Konserter

Strømmet, elektronisk glede

KAMPENJAZZ, OSLO, 18. APRIL 2021 (STREAMEKONSERT): Den norske saksofonisten, fløytisten, komponisten og produsenten Espen Reinertsen er født på Gran på Hadeland i 1979. Mange vil kjenne han best fra bandet Streifenjunko, et duoprosjekt med trompeteren Eivind Lønning. Men han har også spilt mye solo, og han har gjort to soloplater, «Forgaflingspop» (2015) og «Nattsyntese» (2017), begge utgitt på SusannaSonata. Han har også vært å høre på plate med Tetuzi Akuyama, Martin Taxt og Eivind Lønning («Varianter av døde trær», Sofa, 2008) og med Kobuko Senjû (Tashimaru Nakamura, Tetuzi Akiyama, Eivind Lønning og Martin Taxt) på platen «Selektiv Hogst» på Sofa i 2010.

Han har også spilt med Christian Wallumrød Ensemble, Koboku Senju og Trondheim Jazz Orchestra, og hans musikalske stil er godt inne i det eksperimentelle og befinner seg nesten like ofte i samtidsmusikken som i jazzen.

Denne søndagen fikk vi møte han solo fra Kampenjazz i Oslo, og i løpet av den korte timen konserten varte, trodde vi at vi skulle få en relativt «frittgående» versjon av den norske jazzen, slik vi kjenner den fra en rekke norske musikere og ensembler.

Å hvor deilig var det ikke igjen å kunne oppleve levende musikere på en scene igjen, selv om man måtte oppleve det via computeren i en helt annen by en «Tigerstaden» Oslo, og med mer enn stor nok smitteavstand.

Det hele startet med en presentasjon av Reinertsen og et lite intervju med saksofonisten, alt på engelsk, man har tross alt følgere over store deler av verden. Men om vi ble så mye klokere av det som det ble snakket om i denne korte sekvensen, er jeg ikke så sikker på.

Men det var musikken som var hovedgrunnen til at man satte av en søndagskveld til å følge med på hva denne spennende saksofonisten hadde å komme med akkurat nå.

Han hadde, som vanlig, alliert seg med en del elektronikk på scenen, som startet det hele stille og fredelig med en lang tone, før han kom inn på tenorsaksofonen og fortsatte den samme tonen og utvidet den på sin måte. Reinertsens vokal kommer inn over et litt tungt elektronikisk komp, og det hele vokser og vokser og det dukker opp en rekke spennende sekvenser som han enten lager på sine elektroniske «dippe-dutter» eller ved hjelp av saksofon eller vokal.

Plutselig dukker Lourie Anderson opp i bakhodet, for det er noe med det rytmiske i elektronikken og vokalen som fører tankene til denne utmerkede artisten.

Så var han over i en relativt «avansert» passasje, til og med med et ørlite lysshow i fronten av synthene. Og han befinner seg en periode i et slags drømmelandskap det bare er å lukke øynene og la seg sveve med i. Saksofonen kommer inn med noen få lyder som det legges en lang reverb på via elektronikken, og akkurat her synes jeg kanskje det står litt stille. Men også denne sekvensen vokser, og ordet «NATUR» manifesterer seg foran på «synthstativet».

Så er han over i en ny sekvens. Også denne starter med en lang tone på synthen. Han går seg en tur for å hente en liten porselenskanin som plasseres på synten, nesten som en vaktpost over det hele, og nok en slags Anderson-rytme kommer inn, før vi får mer vokal. Så er det som om kollega Eivind Lønnings trompet kommer inn, men vi kan ikke se han, så han befinner seg nok inne i en av maskinene, liten som han er.

Musikken er, i hovedsak, langt fra det vi tidligere har hørt med den eksperimentelle duoen Streifenjuko, selv om jeg er (nesten) overbevist om at trompettonene kommer fra Lønning, før vi får en slags orgelsekvens i elektronikken, og Reinertsen stryker med en håndbevegelse ut ordet «NATUR» foran på synthene. Og jeg føler vi er i en helt annen natur med denne musikken enn den naturen Reinertsen er oppvokst med på Hadeland, hvor landskapet er bølgende åkre og det er relativt langt mellom folk. Her er vi mye nærmere storbyen, men storbyen et godt stykke etter midnatt, hvor byens «løse fugler» er de eneste som vandrer duknakkede gjennom de mørke gatene.

Det er en positiv energi i den musikken Reinertsen gir oss. Og selv om noen sekvenser er relativt «stillestående», får vi en fin flyt og kontrast mellom de delene og de mer melodiøse tingene, som er kveldens store overraskelse.

Det var en knapp time med spennende og givende electronica, med sekvenser av pur glede, særlig i de partiene hvor han opptrådte som vokalist. Det eneste jeg kanskje savnet, var at han godt kunne ha spilt mer saksofon, for sammen med Lønning i Streifenjunko, spiller han aldeles strålende.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar