Svensk seier tredje dag | salt peanuts*

UMEÅ JAZZFESTIVAL, 26. OKTOBER 2019: Så hadde vi kommet fram til lørdag under årets Umeå Jazzfestival. Tåka lå fremdeles tett over det lille bysentrumet, men det spilte ingen rolle for oss som var på festival, for vi kunne (nesten) gå fra hotellet til festivallokalene i Folkets Hus i tøfler, siden avstanden er så kort. Og inne i Folkets Hus er det proppet fult med jazzkonserter på sju forskjellige scener, fra Idun, som tar drøyt 1000 publikummere og ned til SoundGarden med sine ca 50 sitterplasser.

Denne lørdagen startet salt peanuts* utskremte i det lille, intime lokalet JazzLabbet. Her fikk vi gjenhør med et av salt peanuts*’ favorittband, nemlig svenske ORAKEL. Per Texas Johansson på tenorsaksofon, bassklarinett, klarinett og obo, Torbjörn Zetterberg på bass og Konrad Agnas på trommer. De kom i fjor ut med den utsøkte platen med trioens navn (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER).

Dette er en trio som på mange måter tar arven etter klarinettister som Jimmy Guiffre et godt skritt videre. De tre musikerne holder seg et godt stykke unna den kammerjazzen Guiffre var eksponent for, men siden det er klarinett involvert, blir sammenligningen nær. Johansson er en strålende saksofonist og klarinettist, og når han henter fram bassklarinetten er det nesten ingen som overgår ham i nydelig estetisk spill. Han har, etter mange år, funnet tilbake til jazzscenen, noe det svenske jazzmiljøet skal være glade for. Med total oversikt over ideene og med fint teknisk spill leverer han hele veien strålende og kreativt klarinettspill. Torbjörn Zetterberg er en av våre bassfavoritter. Med mer enn en fot i arven etter Charles Mingus og med resten av kroppen i den moderne, drivende jazzen, må han være den komplette bassist i nesten enhver, nyere sammenheng. Og tredjemann, trommeslageren Konrad Agnas er en av de nye, spennende trommeslagerne i landet. Med stor energi, kreativitet og pågangsmot leverer han alltid spennende spill.

Sammen gjorde de en fantastisk konsert, hvor vi, i hovedsak, fikk låter fra deres debutalbum. Et album det bare er å skaffe seg, for denne trioen leverer fra aller øverste hylle, både live og på plate.

Fra ORAKEL ruslet vi en trapp ned, til StudioJazz, festivalens ledende klubbscene. Her var det proppfullt, siden trioen Rymden, den senere tid har fått mye oppmerksomhet som «arvtagerne» etter Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.). Bandet består av Bugge Wesseltoft på piano og keyboards, Dan Berglund på bass og Magnus Öström på trommer. Trioen spilte i Oslo for kort tid siden, og der var vår mann, Johan Hauknes, som kunne raportere om en strålende konsert. (Les hans anmeldelse HER). Tidligere synes jeg de har vært altfor like e.s.t. både i melodiføring og tankegang, men denne gangen syntes jeg de hadde utviklet et uttrykk som er i ferd med å ta trioen mer og mer vekk fra «opphavet», og skape en egen sound og idé. Men det er ikke enkelt å slippe unna sammenligningen, særig ikke når 2/3 av bandet har bakgrunn fra e.s.t. Og det kan ikke være enkelt for Bugge Wesseltoft og gå inn i trioen og skape noe helt nytt og et nytt lydbilde. Men la oss gi dem mer tid. De blir bedre og bedre og mer og mer spennende for hver gang man hører dem, så om en stund kan denne trioen virkelig bli det hete på Europas festivalplakater. Mye tyder på at de allerede er på vei, for oppholdet i Umeå varte kun noen timer, før de skulle videre til Tyskland.

Deretter var det duket for «somm riil, æmerican djæss». Trommeslageren Ralph Peterson startet egentlig som pianist, men etter å ha fått en pistol i panna fra en jazzklubbinnehaver som krevde at han skulle begynne å spille trommer, var valget enkelt. Nå er han ute på turné for å hylle trommeslageren Art Blakey. Og bandet Messengers Legacy har samme oppsett som Blakeys Messengers og består av altsaksofonisten Bobby Watson, tenorsaksofonisten Bill Pierce, trompeteren Brian Lynch, pianisten Zaccal Curtis og bassisten Essiet Essiet, mens Peterson holdt tømmene på beste Blakey-vis bak trommene og var den ubestridte sjefen i bandet. Bandet hadde akkurat startet da jeg entret lokalet, og jeg ble møtt med den velkjente trommevirvelen til Blakey, og jeg tenkte at, yess, dette blir bra!

Men dessverre ble dette en «vanlig dag på kontoret» for bandet. De spiller selvfølgelig bra, og alle Blakey-triksene var inne, men det var som om de stadige sparkene fra sjefen sjøl ikke så ut til å virke på de andre musikerne, så mye av den energien vi hadde håpet på uteble.

Men kvelden var ikke slutt med det. Nå skulle vi opp på SoundGarden for å høre den svenske saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvists trio, eller var det hans band YUNKAN3 vi skulle få høre?

I følge Ljungkvist var det Fredrik Ljungkvist Trio, men med Ole Morten Vågan på bass i stedet for Mattias Werlin og med Jon Fält på trommer. Og ikke nok med det. Som gjester på hver sin låt, hadde han invitert med piansistene Lisa Ullén og årets hedersgjest, Anders Persson pluss bassklarinettisten Per Texas Johansson.

