MOLDEJAZZ 2022, MANDAG 18. JULI 2022: Det var kun få dager før startskuddet smalt i Alexandra-parken i Molde for den 62. jazzfestivalen i den lille byen ved den store Romsdalsfjorden som du aldri forlater uten at i det minste de største sårene på din sjel er helet. Om NASA med intensjon og vilje feiret denne 62. utgaven av den roseale Duckburgs festival for spontankomponert musikk skal være usagt. Men det er et faktum at de første bildene fra James Webb-teleskopet ble offentliggjort i det vi var begynt å pakke kofferten for den årlige ferden til rosenes by.
Stefan’s Quintet i Pegasus-salen
Intet kan bedre illustrere de musikalske kollisjonene som skal skje de neste dagene enn det svært detaljerte bildet av Stephans kvintett i stjernebildet Pegasus, som var det kanskje mest iøynefallende av de fem publiserte førstebildene. For alle oss som er geuint opptatt av galaktiske kollisjoner er denne ansamlingen av fem galakser som er bundet sammen i en gravitasjonsbasert dødsdans som til slutt vil fjerne alle spor av de fem galaksene. Denne dansen strekker seg over hundrevis av millioner år, over milliarder av år. I alt er det seks galakser i dette området, den sjette er en galakse som bare «tilfeldig» er i forgrunnen for de andre.
De fem andre befinner seg nesten 400 millioner lysår unna oss, hvilket betyr at bildet som markerte åpningen av årets Moldejazz ble dannet før det var liv på landjorda her hos oss. Mens bildet ble dannet hadde nettopp jordskorpa Molde ligger på, kollidert med kontinentet Laurentia — Nord-Amerika og Grønland. Det norske fjellandskapet — det som av og til kalles Kjølen — ble dannet i denne kollisjonen. Med det går altså Romsdalens og Moldefjordens røtter tilbake til tiden før de aller første fiskene fant ut at det var liv laga å krabbe opp på land.
Bilder fra romteleskopet Hubble har skapt et bilde av universet hos oss alle, uansett hvor mye vi vet om moderne astrofysikk, ulikt noe annet tidligere. Hubble ble skutt opp i 1990, men er nå i ferd med å gå inn i sin aller siste livsfase. Det nye nå er James Webb-teleskopet. Men mens Hubble fortsatt går i bane rundt jorda, omtrent 540 km over jordoverflata , er James Webb-teleskopet plassert i bane rundt et punkt som betegnes som ett av i alt fem Lagrange-punkter i koplingen mellom jorda, månen og sola. Teleskopet befinner seg i det av disse punktene som er lengst fra sola, på utsiden av jordbanen.
Der er det forventet å være operativt i de nærmeste 20 årene, etter at teleskopet kom fram dit i slutten av januar i år. 12. juli var alle forberedelser gjort, og teleskopet ble satt i ordinær tjeneste 12. juli De nærmeste årene kan vi forvente overveldende bilder som vil ta pusten fra oss. Akkkurat som de lydmessige bildene som musikken vi opplever for tiden
For nå er vi i Molde — og vi skal høre «häpnadsveckande» musikk på flere scener. Det hele starter med den store usikkerheten som følger av nyheten om at John Zorn ennå ikke er ankommet byen. I skrivende stund har vi fått beskjed om at John Zorn ikke kommer i det hele tatt. Skuffelsen hos mange av oss er til å ta og føle på. John Zorn er blitt sjuk, John Medeski trakk seg tidlig, Kris Davis kommer ikke. Forfallene er mange. Hvordan Bagatelles Marathon på onsdag til slutt blir seende ut er nå et åpent spørsmål.
Men nå skal vi nyte dagens musikk.
Første Zorn-a-thon
Vi starter med en liten tjuvstart — den første konserten som del av residentskapet til John Zorn. Prosjektet «Meditations on the Tarot» ble utgitt på plate i fjor høst, med musikk framført av Brian Marsella Trio, med et utvalg av den musikken John Zorn har skrevet til de mest sentrale kortene i kortstokken til spillet Tarot. Den fulgte med det opp albumet «The Hierophant» med samme gruppe. Tilsammen består de to albumene av tjueto låter, dedikert til hvert av de tjueto viktigste kortene i Tarot-kortstokken. Denne kortstokken og spillene som kan spilles med den, har røtter som går i hvert fall tilbake til 1400-tallet. Den første kortstokken som er kjent er visstnok omtalt rundt 1370. Med en kortstokk i fire «farger», hver på tretten kort, likner den opprinnelige grunnversjonen strukturelt på den vanlige kortstokken, den du plukker fram på hytta i påskeferien. Moderne tarot-kort består av 78 kort i stokken.
