fylt som den er av dyp, eksistensiell redsel — kjærligheten til naturen, til den mangfoldige verden rundt oss, og til hverandre:
«du er ein / eg er alle /… / må gløyma den me trur me er / for at me skal bli dei me verkeleg er / eg er ein / du er alle»
Til diktene i denne samlingen har Seglem skrevet et musikalsk verk han har kalt Mytevegar (myth.path.hope). Med et utgangspunkt i mytene om Balder, sønn av Odin og Frigg, hans endelikt og hans gjenoppståen etter Ragnarok, knytter han disse til vår situasjon på randen av katastrofen. Da lytter vi. Dette er myter som er nært forbundet med forestillingene om endetiden, om Ragnarok. En følelse det er usigelig lett å gjenkjenne i dag.
Seglems kopling mellom den norrøne mytologien og et sterkt allment politisk budskap – et rop … nei! … et krav! … om handling – er like fascinerende, som det er skremmende. «Høgt blæs Seglem/set horn til vêrs», for å (mis)bruke Voluspå. Karl Seglem står fram med trusselen om å gjøre det Surt gjorde under Ragnarok, «Seglem fær sunnan/med svidande eld;/det skin av sverdet/så soli bleiknar».
Som vel mange husker fra beskrivelsen i Edda-kvadene, var Balder plaget av tunge mareritt om sin egen død. Trusselen og spådommen om at han skal dø som følge av drap, får hans mor Frigg til å sikre beskyttelse fra alt som finnes i verden. Ingenting i verden skal kunne skade Balder.
Vi vet hvordan det gikk. Frigg fikk disse lovnadene, men hun syntes at mistelteinen som vokste utenfor Valhall var for ung til å kunne kreve ed av. Dette fikk Loke vite og han lurte Balders bror Hod til å skyte Balder med en pil laget av denne mistelteinen. Balders død var et sjokk for æsene.
Balder-broren, Hermod dro til Helheim, ridende på sin fars springer Sleipner, for å få Lokedatteren til å la Balder gå. Hel svarte ja, om bare hele verden sørget og gråt over Balders død. Men trollkvinna Takk felte bare tørre tårer over Balder, Odins sønn, «Turre tåror/Takk mun gråte/for Balders bålferd/…/Halde Hel det ho hev», sier hun som var en forkledt Loke. Med det måtte Balder fare tilbake til Helheim, og bli der inntil endetiden. Til Ragnarok.
Loke fikk jo som vi vet, sin straff av gudene: Han ble bundet fast i Helheim, bundet med de utrevne tarmene til sin sønn Narve, som selv ble drept av Lokes andre sønn Våle. Der i Helheim er Loke og Balder bundet, for evig til Ragnarok. Da ved endetiden skal Loke slippe fri og lede jotunhæren mot æsene, før han drepes av — og selv dreper — Heimdall. Balder skal også slippe ut av Helheim. Som en av de få gjenværende æsene, skal Odin-sønnen overleve Ragnarok. Han skal, sammen med sine brødre, være med og skape den nye verden — den verden som skal reise seg etter verdens undergang.
Disse mytene knytter Seglem sammen med opplevelsen vi har i dag av at tiden er i ferd med å renne ut for oss. Klimatrusselen er overhengende og timeglasset er i ferd med å bli tomt. «Tilgjev oss ikkje/vi veit kva vi gjer», sier han til våre barn. For det er det aller verste: Vi vet det så godt, og vi har allerede visst det — i tretti-førti år, minst! I femti år!
Selv var jeg i tiden rundt 1990 aktivt opptatt med å tilrettelegge for forskningsmessig utvikling av styringsverktøy for en bærekraftig utviklingsstrategi for verden. Et sentralt argument for oss på forskningssiden den gangen, vokste ut av kravet om umiddelbar og kunnskapsbasert handling: For hver tidsenhet den nødvendige handlingen ble utsatt, økte kostnadene for de handlingene og tiltakene som var nødvendige, mer enn eksponensielt. Vi kunne spare på kort sikt, men regningen kom på lang sikt.
Tenk globalt, handle lokalt! Det var et viktig slagord som gikk over hele verden for over 30 år siden. Vi var mange som hadde store forhåpninger til FNs Rio-konferanse i 1992, der dette slagordet var essensielt. Valgene er lokale, men siktemålet er globalt. Alle kapteiner på oljetankere vet det: Jo nærmere kollisjons-øyeblikket du kommer, desto mer energi og innsats krever det å snu kursen for å unngå kollisjonen. Det er bare å spørre kapteinen på MT Sola da den så Helge Ingstad i mørket foran seg. Vi var naive i troen på at budskapet ble oppfattet. Villigheten til å snu den store skuta var liten. Kursen ble fortsatt som før.
Men om vi ikke handlet umiddelbart, sa vi, så ville kostnadene stige, inntil verden noen tiår seinere — rundt 2030 — utmattet ville gi opp! Vi ville ende med en verden, hevdet vi, der den egoistiske festen ville fortsette — for de av oss som kjører på første klasse. Inntil katastrofen. Jeg husker godt argumentene og bildene vi brukte den gangen, om hvordan ekstremvær ville dominere nyhetsbildet rundt 2025. Om tørke, massemigrasjoner og om krig om drikkevann. Om kriger om territorier, om det moderne Ragnarok. Are we there yet?
