KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 30. APRIL 2020: Den danske pianisten Simon Toldam (hovedbildet), bassisten Nils Bo Davidsen og den norske trommeslageren Knut Finsrud, skulle egentlig holdt konsert på Færøyene i kveld. Men på grunn av koronapandemien har de måtte avlyse turen, og i stedet holde seg i Danmark. Derfor var de i kveld å finne i Koncertkirken på Blågaards Plass på Nørrebro.

I kveld fremførte de «Music for Three», som er en ny suite, skrevet spesielt for denne anledningen. Simon Toldam Trio kan i år feire både 10 års jubileum og at de fikk prisen for beste jazzalbum i Danmark, under Danish Music Award i fjor høst.

De forteller selv følgende om konserten: «Vi hadde planlagt å komme til Færøyene for å spille i Nordens Hus, men på grunn av denne helt spesielle situasjon i vår kjære verden, er Færøyene lukket, og vi er hjemme. Så nå når det er vanskelig for oss å komme til dere, må dere komme til oss – virtuelt altså».

Koncertkirken er et utmerket konsertlokale på Blågaards Plass, hvor kirken er gjort om til kulturhus, uten at kirkerommet er særlig forandret, annet enn at man har gjort lydforholdene bedre for fremføring av musikk. Det arrangeres en rekke konserter og andre arrangementer i kirken, og stedet er blitt et yndet sted å besøke for venner av «frittgående» musikk.

Denne kvelden, på dataskjermen, startet det med nærbilde av en av fire publikummere, mens Davidsen og Finsrud legger en åpning for Toldam, som med få toner legger seg på, og vi får et ytterst lyrisk og vakkert parti.

Så er de over i andre del. Også her starter det stille. Davidsen legger et slags basstema med Finsruds løse og lekne spill i bakgrunnen, mens Toldam sakte maner fram bilder, og det hviler en stoisk ro over musikken. Davidsens basslyd er mørk og deilig. Toldam utvider spillet, og jeg tenker på at Finsruds trommespill ligger tett på Jon Christensens lekne og lette måte å behandle trommene på. Og et øyeblikk er vi plutselig et godt stykke inn i Keith Jarretts pianoverden. Vakkert! Scenen overlates et øyeblikk til Finsrud som leverer en strålende trommesolo, som er akkurat passe lang til ikke å bli overdreven, før Toldam overtar med sitt lyriske og fine spill, moderne i formen, men med hele balladejazzhistorien inne. Og vi tenker litt på den augustkvelden (jeg mener det var 4. august) i 1980, hvor Bill Evans Trio satt og sto i Molde kino, og gjorde en av trioens siste konserter.

Men Toldam legger så mye mer inn i spillet. Nå er han inne i en sekvens hvor det klassiske har inntatt hans spill. Davidsen kommer inn for å gjøre det om til jazz, med ytterst sobert og fint spill, mens Finsrud er så stille, så stille, med cymbalslagene. Det er tett kommunikasjon mellom piano og bass, og etter hvert som Finsrud melder seg på, merker vi hvor tett denne trioen er. Davidsen spiller ustyrtelig vakkert, og det er ingen vei utenom: Det er bare å åpne en «classic» (for øvrig den siste i kjøleskapet). Musikken ruller framover på en fascinerende måte. Toldam legger et nytt, vakkert tema, som beveger seg tett mot Bill Evans, før det plutselig endres til Toldams helt egne og fine pianospill, og vi tenker: Hvor tar han det fra?

Så går de inn i et mer «vampete» parti. Toldam smiler, og er tydelig fornøyd med det de får til. Dette er kommunikasjon på høyt nivå. Det låter hele tiden litt melankolsk, som den tiden vi lever i, men det lyser et håp i det fjerne.

Toldam tar trioen videre, til andre landskap, men fremdeles et landskap som er typisk dansk, med morgentåke og litt kulde i været. Gjerne i en bøkeskog, og selv om de befinner seg midt i København, klarer de å skape inntrykk av helt andre landskap.

Alle musikerne smiler, før Toldam bøyer seg over tangentene og tryller fram enkle toner som går rett i sjelden. Og det er så vakkert, så vakkert. Vi får følelsen av at de beveger seg inn i en standardlåt vi ikke husker navnet på, men jeg tror det er Toldams egen komposisjon, og selv om ikke lyden er 100% synkron med bildene, så gjør det ingenting.

De beveger seg videre, og over i en mer dyster sekvens. Davidsen henter fram buen, og vi får en sekvens som han nesten kunne gjort på cello, som han også er en mester på, før Toldam igjen er på plass med usedvanlig vakkert spill. Stille og vakkert.

Men Toldam har ikke tenkt å gi seg ennå. Han legger an nok et usigelig vakkert tema, stille og vakkert, og han får med seg de andre musikerne inn i noe som må være den vakreste god natt-musikken som er å oppdrive.

Ute har mørket falt på, regnet har tatt en pause og vinden har stilnet. En stjerne lyser klart over hustakene og gir bud om en fin morgendag. Da kan vi ta med oss minnene fra denne usedvanlig vakre timen fra Koncertkirken, mens vi sykler rundt i en svært stille by, og se fram til at byen igjen skal åpne og verden kan gå videre på sin skjeve gang mot evigheten.

Tekst: Jan Granlie
Foto: screenshot

Nils Bo Davidsen

Knut Finsrud