I utgangspunktet var nok kortstokken og spillene som ble spilt med den til underholdning. Men Tarot ble etterhvert gitt mytiske sider, ved at spillet særlig etter 1750 ble oppfattet som grunnlag for kartomanti, å spå i kort, og i dag er det stort sett dette som er allment kjent om disse kortene. Det er på mange måter et paradoks at troen på Tarot-kortenes okkulte egenskaper vokser seg sterk på det tidspunktet der det nye opplysningsidealet — det vi gjerne omtaler som Opplysningstiden — vokser seg sterkt. Uansett: Det er særlig de tjueto «store» kortene som er kjent, Magikeren, Ypperstepresten, Keiserinnen og Keiseren, Døden, osv., det er disse som i følge mytologien har de sterkeste okkulte kreftene. Og det er til noen av disse konsertene at Zorn har skrevet musikk. … Og for en strålende musikk det er!
Brian Marsella er et fyrverkeri av en pianist, og er vel den av de «nyere» musikerne rundt John Zorn, og kretsen rundt ham, som kan emulere Zorns fascinasjon med mytologi, mystikk og det okkulte. Det er sjeldent langt til Hermetisismens kvasifilosofiske okkulte univers eller noe som likner så mye at det lett kunne integreres i dette universet, i John Zorns musikk. Jødisk mystikk, jødisk historie, kristen mystikk — som vi skal komme tilbake til seinere i uka — og altså Tarot-kortene. Don Pullenske sider ved pianospillet understreker musikkens sterke mytiske kraft. Trevor Dunn på bass, og ikke minst Kenny Wollesen på trommer.
Vi blir presentert for ni utvalgte låter fra de i alt tjueto. Jeg kan ikke forklare hva det er: Det er noe med John Zorns musikk som gjør at musikere vi kjenner fra andre sammenhenger får en ny dimensjon i spillet når de utøver Zorns musikk. Kanskje denne musikken virkelig har noen okkulte egenskaper? At musikken også virker vitaliserende på publikum er det overhodet ingen tvil om. Og her er vi kanskje ved kjernen til dette spørsmålet. Latinsk vita, sanskrit givita, irsk beatha, gresk βίοτος, spirituell og fysisk vitalitet, alkymistisk vitalisme, samme ord, relaterte betydninger, med sitt opphav i en rekonstruert indo-europeisk kilde, gʷéyh₃-, å leve. Hvorfor er det slik at på germanske språk snakker vi om liv, å leve, fra et helt annet indo-europeisk opphav, leyp-, å henge ved, å klistre seg til. To svært ulike opphav som i dag peker på det samme: Den kraften som gir trioens musikk et inderlig og kraftfullt uttrykk og … liv og vita — leyp- og gʷéyh₃-.
Rytmisk komplekse låter der taktskiftene gjør deg svimmel, Zorn skriver vel så godt som aldri straighte, fire flate. Men allikevel er det så selv vi med norske firkantvalser, gangar og foxtrot i føttene kan høre dansende toner. Marsella formelig danser på pianokrakken, mer der oppe, enn å sitte nedpå. Kenny Wollesen er som alltid så dynamisk og utagerende i sitt trommespill at han på et tidspunkt er framom trommesettet og gir loddene som skal holde basstromma på plass, et real hælspark før basstromma forsvinner utover scenekanten. Jeg kan vel bare minnes en trommeslager som er like uttrykksfull og fysisk som Wollesen. Minnene om Brian Blades spill med Wayne Shorter gjennom mange år i Footprints-kvartetten er fortsatt brent fast på den innerste netthinna.
Teresa vandrer med gudene
Dagens andre konsert — i Molde Domkirke — er en åpenbaring.Det er første gangen åpningskonserten for festivalen holdes i domkirken, og ikke i Bjørnsonsalen, der den har vært holdt hvert år siden åpningen i 2003. MEn for et passende valg av konsertsted. Når festivalen har valgt gitartrioen som framfører residerende artist John Zorns musikk rundt kristen mystikk med røtter tilbake til middelalderen, så ier det et helt korrekt valg. Det ble en musikalsk opplevelse av de helt sjeldne.
