UMEÅ JAZZ FESTIVAL, DAG 1, 27. OKTOBER 2022: Så var vi i gang med høstens vakreste eventyr. salt peanuts* er igjen på reise. , og den høstlige reisen går, som vanlig til våre naboland Sverige og Finland. Først en weekend i Umeå i Nord-Sverige, før turen går over Østersjøen til Tampere i Finland for noen dager på Tampere Jazz Happening.
Det er fredag formiddag. Tåken er i ferd med å lette, og her fra 11. etasje på Comfort Hotel, rett over gaten for de fine konsert- og klubblokalene som er lokalisert i Folkets Hus, ser vi byen våkne til liv. Lokalbefolkningen strener avgårde i gatene på vei til jobb, eller de rusler rolig nedover Kungsgatan eller Rådhusesplanaden på fredagens handlerunde. Klientellet i frokostsalen på hotellet er i ferd med å skifte fra konferansedeltagere til musikere og festivalgjester, og alt er som det skal i en by med 110 000 innbyggere hvor en jazzfestival er en viktig del av kulturlivet.
Og i går startet 2022-utgaven av festivalen. En festival undertegnede har besøkt (nesten) årlig siden 2002, og hvert år er det med like stor spenning man ankommer byen fra flyplassen. Og når man kjører inn i byen, over Tegsbron og Umeälven, så føler man seg, på mange måter, hjemme.
Den italienske saksofonisten Roberto Ottaviano hadde fått æren av å åpne klubbprogrammet på festivalen i år. Og det han og hans medmusikanter gjør, med Ottavianos nyeste prosjekt, Eternal Love, er et solid dypdykk i jazzhistorien. Han sier selv at «jazzmusikk er som medisin for sjelen, og fungerer som kitt for kollektiv identitet». Vi hørte, med stor glede, prosjektet under Tampere Jazz Happening i fjor (anmeldelse kan leses HER). I bandet har han samlet noen av de mest spennende musikerne fra hjemlandet, med en av våre absolutte favoritter, Marco Colonna på klarinett og bassklarinett, bassisten Giovanni Maier og trommeslageren Zeno De Rossi, pluss den usedvanlig dyktige, britiske pianisten Alexander Hawkins. Selv spiller Ottaviano sopransaksofon i dette prosjektet, og siden vi hørte de i fjor, har de utviklet et enda tettere samspill, med en strålende settliste, og musikere som fungerer perfekt som en politisk indikator på den gale verden vi lever i i dag – også i Italia, hvor man har fått en ny, høyreradikal ledelse.
Eternal Love er, i tillegg til å være medisin for sjelen, også en hyllest til Akrika, den afrikanske kulturen og menneskene. Med en velfylt og deilig settliste bestående av komposisjoner fra Don Cherry, Abdullah Ibrahim, Charlie Haden, John Coltrane, Dewey Redman, Elton Dean og Ottaviano selv, lokker de lytterne med ut på en fantastisk reise bak selve melodiene, hvor improvisasjonene rundt komposisjonene eller temaene, både vekker gjenkjennelse, fascinasjon, forundring og glede. Og selv om bakteppene ofte er dystre, sett i et historisk perspektiv, gjør disse musikerne konserten til en happening, hvor man mye heller vil le enn gråte.
De startet med noe som minnet sterkt om noe John Coltrane kunne gjort. Med Ottavianos sterke sopransaksofontone over Colonnas nydelige bassklarinettspill, Hawkins lekne pianospill, Maiers nesten Mingus-aktige bass-spill og De Rossis pågående og nydelige trommespill. Og derfra og ut var dette den perfekte start på en jazzfestival som virkelig vil noe mer enn «penger i kassen» med programmeringen.
Konserten foregikk, like godt, over to sett, i det nyoppussede Studio Jazz i Folkets Hus, et lokale som er utformet for livemusikk – og som fungerer særlig godt for jazz. Ombyggingen har ikke vært altfor omfattende. Man har flyttet baren over på andre siden, gjort lokalet mer «tilgjengelig» og lyden er blitt enda bedre. Og den første kvelden på festivalen – tjuvstarten – er lagt opp til å være en klubbkonsert slik det pleier å være på konsertene til den iherdige, lokale jazzklubben.
Og å ha Roberto Ottaviano Eternal Love som åpning/tjuvstart, er perfekt, og tyder på god bookingpolitikk. Ottaviano selv er en utmerket sopransaksofonist med gode og «riktige» ideer. Han har plukket låter med politisk brodd, i tillegg til at han også «sier» mye politisk i sine egne komposisjoner. Og Colonnas klarinettspill, særlig på bassklarinetten, er det ikke mange som når opp til i dagens jazz. Og Hawkins, som er en kameleon i jazzen, enten han spiller frijazz med Evan Parker, Joe McPhee, Sofia Jernberg eller med sin trio eller alene, er hele tiden kreativ og vital. Han kan virkelig sin afrikanske musikk, selv om han kommer fra Oxford, noe han har lært blant annet gjennom samarbeid med trommeslageren Louis Moholo-Moholo, og han bidrar alltid med spennende innspill i de sammenhengene han medvirker. Og denne kvelden var intet unntak. Strålende spill hele veien. Og «kompet» med energisk, lyrisk og hardtslående bass-spill og en svært «leken» trommeslager, som begge pushet og sparket de andre msikerne til å yte sitt beste, var absolutt med på å gjøre dette til en strålende start.
Og når man får servert Coltrane i ene øyeblikket, før de er langt inne i den afrikanske musikken i neste, med klare referanser til Abdullah Ibrahim og The Blue Notes, og så å plutselig befinne seg midt i musikken til Sidney Bechet, gjør noe med oss som publikummere. Det denne gjengen serverer blir aldri kjedelig. Man kan se at de koser seg på scenen, og det musikalske fremføres med en ekthet og glede som bare riktig gode musikere kan.
At denne konserten bare var åpningen, og at vi kan forvente en stigning i programmet framover i løpet av weekenden, så kommer denne utgaven av Umeå Jazz Festival til å gå over i historien som en av de virkelig store.
I år er det siste året «festivalgeneral speziale» Lennart Strömbäck sitter ved roret på Umeå Jazz Festival. Fra og med neste år er det Umeå-saksofonisten Jonas Knutsson som skal overta Strömbäcks moteriktige sko. Så får vi se om han angrer etter siste konsert, Koma Saxos avskjedskonsert, på søndag. Starten var uansett strålende!
«Fantastico, speziale», som Strömbäck ville sagt det!
(Reise og opphold for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen)
Tekst og foto: Jan Granlie
Roberto Ottaviano
Marco Colonna
Alexander Hawkins
Giovanni Maier
Zeno De Rossi