I Mytevegar blir de urgamle Balder-mytene og dette moderne Ragnarok satt i en dyp og inderlig sammenheng av Seglem. I sammenheng med klimatrusselen og menneskets ødelegging av naturen, med alt det som er en nødvendig forutsetning for vår egen fortsatte eksistens. Det på så mange måter store og sterke verket Mytevegar urframførte Karl Seglem på denne torsdagen under årets jazzfestival i Oslo. Vi sitter igjen ganske så «shaken, and deeply stirred». When will we ever learn?
Med seg på scenen denne kvelden på Victoria har Seglem Andreas Ulvo og Andreas Løwe på tangenter, Erlend Viken og Håkon Høgemo på feler og hardingfeler, Kåre Opheim og Alf Magne Hillestad på trommer, perkusjon og elektronikk og Hallvard Gaardløs på el-bass og vokal. Og selvfølgelig Seglem selv på bukkehorn, tenorsaksofon og diktlesing. Scenen er dekket med et gjennomsiktig teppe, som blir brukt til å projisere de visuelle illustrasjonene til Inger Lise Belsvik og Birk Nygaard. I kveld er det i tillegg mester Asle Karstad som sørger for god lyd i dette lokalet der vi har opplevd så mye.
Ved starten er scenebildet dominert av et vestlandsk fjell- og fjordlandskap – Karl Seglem er jo fra Årdalstangen, «… vestlandet der/soli luktar/smakar vest, i landet, fjorden, vestland i meg». Når musikerne kommer på scenen, er det så vidt vi skimter dem bak dette store landskapet i en sterk blå farge – en farge som er svalende, fredfylt, frihetslovende.
Ettersom musikken skrider fram, med ilagte opptak av Seglem som omtaler og refererer til Balder-mytene, forandrer landskapet seg, vi stiger ned, fargen skifter over i rødt, aggresjonens farge, et faresignal. Stopp! Musikken er ubeskrivelig, som et stormende hav, skremmende og vakkert på samme tid. Kanskje med et lite unntak for Seglems musikalske bidrag, er det den kollektive framføringen som er det vesentlige her. Det er ikke solobidragene som skal fange oppmerksomheten. Selv om de er der, og bare så det er sagt, framifrå sådanne.
Et stilisert fly vandrer over teppet. En allegori på den avhengigheten vi har skapt for oss selv til å kunne være alle steder, raskt. Et relieff av en havørn glir over fjellandskapet, vi kjenner lukten av musikken, «strengar av tang/i det svartaste vatn/…/duvande fjordjalm /kaskadetonar /remjande avgrunnsmørkt lys/ me i vår båt/ror livet».
Det er det kollektive budskapet som teller: Seglems budskap til menneskeheten – Seglems krav om handling. Seglems femte brev til verden. Vi er rystet til langt inn i margen av dette verket. Vi er overveldet over skriket i det. Skjønnheten i det er lammende.
«k for kloden/for kollaps for katastrofe k min apokalypsekå/…/klima k/k krig/krise k/k for kloden/ k k k k-k-k-k-k». Det er forfattaren sjølv som les.
«Tilgi oss aldri/Vi vet hva vi gjør/Tilgi oss aldri/Alt som skjer det har skjedd før» synger Prepple med DumDum Boys på Armer og Bein. Det sitter i meg, og sikkert mange andre, denne sorgen over hvilken verden vi overlater våre barn, våre barnebarn og barnebarns barn. Den verden som var vår, er i ferd med å ødelegges. Den er ikke mer. Bokstavelig talt — fysisk, biologisk og sosialt, og billedlig talt. Og det er vi som har ødelagt den.
Men mer: For det er vondt å se! Vi trodde jo despotenes tid var over, men den er på rask frammarsj igjen. Kreftene som ikke vil handle, som ser privat profitt og eget politisk og økonomisk utbytte som målet, som tror at vi kan stenge oss ute fra resten verden, disse kreftene er store og sterke, og vokser fra dag til dag. Kreftene som insisterer på at andres gode er en trussel mot egne privilegier. Kreftene som ser en bedre verden for alle som en trussel mot egne posisjoner og handlingsfrihet.
Det er vanskelig å glede seg etter denne opplevelsen av verket Mytevegar. Men én ting vet jeg, jeg kan fortsatt glede meg over at Karl Seglem, sammen med sine eminente kolleger, kan skape musikk som berører, beveger, beleirer og belærer. Som skaper motkrefter – nødvendige motkrefter som vi sammen er avhengige av. Gud hjelpe oss, er det noen som sier. Ikke jeg, jeg tror ikke han bryr seg noe særlig. Men jeg tror på kraften i oss selv, og det er en tro jeg er overbevist at jeg deler med Karl Seglem.
Diktsamlinga Djup redsle – Djup ro starter med en tekst i et ominøst for-ord; «eg er her no/i den eg er/frå no sluttar det/på ny». Et spørrende etter-ord — med en noe som kan oppfattes som en mer lovende tone — avslutter samlingen; «er eg slutt no/i den eg er/frå no begynner det/på ny». Er det Balder som må redde oss?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Recep Ozeke (hovedbildet)
Karl Seglem Mytevegar. Foto: Oslojazz/Nuno Pissarra.
Karl Seglem Mytevegar. Foto: Oslojazz/Nuno Pissarra.