For et par år siden skrev John Zorn ny musikk for en gitartrio, «Nove Cantici per Francesco D’Assissi», med gitaristene Bill Frisell, Julian Lage og Gyan Riley. Denne ble fulgt opp året etter av «Virtue», før Zorn og hans plateselskap Tzadik i fjor ga ut «Teresa de Avila». Disse tre trioplatene representerer Zorns dypdykk i kristen mystikk, Franz av Assissi kjenner vi alle fra folkeskolen, Virtue — ærbarhet — peker tilbake på kristen englelære, virtues er en kategori engler som bistår Gud i å skape mirakler, og som fungerer som forbilder for mennesket i å sikre styrke i troen på Gud. Teresa fra den spanske byen Avila var sentral i fornyelsen av Karmelitter-ordenen på midten av 1500-tallet, en kloster-bevegelse der hun og andre argumenterte for at det sentrale anliggende var jakten på det enkle livet, på sparsommelighet, og på konsentrert meditasjon om guddommeliger lover og botsøvelser, tilbaketrukket fra den mundane verdens liv. Valget av Teresa fra Avila peker på flere måter tilbake til de nye sanger skrevet til Franz av Assissi. Begge to, med om lag 350 års mellomrom, var fokusert på å styrke det gode livet, på å leve i tråd med kloster-idealet om et Guds-ærende liv. Men like slående som likhetene er også forskjellene. Der den godeste Franz eller Franciskus var utadvendt og opptatt av å hjelpe verden rundt seg til det han mente var et bedre liv, var Teresa innadvendt.
Like klart er det at de to begge levde i perioder i europeisk historie som også var sentrale i musikkhistorien. Deres to livsløp og perioder skjedde i en periode der tenkning, naturfilosofi og musikk tok store steg mot det vi kjenner som framveksten av den moderne verden etter 1600, Franciskus under den første renessansen rundt 1200, Teresa under det som bare betegnes som Renessansen — men som egentlig er en av en lang serie.
John Zorns musikk på disse tre platene gjenspeiler hele denne musikalske idéhistorien. Frisell, Lage og Riley spiller musikk fra alle tre albumene, der referansene til musikkhistorien er mange. De tre spiller tre forskjellige akustiske gitarer, men uten at noen av dem er den klassiske klassiske gitaren. Det er allikevel ikke til å unngå at vi hører referanser til den klassiske gitarlitteraturen med sine røtter i perioden etter det mauriske Spanias sammenbrudd, og overføringen av musikalske tradisjoner til det seinere katolske Spania og Europa. Gitaren er jo i seg selv et barn av denne overføringen, sammen med lutten, eller oud som forløper-instrumentet er kjent som på arabisk. Eller altså i bestemt form entall, al oud, al:ūd, derav lutt, med referanse til materialet den er laget av, trevirke. Ulikhetene i gitarenes lydkvalitet skaper et spenn i musikken som ikke ville vært tilstede om dette hadde vært en klassisk klassisk gitartrio.
Det er en lekenhet og en åpenhet i spillet mellom de tre, med musikk som er sammensatt, variert og medrivende. Minner fra Alhambra vekkes underveis, men også referanser til den amerikanske samtids-komponisten Morton Gould. De gir hverandre rom til å improvisere over repetitive vamp, men aldri i overdreven grad. Det er den skrevne musikken som står i sentrum her. Kromatiske løp stikker gjerne ut i et repertoar med klassisk gitar, men siden ingen av de tre spiller på klassiske gitarer, faller det seg helt naturlig her. Det skal godt gjøres å overgå denne konserten seinere i uka.
På veien fra Domkirken til Plassen stikker vi innom teltet Kikkans Hall på Rådhusplassen og får med oss aller siste del av konserten med Cecile McLorin Salvant. Hun er jo en gudbenådet vokalist og har en evne til innlevet formidling som er uforlignelig. Etter et par Kurt Weill-låter, blant annet «The World is Mean» fra Tolvskillingsoperaen, får vi en versjon av Billy Strayhorns «Lush Life» som ekstranummer, som duo med pianisten Sullivan Fortner. Deres versjon er hinsides de aller fleste versjoner jeg har hørt av denne velkjente låta før. Den overgås vel egentlig bare av Johnny Hartmans studioversjon av låta med John Coltrane fra 1963. Salvant har en diksjon, en pustekontroll, en presentasjon og en forståelse for låtene som enorm. Nesten uansett hvor langt unna scenen du er, drar hun deg inn i sitt univers, og du vil ikke være andre steder. Men vi må videre.
