VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 27. JANUAR 2024: Det som vel om ikke lenge omtales kort og godt som The Strands Trio på plass på Victoria en lørdagskveld. Det var riktig mange som så sin besøkelsestid. Med albumet Strands utgitt på ECM rett før jul, med et konsertopptak fra februar i fjor, var vi ikke vanskelig å be. Med Palle Mikkelborg, Marilyn Mazur og Jakob Bro borget alt for en flott kveld.
Da Miles Davis begynte på high school i East St. Louis, Illinois, der han vokste opp, fikk hans trompet- og musikklærer Elwood Buchanan en betydelig innflytelse på hans musikalske valg og retning. En av de mest kjente historiene fra Miles Davis’ ungdomstid, er den Miles gjenforteller i begynnelsen av sin selvbiografi:
«One of the hippest things Mr. Buchanan taught me was not to play with vibrato in my tone. At first, I used to like to play with vibrato …. One day while I was playing in that style, with all this vibrato, Mr. Buchanan stopped the band and told me, ‘Look here, Miles. Don’t come around here with that Harry James stuff, playing with all that vibrato. Stop shaking all those notes and trembling them, because you gonna be shaking enough when you get old. Play straight …»
Miles Davis’ påvirkning på den unge og voksne Palle Mikkelborg er åpenbart. Men ikke minst deres samarbeid, med innspillingen av suiten Aura i månedsskiftet januar-februar 1985 er kanskje det aller mest markerte uttrykket for koplingen mellom de to. Mikkelborg skrev suiten til overrekkelsesseremonien den 14. desember 1984, i forbindelse med at Miles Davis i 1984 var vinneren av den prestisjetunge Leonie Sonning Music Prize. Kort tid etter hørte jeg, i København, Mikkelborg og Marilyn Mazur fortelle om innspillingen og om samarbeidet med Miles Davis. Denne suiten, utgitt først i 1989 som et dobbeltalbum, er for meg et av de mest underkjente verkene i Miles Davis’ diskografi. Men det er en helt annen historie.
Dette var for øvrig også første gangen at Marilyn Mazur var i kontakt med Miles Davis, et møte som var en forutsetning for at Miles kunne kjenne henne igjen, da hun 24. juli samme år – som del av Pierre Dørges New Jungle-orkester – ankom Molde jazzfestival så vidt i tide til å rekke konserten med Miles Davis i Idrettens Hus. De eneste ledige plassene var på gulvet foran scenen, der Miles Davis raskt så henne og ville ha henne opp på scenen. Mazur følte seg ikke klar, men etter flere ganger insistering av Miles, kom hun opp på scenen mot slutten av konserten. Resten er sentral Miles- og Marilyn-historie.
Hvorfor kommer disse minnene opp mens jeg lytter til trioen med disse to og Jakob Bro? Det er enkelt å svar på: Både Mazur og Mikkelborg framkaller sterke auditive minner om ulike fasetter ved Miles Davis og hans musikk. Jakob Bros Telecaster peker kanskje mer over mot Bill Frisell enn mot den unge John Scofield, men Bros atmosfæriske, syntetiserte lydtepper som blir som undulerende landskap som Mikkelborg, Mazur og Bro kommenterer og aksentuerer, bærer i mine ører også i seg gråtonede gjenspeilinger av ambientene i suiten Aura.
Dessuten selvfølgelig dette: Om 5-6 uker fyller Palle Mikkelborg 83 år, og er dermed antakeligvis godt over den alderen der lærer Buchanan mente Miles ville «… be shaking enough»! Mikkelborg deler sine bidrag mellom flygelhorn og trompet, den siste selvfølgelig ofte med Harmon mute, muten som Miles Davis gjorde til et sentralt og toneangivende uttrykk i den moderne jazzen. Mikkelborg-tonen er der fortsatt, på trompet krystallklar som en skrap kniv av is, på flygelhorn som et mykt klapp på kinnet. Rett på, klare sterke lydlinjer, som skinner i refleksene fra lyset fra lyskasterne. Tonen sterk fra begynnelse til slutt. Men vibrato, … nei!
Mikkelborg har fremdeles en sterk ‘ambis’ – eller chops, for embouchure – selv om strofelengden er kortere. Det blir mer som aksenter og kortere retningsangivelser, men … herregud, så flott å høre på. Mikkelborg synger inn i sjallstykket, med ryggen mot oss. [Jeg har lenge undret meg over dette: Hvorfor staves ikke dette ordet med skj-? Ordets tyske opphav, Schallstück, fra Schall, ‘klang’, ‘tone’ eller ‘lyd, er fra gammel høytysk skellan; og som med det er relatert til verbene å skjelle (på noen) og å hjalle. Alt peker mot skjall.]
