Konserter

Sommerjazzen i København i gang

JAZZ IN COPENHAGEN, KONCERTKIRKEN OG JAZZCUP, 3. JULI 2020: Gigantfestivalen Copenhagen Jazz Festival 2020 (CJF) ble avlyst relativt tidlig da koronaen inntok landet og byen. Myndighetene i København var tidlig ute med klar beskjed til festivalen om å ikke arrangere festivalen i år. Men CJF er en litt annerledes festivalorganisasjon enn de fleste andre jazzfestivaler. Festivalen fungerer egentlig som en arrangørparaply, hvor de selv arrangerer de «store» konsertene i DR Koncerthuset, Skuespilhuset, Kongens Have og noen andre arenaer hvor de presenterer internasjonale konsertene hvor man forventer mange mennesker.

Men selve bærebjelken for festivalen er, egentlig, alle de små arrangørene rundt om på klubber, kirker og vertshus, som enten har helårlig drift, eller som dukker opp kun under festivalen.

Og myndighetene har heldigvis ikke stengt disse stedene, og ettersom samfunnet er blitt åpnet mer og mer opp igjen og de enkelte spillestedene har valgt å følge koronarestriksjonene med avstand osv. som myndighetene har bestemt, så er vi nå nesten tilbake til det normale, med konserter rundt om i byen, med i hovedsak, danske musikere.

Og siden festivalen skulle åpnet i går, var det bare å laste opp på sykkelen og gjøre klar for første dag av «festivalen».

Og vi startet i Koncertkirken på Blågaards plass. Har har man allerede arrangert en og annen koncert i løpet av forsommeren, og med den «smale» musikken man pleier å presentere, er det sjelden fare for at koronarestriksjonene men en meters avstand, ikke blir overholdt. Første band ut var kvartetten The Way Out (hovedbildet), en kvartett som har funnet veien inn i salt peanuts*-redaksjonens hjerter, særlig etter deres seneste LP-utgivelse, «Yes We Are» (INSULAMUSIC). Den ble behørig rost her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER), og bandet består av altsaksofonist og frontfigur TS Høeg aka Torsten Sehested Høeg aka Dane TS Hawk, tenorsaksofonist Mads Egetoft, bassist Jonathan Aardestrup og trommeslager Jens Lopes. Dette er en kvartett som har mer enn åtte ben i den frie jazzen som ble utviklet i loftsrommene i New York på 60-tallet. Men komposisjonene er laget av musikerne selv, og de fleste kunne gått rett inn i settlistene til både New York Conteporary Five, New York Art Quartet, og de fleste ensemblene den danske saksofonisten John Tchicai hadde noe å gjøre med mens han levde. Og det er ingen tvil om at Tchicai er en slags «ledestjerne» for kvartetten, og da særlig altsaksofonist Høeg. Han spilte selv med Tchicai en periode, og her lærte han vel egentlig det meste om spennende og virilt saksofonspill.

Av de andre musikerne, er det egentlig Mads Egetoft som har utmerket seg mest i andre sammenhenger, ikke minst i trommeslager Kresten Osgoods kvintett, hvor han spiller en viktig rolle. De to siste dukker med jevne og ujevne mellomrom opp i andre varierende prosjekter, så for dem er kanskje The Way Out det viktigste.

Og for en åpning på sommerjazzen det ble! Det åpnet med fem helt nye låter (man har jo hatt god tid til å sysle med komponering de siste månedene). De fleste låtene vi får fra The Way Out er riff-baserte, gjerne hvor Høeg og Egetoft kjører riffene over det stødige og fine kompet, mens de hele veien utvikler riffene og utfordrer hverandre før de slipper løs improvisasjonene. Og denne ettermiddagen var det unektelig Egetoft som satte standarden. Hans solier var utrolig medrivende, energiske og kreative, fra å låte som en tenorsaksofon skal og dypt nede i barytonsaksofonens underliv. Spillet hans er rått og deilig å høre på, og hans solo i den siste låta, skal man virkelig jobbe hardt for å overgå i løpet av denne «festivalen». Det kokte i saksofonen, og Høeg måtte rett og slett gå seg en runde rundt i lokalet for å fatte hva som foregikk. Det var som å høre George Adams koblet opp mot Pharoah Sanders i en og samme person, og «kompet» hadde mer enn nok med å følge med. Men også spillet til Høeg var strålende denne ettermiddagen. Han har en skarp og fin tone i altsaksofonen, som han muligens har arvet fra Tchicai, og hans kreativitet er det aldri noe å si på. Og med sin helt spesielle opptreden på scenen, som en sprellemann og spontandanser mens han enten introduserer låter, eller lytter til de andre, gjør en konsert med han på scenen til en spesiell opplevelse. En strålende åpning på ti dager med jazz i København.