Fra Hellas til Sapmi
Vi gjør oss klar til kveldens neste eventyr: Prisvinnerkonserten for fjorårets utpekte vinner av JazZtipendiatet, Marianna Sangita Angeletaki Røe (hovedbildet). Med et svært så utradisjonelt Trondheim jazzorkester i Teatret Vårt. Eller hva: Dreielire — som det heter på norsk, eller hurdy-gurdy på kvasinorsk — cajon, rammetrommer, saz, gresk lutt, eller laouto, og oud, eller arabisk lutt med en språklig neoplasme, joik, trekkspill, tsabouna, dvs. gresk sekkepipe, kamancheh, hardingfele. Med unntak av en begrenset bruk av sopransaksofon og tsabouno, inneholder bandet altså bare to blåsere, tuba og altsaksofon. I den store variasjonen av hvordan Trondheim jazzorkester har sett ut gjennom sine 22 år, så må denne være den som ligger lengst ute.
Konserten hun presenterer er med følgende musikere fra venstre: Martin Langlie på trommer, Joel Ring på cello og el-bass, Heida Karine Johannesdottir på tuba, Sanskriti Shrestra på tablas og annen perk, Risten Anine Gaup på joik og vokal, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Ina Sagstuen på vokal og elektroniske effekter, Mira Tiruchelvam på fløyter, Inger Hannisdal på fiolin, hardingfele og kamancheh(?), et strykeinstrument fra Midt-Østen, Oluf Dimitri Røe på fiolin, tsabouno og vokal og Jonas Cambien på sopransaksofon og synth i en slags halvsirkel mot høyre, rundt Jovan Pavlovic på trekkspill og perk og Efrén Lopez på oud, dreielire, laouto, saz, gitar og perk. Til sist, med Sangita Røe i sentrum på vokal, perkusjon og musikalsk ledelse.
Røe har kalt verket — storformen vi blir presentert for — «Σπίτι», eller «Hjem». Som hun selv sier har hun en multikulturell bakgrunn, fra Hellas, fra Finnmark, fra Trøndelag, og mere. Alt dette er inkludert i musikken. Den er derfor med stor selvfølge mangefasettert, variert og skaper et inntrykk av en vandring som synes å starte på en av øyene i Egeerhavet og som ender i en konsertsal på Plassen i Molde. Jeg opplever det som en reise fra Hellas til Sapmi, med en lang rekke avstikkere til de fleste andre steder i verden. Do snakes hibernate? noterer anmelderen på blokka. Og det gjør de i streng forstand altså ikke. Slanger er ektoterme, vekselvarme dyr og går derfor om vinteren inn i en tilstand som likner på dvale, slik som pattedyr som overvintrer går inn i, men som i forhold til kroppsfunksjoner er en annen slags tilstand. Brumasjon kalles forøvrig denne tilstanden. Men begge er jo selvfølgelig tilstander for overvintring, i alminnelig forstand for å «sove» seg gjennom den kalde årstiden.
Men det får være til en annen gang. For Marianna Sangeti Angeletaki Røe leverer en flott og mangesidig konsert. En konsert som utover høsten vil turnere, med konserter blant annet i Oslo, Bergen og Trondheim, ved siden av Umeå jazzfestival.
Det ble en lang første dag, før vi til slutt havner i Alexandraparken for å lytte til ett av historiens klassiske jamband — Gov’t Mule. Som et slags barn av Allman Brothers Band, har Gov’t Mule vært der opp i ligaen der andre medlemmer har vært Grateful Dead, Phish, Medeski Martin & Wood, osv. Jeg hadde geldet meg til denne konserten, til endelig å oppleve utilslørt amerikansk bluesrock av ypperste merke. Med Warren Hayes i spissen burde det jo ikke være noen grunn til å bremse i svingene.
Men om det var det kalde været, dagen — jeg mener Gov’t Mule burde ikke vært i parken på en mandag — det ganske svake oppmøtet, eller den dårlige lyden ut i hallen, skal være usagt. Uansett var det hyggelig, men ikke mer. Det tok ikke av. Og når de dro i gang med en skranglete ska-låt som burde vært forbigått i stillhet, var undertegnede skuffet da det var tid for å rusle i retning av vårt midlertidige leie i Molde denne sommeren.
Ses igjen i morgen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø (hovedbildet, Mariannna Sangita Angeletaki Røe), fotograf er kreditert ved øvrige bilder
Brian Marsella. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen
Kenny Wollesen. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen
Trevor Dunn. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen
Julian Lage, Gyan Riley, Bill Frisell. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen
Julian Lage, Gyan Riley, Bill Frisell. Foto: Moldejazz/Petter Sele
Cecile McLorin Salvant. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen
Marianna Sangita Angeletaki Røe. Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø
Trondheim jazzorkester. Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø
Gov’t Mule. Foto: Moldejazz/Håvard Bævre Ellingsgård