Mikkelborrg vender seg langsomt mot Bro og setter hornet, med krum rygg, til munnen. Hornet løftes opp og tonene projiseres mot en musikalsk himmel der Miles humrer. Mikkelborgs posisjoner er kjente, tonen i hornet er kjent. Men sammenhengen er en annen. Det er nesten så han gjenskaper noe av magien i Miles’ kontante, korte strofer på 1980-tallet, ofte som pådytt til det som var ungdommene i bandet.
I slutten av november slapp denne trioen som nevnt ECM-abumet Strands, med et opptak fra Danmarks Radios konsertsal, gjort for ett år siden. Du kan lese redaktørens anmeldelse av albumet her. Det meste av musikken er skrevet av Jakob Bro, med noen bidrag også fra Palle Mikkelborg. Vakkert, nesten stillestående til tider. Det er impresjonistisk musikk, lyrisk musikk som ofte kan dvele lenge ved bildene og følelsene. Til tider oppleves det som at det kan være folketoner, lyriske små elementer, ofte med en melankoli. Ikke dansk, ikke norsk, men universelt. Men allikevel, …
Det er tydelig at Bro vil gi rom til de to andre. Han holder seg i bakgrunnen, med noen flotte bidrag på Telecasteren, men konsentrerer seg ellers mye om å legge dronaktige lydtepper som fundament for musikken. Jeg skulle ønske meg at Jakob Bro ga seg selv noe mer rom, han er ikke bare en eminent gitarist, han lager også flotte låter. Ofte små smykker, som det tar litt tid før du ser skjønnheten i enkelheten. En bottleneck gir gitarsoundet en skarpere klang, mer pågående. Energinivået stiger.
Det er Marilyn Mazur som skaper dynamikken, og som søker å oppildne til tilsvar fra de to andre. Mange ganger uten å få noe svar. Men for et driv. Hennes spill med stemte gonger, bjeller, og annet er som alltid først og fremst musikalsk, og interessant. Men heldigvis får vi også et lengre strekk der Mazur setter seg ned og bruker tid og oppfinnsomhet ved trommesettet. Der vi får høre det vi alt for ofte glemmer, hvor god Marilyn Mazur er som trommeslager.
Hennes spill på en udu drum, en leirkrukke som resonanskammer, med to resonanshull, er dansende. Uduens variasjon mellom basstoner med et karakteristisk og kraftig womp, skapt av slag mot et sideveis resonanshull og diskanttoner skapt av slag eller fingertapping mot krukkas overflate. Udu betyr vel i sitt vest-afrikanske opphav, så vidt jeg vet ikke annet enn ‘krukke’. Men det er et svært stemningsskapende instrument, en umiskjennelig og variert lyd, her satt sammen av en mester. Mazur forflytter seg til to congas, og med disse skaper hun magi sammen med Mikkelborg.
Som ekstranummer avslutter trioen med Mikkelborgs «Youth», og dedikerer framføringen til komponistens venn og mangeårige musikalske samspillspartner, Terje Rypdal. Hvem glemmer Waves? Descendere? Intenst og stemningsfullt, inderlig og kommuniserende. Vi er mange i kveld som sender magne varme tanker til Rypdal og med all gode ønsker.
Det er dermed med en dypfølt melankoli og sorgfølelse vi pakker sammen skrivesakene og notatene etter konserten, mens vi utveksler de aller første og umiddelbare reaksjonene med kjente og ukjente i salen. For her var det mange. Kveldens døransvarlig forteller meg at det i alt var 282 innenfor dørene under konserten. Da er det så godt som fullt hus, og svært nær grensa som brannforskriftene setter.
Tristheten er ikke bare knyttet til ekstranummerets dedikasjon. Like mye har det utgangspunkt i noe som er mer enn en opplevelse i kveld, ja, nær en erkjennelse, av at vi i kveld har vært i nærheten av en verden som snart ikke er mer. En verden som har brakt oss til de store høyder, mange ganger, og som har skapt umåtelig stor kunst, og mange skilleskapende opplevelser. Det gjør det også vanskelig å skrive ned disse refleksjonene og reaksjonene. For tankene er tunge å bære. Verden står i brann! Det betyr ikke at vi ikke skal nyte stor kunst når den viser seg fram for oss. Men det betyr også at sorgen over den ‘verden som var min’, som Ketil Bjørnstad uttrykte det, samtidig blir nesten lammende. Kanskje er det slik at musikkens viktigste funksjon allikevel er som smertestiller og trøster?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Palle Mikkelborg.
Marilyn Mazur.
Jakob Bro og Palle Mikkelborg.
Jakob Bro.
Marilyn Mazur på udu drum
Palle Mikkelborg.