Så bar det på sykkelen over Dronning Louises Bro og Søerne og ned Gothersgade, til JazzCup (i nummer 107), for å få med ett sett med den japansk pianisten Makiko Hirabayachi og hennes nye band Weavers.

Hirabayashi har vært bosatt i København i mange år, og har utgitt sju plater i eget navn. Hun kommer opprinnelig fra Tokyo, og startet å spille piano i fireårsalderen. Hun oppholdt seg i Hong Kong i fem år i oppveksten, og da hun var 20, fikk hun stipend for å studere ved Berklee i Boston. Og siden 1990 har hun vært bosatt i København. I trioen Weavers har hun med seg den svenske, men Københavnboende bassisten Thommy Andersson og trommeslageren Bjørn Heebøll, også to musikere vi med jevne og ujevne mellomrom hører i mange forskjellige settinger i byen.

Trioen gjør komposisjoner av Hirabayashi, og hun skriver fine låter som både minner om noe Anette Peacock kunne gjort og hele veien over til Bobo Stenson. Hirabayashi har det japanske i seg, selv om det kun ved noen få tilfeller skinner gjennom i hennes spill. I løpet av de mange årene i København, har hun mer rettet seg mot den nyere pianojazzen, med røtter i 60-tallet, men med mange avskygninger. Og da de gjorde siste låt i første sett, låt det så mye Bobo Stenson, at jeg bare ventet på at Jan Garbareks sopransaksofon skulle komme inn døra.

Thommy Andersson må være den perfekte bassisten i en trio som gjør Hirabayashis musikk. Tidligere har Hirabayashi hatt en relativt fast trio med Klaus Hovman på bass og Marilyn Mazur på trommer, og da blir musikken gjerne mer preget av Mazurs frapperende trommer og perkusjon og Hovmans el.bass, mens vi her møter et «komp» med helt andre musikalske preferanser og ideer, noe som både gjør trioen mer spennende, og fremhever Hirabayashis komposisjoner på en helt annen måte. Og hennes neste plate blir med denne trioen, pluss med saksofonisten Fredrik Lundin. Så da kan det hende Garbareklyden i sopransaksofonen kommer smygende …

Vi fikk dessverre kun oppleve denne trioen i ett sett, for vi måtte videre. Sykkelen vrinsket i spilltauet utenfor JazzCup og ville tilbake til Koncertkirken. Her hadde allerede trioen Dørge/Becker/Carlsen startet sitt sett, med gitarist Pierre Dørge, pianist og keyboardist Irene Becker og saksofonist og klarinettist Morten Carlsen Alle tre kjenner man fra Pierre Dørge & New Jungle Orchestra, som i flere tiår har vært toneangivende for den rytmiske musikken som plukker inspirasjoner fra andre kontinenter, og i dette tilfellet gjerne fra Afrika. Bandet har vært en institusjon innenfor den kreative delen av den europeiske jazzen i 40 år nå, og har på ingen måte tenkt å legge ned hornene på mange år enda.

Men trioen Dørge/Becker/Carlsen har også, som en «billigere» utgave av jungleorkestret, spilt og reist i en rekke år, og har virkelig vært med på å spre den ryttmiske musikken hvor de musikalske røttene ligger helt andre steder enn på Amager eller Brønshøj.