Trioens plate, «Atlantis» ble sluppet forrige uke, og salt peanuts* var selvsagt tidlig ute med anmeldelse (les anmeldelsen HER).

Fredrik Ljungkvist kjenner mange som en av fem energibuntene i det norsk/svenske bandet Atomic. Men han har opp gjennom årene gjort så uendelig mye mer, og denne trioen må nok regnes som ett av høydepunktene i karrieren til nå. Vi fikk hele platen, fra åpningssporet, «Atlantis» til avslutningen, Bill Evans vakre «Very Early», med ett unntak, de puttet inn Ljungkvists hyllest til læremesteren Roland Keijser, «One for Keijser» som andrelåt, og ekstranummeret «King Kolax», oppkalt etter trompeteren William Little, som brukte kunstnernavnet King Kolax og levde fra 1912 til 1991. Han spilte med blant andre Billy Eckstine And His Orchestra, hadde eget storband på 1940-tallet (der en ung John Coltrane var med en periode), i tillegg til andre egne band.

I Thelonious Monks «Monk’s Dream» gjestet Lisa Ullén med fint oppgradert Monk-piano, og i låten «Jag vet inte» var Texas Johansson gjest på bassklarinett og Ljungkvist spilte barytonsaksofon, noe som var en nydelig sekvens. Likeledes den neste, «Flukt» som solonummer for Ljungkvist og hans barytonsaksofon, og Anders Persson gjestet med fint, men litt stivt spill i avslutningslåta «Very Early» .

Men dette er en trio som slett ikke trenger gjester i rekkene for at det skal låte energisk, kreativt og flott. De tre musikerne er noen skikkelige gladgutter på scenen. Ljungkvist med knivskarpt spill som både er tenknisk og kreativt, og det swinger deilig hele veien av hans medrivende spill, og det er flere ganger jeg tenker både på Lars Gullin og hans «fäbodjazz» eller nordmannen John-Pål Inderberg, når barytonen plukkes fram. Og energien hos Fäldt og Vågan er forløsende og morsomt så det er en fryd. Fäldt hele tiden på hugget med deilige innspill og utfordringer til de andre, og Vågan med verdens største ører som gjør han til den perfekt motstander i «bokseringen». Og sammen lagde disse tre (pluss gjestene) kanskje festivalens morsomste, energiske og deiligste konsert.

Så bar det igjen ned trappene og inn i JazzLabbet, stedet for de virkelig studier i jazzzens innerste irrganger. Denne gangen skulle vi høre den svenske pianisten Lisa Ullén (hovedbildet) mutters alene på scenen med et usedvanlig godtlydende flygel. I fjor kom hun ut med trippelCDen «Piano Works», innspilt på Fylkingen i Stockholm i januar og september 2017. En plate som fikk god anmeldelse på salt peanuts* og som raskt havnet inn på listen over skiver du bør ha. (Les anmeldelsen HER).

Vi hadde gledet oss som et barn på julaften til denne konserten, men vi var litt redde for at det skulle være lydprøve ett eller annet sted på huset, som ville slå inn i lokalet og forstyrre musikken. Men denne dagen var det tyst som i graven, og Ullén fikk lov til å legge ut sine pianoimprovisasjoner i fred.

Og nok en gang fikk vi en nydelig konsert i JazzLabbet. Ullén bruker hele flygelet i sin kunst, og hele veien er det en grunnleggende idé i det hun foretar seg. Jeg tenkte «soundtracket» til en stumfilm fra 1920/30-tallet fra den svenska glesbygden, hvor en eller annet tyv hadde stukket av med kirkesølvet, og jakten på gjerningsmannen foregikk gjennom skogskledde området i Dalarna eller innover der. Mens min sidemann, som viste at Ullén i sin undom hadde vært turner, tenke på den rumenske turneren Nadia Comăneci i ett frittstående program. Så så forskjellig kan denne musikken tolkes.

Ullén har begge føttene godt plantet i den fritt improviserte musikken, hun har hele tiden en samlende idé i det hun holder på med, og med tidvis inspirasjon fra sitt opprinnelige hjemland, Sør-Korea, leverer hun en helt særegen musikk som får tankene til å fly på hvite skyer til en annen verden, en annen tid og til helt andre steder. Praktfullt!

Dette var det vi rakk på den egentlig siste dagen av Umeå Jazzfestival 2019. Men konsertrekken blir ikke avsluttet før i dag, når Trondheim Jazzorskester med Alf Hulbækmo skal gjøre kirkekonsert i Backens kyrka, en times gange utenfor byen. Før det hele avsluttes med jamsession i StudioJazz i kveld. Og vi skal gjøre et iherdig førsøk på å rapportere derfra i morgen en gang.

Årets Umeå Jazzfestival har vært gjennom en turbulent periode før årets festival. Midt i planleggingsarbeidet trakk festivalens eier, Norrlandsoperan, seg ut av samarbeidet, og ingen visste hva som ville skje med festivalen. Men etter en stund kom Umeå Folkets Hus inn og overtok eierskapet, slik at festivalen ble reddet. Men det må ha vært et stort problem med disse utenomjazzige tingene for festivalsjef Lennart Strömbeck og hans hardt arbeidende stab, når man skulle forberede festival og ikke holde på med alle mulige andre ting. Og at man i år satset mest på den svenske jazzen, istedet for altfor mange store navn fra USA, viste seg å være en suksess, For sjelden har man vel hørt så mye god, kreativ og spennende svensk jazz på en festival tidligere.

Vel blåst, folkens! Jeg gleder meg allerede til neste år.

Tekst og foto: Jan Granlie

(Reise og opphold for salt peanuts* var betalt av festivalen)

Per Texas Johansson i ORAKEL