Konserter

Syntese med salmer

SILDAJAZZ 2020, HAUGESUND, DAG 5, SØNDAG 9. AUGUST 2020: Da vi våkner er det til et svært så sommerlig og vakkert Haugesund. Men vi merker også at festivallivet disse dagene har satt sine klare spor i en allerede sliten kropp. Kanskje var det særlig nattens tango som tok ut siste rest av krefter?

Vi har en oppgave å utføre i dag. Vi har gjennom de fire foregående dagsrapportene latt henge noen ubesvarte spørsmål, det er på tide å besvare dem. Men ikke ennå. For først må vi rette opp et inntrykk som nok har festet seg hos leseren av disse sidene. At Haugesund renner over av minneverdige og bemerkelsesverdige arkitektoniske perler, nesten på hvert gatehjørne. Slik er det ikke, som forsøksvis illustrert med  dagens hovedbilde.

Men først skal vi til noe som synes å bekrefte misoppfattelsen av Haugesund som en arkitektonisk juvelbesatt krone. For nå må vi endelig besøke den sentrale kirken. Selvfølgelig må en by som ble etablert av en gjeng totalavholdende haugianere ha en staselig kirke. Vår Frelsers kirke sto ferdig i 1901, bygget etter arkitekt Einar Hallelands anvisninger. Utvendig gir kirken inntrykk av å være en ganske så gjennomsnittlig nygotisk langkirke, om enn stor og med fete sideskip. Det skal etter sigende være plass til over 1000 besøkende. Men så kommer du inn i kirkerommet og blir møtt av en helt annen kirke enn den du tror du trer inn i. Et kirkerom som tydelig er tegnet opp som en korskirke, med innvendige detaljer som fører det nygotiske over mot den da framvoksende jugendstilen.


Emmanuel Vigelands lysekrone (1916), Vår Frelsers kirke, Haugesund

Et fascinerende rom. Et rom som bokstavelig talt krones av en gedigen krone som henger fra hvelvingenes midtpunkt. Emmanuel Vigelands gedigne lysekrone er formet som en enorm kongekrone, understøttet av tolv lamper. Under kronen henger tolv skinnende lamper, mens det henger ytterligere fire lamper på kronens utside mot toppen. Over denne fører strebende gotiske buer uvilkårlig blikket oppover, stadig oppover.

For meg er det åpenbart at Vigelands krone må være tenkt som en metafor for det nye Jerusalem. I Johannes’ åpenbaring heter det at; «… og jeg så det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, … Bymuren hadde tolv grunnsteiner [med] tolv navn … [de] tolv apostler … [og] byen var bygget med fire sider». Om ikke dette er en beskrivelse som i detalj angir utformingen av Vigelands lysekrone, så vet ikke jeg. Men flott er det.

Men det er altså også ikke fullt så heldige innslag av, og det er direkte skjemmende uttrykk for, arkitektonisk presentasjon i denne byen. Gateløp i sentrums kvadratiske gatestruktur med hvitmalte trebygninger skjemmes av etterkrigsfunksjonalistiske «bomber» som gjør at det er nesten fysisk vondt å se på dem (hovedbildet). Av de mer kuriøse og uforståelige elementene vil jeg trekke fram hovedbygget til Haugesund Sparebank. Dette bygget sto ferdig i 1984, og er som folkebiblioteket også tegnet av David Sandved. Det kuriøse elementet her er ikke knyttet til byggets hovedfasade, i Haraldsgata. Derimot skal vi rundt  til byggets «bakside», fasaden mot øst, mot Sørhauggata. Fasaden er jo helt åpenbart inspirert av pakkhusene som en gang har stått tett ved havna. Det er ikke det kuriøse elementet. Det underlige er at denne fronten, denne allusjonen til en havnekant, er vendt vekk fra vannet, den peker vekk fra havna!


Hotell Saga

Like ved, på andre siden av Sørhauggata, befinner det som nok en gang ble ansett av det haugianske borgerskapet i byen som «syndens pøl». Da Hotell Saga skulle starte sin virksomhet i det nye hotellbygget på tampen av 1950-tallet, var hotelldirektøren klar:  — Hotellet måtte få alkoholløyve. Uten det ville det ikke være økonomisk levedyktighet i det nye hotellet. Uten hotell, ingen besøkende. Og dermed ingen økonomiske ringvirkninger. Saga fikk sitt løyve, for Mammons kraft er sterk. De neste tjue årene, fra 1959 til 1980, ble Haugesund forandret. I 1946 ble Vinmonopolet forvist fra byen, mer enn åtte av ti i byen stemte mot et polutsalg. I 1980 var samba og fest — og alkohol — blitt en naturlig del av Haugesunds byliv. Hotellet som startet det hele — forfallet hevdet nok mange — eksisterer altså fortsatt. Men et smykke i bybildet kan det definitivt ikke karakteriseres som.


Jørgen Træens modulære synthesizer

Pling-plong og scratch
For siste gang vandrer vi gjennom byen til Haugesund Billedgalleri. Denne gangen skal vi inn i Kraftsalen, et nytt lokale, men også et lokale som kler det som skal skje her. Strengeleiker Stein Urheim har satt seg stevne med musikkprodusent og knotteskruer Jørgen Træen, for å gjøre det som festivalsjef Meland omtaler som «soniske utvidelser». ‘

I det jeg kommer innn i lokalet ser jeg at det er satt opp i alt fire-fem arbeidsstasjoner, der den mest omfattende domineres av et synthesizer-oppsett som tatt rett ut av et teknisk museum. Keith Emerson ville ha kjent seg umiddelbart hjemme når han ser det som jeg tror er en analog Moog modulbasert synth av en eller annen variant. Supplert med annet tonegenererende utstyr, noe kjøpt, noe snekret, noe grått, noe svart.

