KONGSBERG JAZZFESTIVAL, TORSDAG 7. JULI 2016: Så er man for alvor i gang med årets Kongsberg-jazz. Og denne torsdagen ble dagen fylt opp med kreativ og spennende musikk både fra de unge og gamle.
salt-peanuts.eu startet med det unge bandet Skadedyr. Med base i Trondheim, og miljøet rundt «jazzlinja» har pianisten og komponisten Anja Lauvdal og tubaisten Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck skapt et helt spesielt ensemble, som startet som en felles eksamensoppgave, og som nå er ett av skandinavias mest interessante, større jazzensembler.
Det atarter med trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø, med en intro som la listen høyt for resten av konserten. Han er en av europas ledende trombonister innenfor den friere delen av musikken, og er en teknisk begavelse med nydelig tone i hornet. Og derfra og ut, ble dette en konsert av det minnerike slaget.
Musikken er en slags kombinasjon av Carla Bleys beste ting fra perioden med stort ensemble, Django Bates’ nøye nedskrevne, rytmiske komposisjoner, Abdullah Ibrahim (Dollar Brands) nydelige, afrikanske harmonier og norsk galskap.
Med trommeslageren Hans Hulbækmos morsomme komposisjoner og introduksjoner til låtene (som alle har litt merkelige navn), Lauvdals kontroll bak pianoet og diverse mer eller mindre obskurde keyboards, gitaristen Lars Ove Fossheims skarpe og fine gitarspill, Ina Sagstuens ordløse sang, og, ikke minst, fiolinisten Adrian Løseth Waade sitt fantastiske fiolinspill. Når han mot slutten av konserten dro inn den norske folkemusikken i sin solo, ble det hele nærmest magisk.
Men selv om musikken var strålende, solistene gjorde noen flotte prestasjoner og ensemblespillet satt som et velrettet skudd, så var det spillegleden og den løse og gode stemningen på scenen som var bonusen som gjorde konserten til en sollid innertier.
Neste band på salt-peanuts.eus agenda var det norske bandet Friends & Neighboors, en kvintett som tar utgangspunkt i Ornette Colemans musikk fra 60-tallet og viderefører den inn i vårt århundre. Fem musikere som kan sin Ornette, selv om de ikke benytter hverken altsaksofon eller fiolin i bandet. Men energien og vitaliteten fra Ornette sitter godt innenfor huden, og med blåserne André Roligheten på saksofon og Thomas Johnasson på trompet, Oscar Grönberg på piano (som her virket mye mer til stede enn med Hanna Paulsberg kvelden før), Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer, ble dette både et godt retrosett og et godt bevis på at musikken til Coleman lever videre i beste velgående, takk være arvtagere som dette bandet.
Så bar det over Kirketorvet og ned i det nye Kongsberg Musikkteater og Sølvsalen, for å høre trommeslageren Thomas Strønens band Time Is A Blind Guide. Dette er et band som er flere band i samme bandet. En nesten klassisk strykeavdeling med bassisten Ole Morten Vågan, cellisten Lucy Railton og fiolinbisten Håkon Aase. I tillegg har man den rene jazztrioen med pianisten Kit Downes, bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Thomas Strønen.
Ideen til bandet er å lage en kombinasjon av jazztrio og klassisk stryketrio, noe jeg synes defikk til i alle høyeste grad på denne konserten. Alle musikerne er utstyrt med store ører, som er i stand til å lytte på hva de andre foretar seg, og selv om mye er skrevet ned på noteark, så gir musikken store muligheter til improvisasjon. En vakker konsert, som dessverre ble litt forstyrret av basslydene fra Earth, Wind & Fire-konserten i nabolaget.
Så bar det over hagen igjen og ned i det flotte lokalet på Smeltehytta, for å overvære undertegnedes favoritt på årets jazzfestival. De to sveitsiske frijazzveteranene Iréne Schweizer (bildet) og trommeslageren Pierre Favre, har vært med på den europeiske frijazzscenen siden de første gang møtte hverandre på Montreux-festivalen i 1965. Det er blitt flere plater, både som duo og i større sammenhenger.
Å det ble en alldeles strålende konsert! Schweizer med ene foten i frijazzen og den andre i musikken til Thelonious Monk, og Favre som den store lytteren og pådriveren. Schweizer er like frisk og energisk i dag som for 50 år siden, og Favre med sin lune tilnærming til musikken er den perfekte duo for dette lokalet. Og da de avsluttet med Monks «Epistrophy», var publikum mer enn fornøyde. I tillegg var musikerne selv svært fornøyd med spillestedet og publikum, så da var alle fornøyd med kvelden.
Så kunne man gå til sengs fornøyde og musikalsk tilfredse, bortsett fra at utenfor hotellet holdt man det gående med tvilsom køntri altfor lenge utover natten til at denne skribenten kunne si seg fornøyd.
Tekst og foto: Jan Granlie
