Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Som å høre Philip Glass på syre

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 22.04: Når våren kommer til København, så kommer den fort. I løpet av noen dager har vi gått fra kald vind og så nærme minusgrader det nesten er mulig å komme på denne årstiden, til full sommer. Det fører til at man får lyst til å gå ut for å få seg et måltid mat og et ørlite glass, før man skal på konsert.

Undertegnede innledet sommersesongen på italiensk restaurasjon i ettermiddag, en restaurasjon hvor man overfores med levende italiensk trekkspillmusikk og melankolsk machosang og mest enerverende utgave.

Derfor regnet jeg med at overgangen derfra til Jazzhouse, hvor saksofonisten Colin Stetson og fiolinisten Sarah Neufeld skulle riste ut alle tegn på ørevoks og gammelmannsfakter kom til å bli relativt stor.

Nå ble overgangen egentlig temmelig rolig, siden Jazzhouse hadde hyret inn et supportband før Stetson og Neufeld kom på scenen. Trioen hadde visstnok ikke noe navn, men på plakaten kalte de seg I II III. En trio med relativt unge musikere, som garantert hadde hørt mye på Eivind Aarset og hans likemenn. Men uten at det ble noe annet enn en litt lang ventetid for oss som hadde kommet for kveldens hovednavn.

Men den som venter, osv. Tre saksofoner på scenen – en tenor, en bass-saksofon og en kontrabassklarinett. En mikrofon og fire monitorer. Bakteppet var et bilde av et tre, som godt kunne hatt en statistrolle i «Twin Peaks», uten at vi brydde oss nevneverdig om omgivelsene da de to satte i gang.

Og for en konsert det ble! Sarah Neufeld satte an tonen med noe som kunne minne om Philip Glass og hans verk «Powaqqatsi». Et slags riff som gjentas og gjentas, men hele tiden med små nyanser som bygger opp intensiteten og følelsen av å være med på en reise, før det ender i en nesten endeløs happening. Stetson kommer inn etter at Neufeld har satt riffet, og er solist, komp og trommer samtidig. Aldri har jeg hørt og sett en saksofonist med bedre kontroll over saksofonen, enten det var tenoren, kontrabassklarinetten eller bass-saksofonen. Av og til ble jeg sittende å tenke at her må lydmannen ha en viktig jobb med å legge på ferdiginnspilte ting, men jeg tror faktisk at Stetson produserte alt sammen der og da. Og å spille en hel konsert på sirkelpust på disse relativt «tunge» instrumentene, er en bragd i seg selv.

Vi fikk to solonummer, ett fra hver av musikerne, og her fikk de virkelig strekt ut. Neufeld med en nydelig tone i fiolinen i noe som nesten var irsk folkemusikk (med klare frijazzelementer), og Stetson med et driv og en energi vi ikke har hørt siden Mats Gustafsson tok av forrige gang.

Sammen er disse to musikerne dynamitt. Med bakgrunn fra Tom Waits, David Byrne, Lou Reed og duoer med nevnte Gustavsson, er ikke Stetson noen ukjent kar for de musikkinteresserte, og Neufeld med bakgrunn fra band som Arcade Fire og Belle Orchestra, var det overhode ingenting å utsette på hverken når det gjaldt spilleglede, teknikk eller energi fra den sjarmerende damen.

I morgen (torsdag) spiller de på Nasjonal Jazzscene, Victoria i Oslo. Og er du i byen, så er det møteplikt på den konserten. På Jazzhouse var det så godt som utsolgt. Og Oslo bør ikke være dårligere!

I annonseringen for konserten på Victorias hjemmeside står det at duoen kommer med rykende fersk CD i kofferten. Det gjør de ikke. Platene ble utsolgt på turneen lenge før de ankom København og Jazzhouse, noe som sier litt om hvordan dette låter live. Men i følge musikerne, skal plata være ute i det offentlige rom neste uke. Så som en forsmak på platen, er det bare å møte opp på Victoria torsdag. Og hvis konserten der blir halvparten så god som den på Jazzhouse, så har dere virkelig noe å glede dere til. Makan til musikanter!

Tekst: Jan Granlie

Foto: FIMAV 2014 Martin Morisette

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.