Konserter

Spennende opplevelser, pluss en solid nedtur, i Stengade

VINTERJAZZ 2020, SPILLESTEDET STENGADE, KØBENHAVN, 7. FEBRUAR 2010: Så var også salt peanuts* innlemmet i den store Vinterjazzfestivalen i Danmark. Og det skal være visst at vi ikke startet enkelt med mainstream, behagelige sitteplasser og høye, fargerike drinker. Nei, Spillestedet Stengade er ikke et sted for høflig konversasjon og rolig taffeljazz. For Spillestedet Stengade, et lokalt kulturhus som ligger i en gammel villa, litt tilbaketrukket for veien oppe på Nørrebro, er et sted for de rå opplevelser. Og denne andre dagen av Vinterjazz, kan jeg hilse og si at vi fikk mer enn nok råskap for pengene.

Det startet med saksofonisten Lotte Anker i trio med gitaristen Jørgen Teller og saksofonisten og bassisten Martin Zrost, en av to gjester denne kvelden fra Graz i Østerrike. Det startet litt tamt, etter min mening. Det var på mange måter som ikke trioen «satt» seg helt, før trommeslageren Rune Lohse kom på scenen. Og det var ingen tvil om at det var en musiker som Lohse dette prosjektet trengte. Han fikk samlet «troppene» med flott og litt rocka trommespill, som de tre andre musikerne la seg på og fulgte helt inn.

Andre sett var også med Lohse i en slags hovedrolle. Her spilte han sammen med gitaristen Seppo Gründler og Martin Klapper på diverse elektronikk. Dette settet ble vi sittende mye og lure på hva egentlig Klapper holdt på med med alle de små «dippeduttene» på det store bordet foran ham. Men vi fikk fint og heftig gitar- og trommespill, og da Jørgen Teller kom på i siste del med herlkig og rå vokal, i en løs og fin jam, satt alt som det skulle i et slags rockelandskap som hellet mot noise.

Så bar det en etasje opp, i et litt mindre lokale enn hovedscenen nede, for å høre The Barrier Orchestra, et prosjekt ledet av den svenske lydkunstneren Ann Rosén (hovedbildet) og hennes elektronikk. Sammen med henne møtte vi Jacob Riis og Sten-Olof Hellström også på elektronikk, Jørgen Teller på gitar og Lotte Anker på tenorsaksofon. Musikken vi fikk servert var et verk basert på interaktive video-komposisjoner delt inn i forskjellige sekvenser som de mer eller mindre var blitt enige om på forhånd. Det er ikke hver dag eller hver uke, vi hører såkalt «ny musikk» bli framført i levende live. Det er heller ikke ofte vi setter på plater i heimen med denne type musikk. Derfor var det med en nærmest jomfruelig tilnærming til hva vi skulle få høre, vi satte oss til.

Og spennende ble det. Rosens behandling av elektronikken ble vist som video på en skjerm på bakscenen, og det var i stor grad hun som styrte de andre musikerne gjennom verket. Mye av det som foregikk forsto jeg ingenting av, særlig i starten. Da var det sekvenser som minnet mer om den lyden man hører når man ligger inne i en MR-skanner på sykehuset enn den musikken man hører på til vanlig. Men etter hvert som verket skred fram, så følte jeg at jeg forsto mer og mer av hva som foregikk. Vi oppfattet en helhet i verket, og med Lotte Ankers tenorsaksofon som et bindeledd mellom elektronikken og det jordnære, ble vi fascinert av hva som foregikk på en ny og deilig måte. En relativt ny og fin opplevelse!

Så var det tid for det som skulle være kveldens høydepunkt, og det de fleste hadde kommet for å høre (og se). Jomi Massage, som er kunstnernavnet til den danske låtskriveren, musikeren og vokalisten Signe Høirup Wille-Jørgensen. Hun har tidligere spilt i indie-bandet Murmur, og er fortsatt en fjerdedel av Speaker Bite Me. Hun er en original utøver av en musikk som kan betegnes som en blanding av støyrock, siner/songwriter og avantgarde. Som Jomi Massage har hun spilt sammen med flere danske musikere, så som Luke Sutherland, Maria Laurette Friis, Eblis Alvarez, Birgitte Alsted, Henriette Sennenvaldt, Jacob Munck og med forfatteren Anne Lise Marstrand-Jørgensen, og hun har laget musikk til en rekke filmer, teaterstykker og radioprogrammer. Fra 2004 til 2013 gjorde hun seks plateinnspillinger, og dette var første gang salt peanuts* sin utsendte skulle oppleve damen i fri dressur.

Denne kvelden skulle hun fremføre bestillingsverket «Ode to sexuality and everything in between», sammen med en kvinnelig «assistent». Hun kom på scenen iført en hvit morgenkåpe, og tok plass bak el.pianoet og mikrofonen, og satte i gang med en pop-melodi som ikke sa oss stort. Deretter beveget hun seg over til «assistenten» og de foretok litt flørting og små tilnærmelser, før hun igjen gikk tilbake til el.-pianoet og fortsatte den temmelig intetsigende popmelodien. Dette gjentok seg et par ganger, også med litt flørtende ansiktsmaling, kanskje for å oppildne hverandre og oss i salen, før «assistenten» likegodt monterte en rosa dildo på magen som Jomi Massage satte seg på. Og så var det slutt!

Hva dette skulle fortelle aner jeg ikke. At det dreide seg om flørting og sex var åpenbart, men å ikke gjøre det mer spennende enn dette, syntes jeg ikke holdt. For det første synes jeg det var barnslig, og ikke minst naivt. Men hovedinntrykket var at det var totalt unødvendig, og altfor lite gjennomtenkt og gjennomarbeidet for å være hovedattraksjonen en slik kveld.

Så skulle trommeslageren Kresten Osgood avslutte kvelden sammen med sine kolleger, Martin Zrost og Seppo Gründler fra Graz. Men da var hodet til denne skribenten overfylt av elektronikk og gode opplevelser fra den spennende konserten til The Barrier Orchestra og det drivende trommespillet til Rune Lohse, så da valgte jeg å trille den korte veien ned fra Nørrebro og hjem.

Vinterjazzen varere hele måneden, så det gjelder å spare på kruttet. Og i dag er det nok en dag med musikalske utfordringer. Vi gleder oss!

Tekst og foto: Jan Granlie


Martin Zrost, Lotte Anker og Jørgen Teller


Seppo Gründler, Rune Lohse og Martin Klapper


Jacob Riis i The Barrier Orchestra


Jomi Massage med «assistent»


Jomi Massage med «assistent»

Skriv et svar