Mens Træen skaper lyder med en kontroll over beistet som er utrolig musikkskapende, legger Urheim på strengeleiker, der Fender og langeleik møter en kinesisk guqin som får vist seg fram. Og så videre. En fascinerende time der de leiker seg i et spillerom mellom analoge synthesizere og strengeinstrumenter. De to musikerne skal etter sigende ha latt seg inspirere av eksperimentene til den amerikanske instrumentbyggeren Harry Partch og pioneren Raymond Scott innen elektronisk musikk.

Musikken de framfører kaller de «Krympende klode», om det skal forstås optimistisk eller pessimistisk er opp til lytteren å gjøre seg opp en mening om. Jeg sliter litt innledningsvis med å finne «tonen», men etter hvert setter det seg, før det oppsummeres i en avslutning som er nesten dansante. Kanskje er det helt til slutt den optimistiske varianten som gjelder?

Salmer fra kirkerommet
Etter at vi måtte gi tapt for en tsunami av dypsøvn gikk vi glipp av siste konserten i Festiviteten med Espen Berg og Silje Nergaard. Derfor ble neste konsertstopp på vår vei i den tidligere omtalte Vår Frelsers kirke. Avslutningskonserten her er et møte mellom tre mestre, kvedaren og folkemusikeren Kim Rysstad, klaveristen Tord Gustavsen og trompetisten, vokalisten, lydmagikeren Arve Henriksen. I dette gedigne kirkerommet klinger musikken svært bra, noe som er en honnør ikke bare til arkitekt Halleland, men ikke minst også til lydmann Ingar Hunskaar. Jeg kommer sent og må ta til takke med en av de bakerste benkene i rommet, noe som ikke lover godt for lydopplevelsen. Men til min overraskelse var lyden rik i detaljer, flott oppløst selv på det vanskelige stedet jeg blir plassert.

En meditativ time, med vakker og stemningsskapende musikk.


Sildeeventyr. Foto: ukjent

Spiser arabere sild og poteter?
Sild og poteter kan bli til laks påsto jeg tidligere. Sild og poteter var mat som svært ofte har stått på mange bord i Haugesund gjennom tidene. Ikke overraskende, siden jo sildefisket var en av de aller viktigste næringsveiene for mange her. Det er en faktisk realitet at sild og poteter kan bli til laks.

Da oppdrettsnæringen vokste raskt på 1980-tallet var fôr til all denne laksen en vesentlig flaskehals for videre ekspansjon. En viktig kilde til fôr var fiskemjøl av feite fiskeslag som sildearter. Et vesentlig spørsmål hva hvordan mjølet kunne lagres — fettet ville lett oksidere og harskne. Ved å tilsette potetsaft — et avfallsprodukt fra en potetindustri som blant annet produserer alkoholprodukter — forsinkes harskningsprosessen vesentlig og fiskemjølet blir betydelig mer lagringsdyktig. Når oppdrettsfiske fôres med dette mjølet, skjer dermed det som kan uttrykkes som Sild + potet = laks!

Men denne transformasjonen av sild og potet til laks kan også stå som en allegori for Haugesunds utvikling. Mange her ble rike på sildefisket. Og etter hvert som byens borgere ble rikere, ikke minst demonstrert gjennom alle de hvitmalte bolighusene på begge sider av sundene som formet byen, endret også maten på middagsbordet seg. Også med et innslag av eksklusiv og kostbar laks!

Så til spørsmålet om hvorfor haugesundere omtaler seg selv som ‘arabere’. Det beste svaret er vel at det ikke er noe endelig svar på det. Enkelte hevder at opphavet er historien om en haugesunder som hadde landlov fra båten han jobbet på, i Port Said i Egypt. Etter at han våknet opp etter nattens fest og spill, var han uten klær, fullstendig renset for alle eiendeler. Den eneste måten han kunne komme seg ombord igjen, var å iføre seg arabiske klær, vi kan anta han i så fall kledte seg med kefije på hodet og kanskje en thobe — den hvite ankellange kjortelen.

Da han skulle gå ombord og ble stoppet på gangbrua og forsøkt bortvist, er det han sier «jeg er ikke araber, jeg er fra Haugesund!» Etter det er det han da — ganske så naturlig — skulle ha fått kallenavnet «araber’n». Dette skal så ha blitt overført til å gjelde alle sjømenn fra Haugesund.

Denne forklaringen avvises av de fleste seriøse granskere av spørsmålet. Det er en god historie, men det er ikke noe mer. I følge språkforsker og folkemusiker Tor Erik Jenstad er det et mysterium. En forklaring som Jenstad argumenterte for i NRKs Språkteigen for noen år siden er at det er haugesundernes skarre-r som kan være opphavet til kallenavnet. Påstanden er at dette kallenavnet skal ha oppstått fordi denne r-en likner på den arabiske uttalen av konsonanten ‘ghayn‘ — som kan transkriberes som ‘gh’. Haugesundere ble kalt arabere, fordi de ‘hørtes ut som om de snakket arabisk’. Som Jenstad påpekte i innslaget, er dette antakeligvis kommet til Haugesund gjennom sjøfarten, gjennom lokale utenriksfarende sjøfolk. Lenger enn det kommer vi ikke, i hvert fall i denne omgangen.

Opphold og reise er dekket av festivalen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes

Skriv et svar