Det er mulig det har noe med at jeg fikk en relativt dårlig plass under konserten, men det ble rett og slett altfor mye romklang for at jeg klarte å oppfatte alle detaljene i musikken denne gang. I tillegg synes jeg det var noe «satt» og litt «jazzrock-fra-80-tallet» over det hele, særlig i de sekvensene hvor Becker gikk bort fra det akustiske pianoet og over på det elektriske. Og det sammen med gitar og saksofon med altfor mye romklang, bragte egentlig tilbake en del minner fra en del relativt dårlige konserter fra fortiden.

Men alle tre musikerne er dyktige. Dørge er en spennende gitarist, som «leker» seg med små fraser fra andre verdensdeler og spinner de inn i det vestlige på en fin måte, og Beckers små innslag av japanske eller i alle fall østlige elementer gjør musikken spennende. Carlsen blir så den som skal krydre, bygge ut og «pynte» på, over, under og ved siden av, noe han er en mester til.

Så vi får gi lyden og ikke musikerne skylden for at dette ikke ble en «höydare» for undertegnede.

Så avsluttet vi denne første kvelden med en duo vi har hørt flere ganger de senere årene. Fyr & Flamme består av pianisten Simon Toldam og bassisten og cellisten Nils Bo Davidsen (i denne sammenhengen kun på cello). Dette er en duo som med jevne mellomrom har dukket opp på mine favorittsteder i København, så som her i Koncertkirken, på Mandagsklubben på 5e og på Klub Primi, begge i Kødbyen nedenfor Vesterbro.

Simon Toldam er en av de mest spennende pianister på den improviserende scenen i Danmark. Han har utviklet et særegent spill som er eksperimentelt, samtidig som det er lyrisk og spennende. Hans trio (med Davidsen og trommeslageren Knut Finsrud) ble helt fortjent kåret til «årets slbum» på Danish Music Awards i 2019, og han har vært å høre i en rekke sammenhenger, blant annet med Han Bennink Trio, trommeslageren Peter Bruuns prosjekt, All to Human», med Georg Riedel og Nils Berg, med Bruun og saksofonisten Torben Snekkestad og ensemblet Stork.

Davidsen er en slags musikalsk kameleon. Han er å høre i Carsten Dahls nye trio Trinity (med Stefan Pasborg på trommer), han spiller med pianist Jacob Anderskov, Kasper Tranberg, Artur Tuznik, Copenhagen Art Ensemble, Dane TS Hawk 3, Jan Kaspersen Sextet, Jeppe Gram Kvartet, med Maria Faust og en rekke andre. Og hans soloplate, «Hverdagsforvandling» (ILK, 2019) er en perle som bør sjekkes ut av alle med en viss sans for god musikk (platen er anmeldt HER)

Og at disse to har funnet hverandre i et musikalsk fellesskap, må være noe av det beste som har skjedd i dansk musikkliv de senere årene. Vi møter to musikere med vidåpne årer og sinn, som lytter intenst til hverandre, kommer med innspill og sprer den kreative musikken utover som en kjølig sommerdyne en tropenatt. Toldams spill er tett og vakkert, samtidig som det er åpent og kreativt, og man vet nesten aldri hva som kommer, mens Davidsens cellospill må være noe av det fineste som er gjort av en jazzcellist. Musikken beveger seg sømløst rundt i skjæringspunktet mellom jazz og samtidsmusikk, samtidig som de kun med akustiske instrumentert frambringer en slags dronemusikk som går rett i sjelen på lytterne. Og en bedre avrunding på den første «festival»-dagen skal man lete svært lenge etter.

Og i dag forsetter det med konserter rundt om i hele København, så selv om flyselskaper og andre selskaper som har til vane å frakte folk fra Danmarks naboland til «kongens by» utnytter koronatiden så godt de kan med å ta noen uhyrlige overpriser for billetter, så er København virkelig verdt et besøk i løpet av juli. Særlig hvis du lengter etter god, kreativ, fengende, medrivende og deilig jazz.

Tekst og foto: Jan Granlie
(Fotografen tar alt ansvar for den dårlige billedkvaliteten. Man skal alltid sjekke batteriet før man drar på jobb. Han lover bot og bedring!)


Makiko Hirabayashi


Pierre Dørge


Morten Carlsen

Skriv et svar