Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Taborns vakre himmel

OSLO JAZZFESTIVAL, MANDAG 15. AUGUST 2022: Værmeldingene er tydelige: Utstyr deg selv med antrekk, regndekker og mere til å takle store mengder styrtregn og vær forberedt på heftig lysshow på himmelen. Det meldingene ikke like klart advarer mot, er kombinasjonen av høy lufttemperatur og en dvelende tung klamhet. Vi blir møtt av en luftfuktighet nesten på høyde med den tropiske luftfuktigheten i palmehusene i den botaniske hagen på Tøyen i Oslo, rett nedenfor det nå tomme lokalet der Munchmuseet holdt til i femti-åtte år fra åpningen i mai 1963. I det vi skal til å tre ut av døra for å finne veien til Herr Nilsen, kommer en lang rekke med styrtende regnbyger, der dråpene blir kastet en halv meter tilbake og opp igjen av sin egen bevegelsesmengde idet de treffer asfalten.

Ola Erlien i badstua
I dag svinger vi altså først nedom Herr Nilsen, mens vi ser opp mot himmelen og håper at den lille pausen mellom bygene skal holde lenge nok til vi kommer i hus. På Herr Nilsen skal den unge gitaristen Ola Erlien og hans venner presentere Erliens musikk. Konserten er en prisvinnerkvittering, etter at han i fjor fikk Oslo jazzfestivals talentpris. Som følge av Stian Carstensens sykdomsforfall var den annonserte kvintetten redusert til en kvartett. Kvartetten som entrer scenen består av Erlien selv, Zakarias Meyer Øverli på tenorsaksofon, Gard Kronborg på akustisk bassgitar og Gustav Skaaret på gitar. Kronborg, Øverli og Erlien utgjør Munch Trio — navnet har de fra tiden de var elever ved musikklinja på Edvard Munch videregående skole i Oslo. I dag er de alle studenter ved jazzlinja i Trondheim. Denne kjernen av musikere kjenner hverandre godt. Fjerdemann er Stavanger-gitaristen Gustav Skaaret, student ved jazzutdanninga ved Universitetet i Stavanger.

De drar i gang med ei låt som lukter hest og brunsvidd tørr ørken, filmet i Spania, med en ensom skikkelse til hest, med hatten trukket langt ned i ansiktet, en cigarillo i munnviken og med en mørk, brungrønn poncho over skuldrene. Det skal ikke store fantasien til for å se the Man with No Name, Uomo senza Nome, den ikoniske rollen som Clint Eastwood formet i Sergio Leones tre klassiske dollar-filmer på midten av 1960-tallet. Vi som var unge på 1970-tallet og slukte Morgan Kane, drømte om the Man No Name. Vi kjøpte oss til og med cigarillos — Tiedemanns JHA-sigarer — for å emulere antihelten.

Vi øvde oss iherdig på det trikset som vi trodde vi så Clinter’n gjorde, med et kast på hodet vippet han den brennende cigarilloen fra høyre til venstre munnvik. Og over det hele Ennio Morricones fantastiske musikk. Kamera går! hører jeg i øret når Ola Erlien setter i gang. Lukten av hest og ørken river i nesa, selv om lufta inne på et Herr Nilsen fylt opp til langt over Plimsoll-merket, i øyeblikket kan skjæres i terninger. Disse terningene er så varme og kompakte at de kan brukes til å legge under platene der dagens middag skal stå og simre de nærmeste timene.

Visste du forøvrig at soul- og jazz-bandet på Club 7 tidlig på 1970-tallet, Band No Name, har sitt navn fra Clint Eastwoods gestaltede antihelt? Club 7-bandet antok dette navnet som en hyllest til en av de komponistene som facinerte mange av de unge musikerne i kretsen rundt Club 7, Isaac Hayes. Navnet hentet de fra en av de aller første — og beste — blaxploitation-filmene, 1971-filmen «Shaft», der Hayes skrev den Oscar-vinnende funk- og soulbaserte musikken til filmen. Hayes opptrådte også i filmen, som bartender i baren som er angitt i filmen som ‘the Bar with No Name’. Derav det norske bandnavnet. Men dette er i seg selv en hyllest til antihelten fra Sergio Leones filmer, der Eastwoods figur i filmen «Shaft» er gjenspeilet i den utradisjonelle detektiven Shaft. At Leone så igjen hentet inspirasjonen fra Akira Korusawa film «Yojinbo», eller «Livvakten» om en herreløs samurai, en ronin, uten navn, trekker historien enda lenger bakover.

Erliens og hans kumpaners musikk karakteriserer i omtalene av Munch Trio som en blanding av post-bop, sigøynermusikk med franske aner og nordisk jazz. Uansett hva det er, så er det flott musikk. Erlien er jo — og med rette — nærmest genierklært som ung gitarist. Omtalene hentet fram de aller største bokstavene da Jon Larsen skulle avslutte sin karriere som utøvende gitarist og trakk seg fra sin sentrale rolle i Hot Club de Norvege. At Erlien som 18-åring ble utpekt til Larsens etterfølger i bandet var jo verdt noen bokstaver. Det vekket dessuten minner om en annen 18-19-åring som ble løftet fram av Hot Club for et par tiår siden. En viss fræning fra Nordvestlandet skapte sensasjon på fele. Og vi veit jo hvordan det gikk med den da unge Ola Kvernberg som nevnte Stephane Grapelli som en av sine inspirasjonskilder. Hvor er Ola Erlien om tjue år? Den som lever, får se!

Taborn danser doble spiraler med fjellstøtt nedslag
Hyggelig musikk, men etter førti minutter er det tid for å røre på seg. Vi skal ha med oss hele solokonserten til Craig Taborn på Nasjonal jazzscene! For her holder ikke stykkevis og delt. Her må vi legge alt til rette for at det blir fullt og helt. Det er som vi kan vri klærne vi har på oss i det vi stiger ut av den badstua som i dag heter Herr Nilsen, og finner veien ned til Karl Johans gate. Det er heldigvis mer luft og mindre trykkende her nede enn det var på C.J. Hambros plass.

Taborns musikk, som han tryller fram i løpet av den neste drøye timen, er bygget på små, repetitive figurer, ofte i venstrehanda, som gjennom utvikling fungerer som kimer til et fyrverkeriliknende ballspill mellom høyre- og venstrehanda. Ulike, ofte oddetalls beats i høyre- og venstrehand formidler en teknisk uavhengighet mellom hendene som han så utnytter til å gjøre ting du i utgangspunktet ville tenke ikke var pianistisk mulig.

For ved siden av en formidabel høyrehand, har Taborn også en gewaltig venstrehand. Det får meg til å tenke på hva som kjennetegner de virkeilg store pianistene, som kanskje den aller fremste, Art Tatum. Det er en grunn til at man sa når Tatum satte seg ned ved pianoet, «God’s in the house tonight!». Ett vesentlig element i dette var ikke minst, uavhengigheten, frikoplingen, mellom høyre- og ventrehand og den fleksible bruken av hver hand. Men selvfølgelig også en enorm musikk-følelse og stor teknisk evne, og en evne til å utnytte alt dette i øyeblikekt til spotant komponering.

I de rette musikalske hender kunne Tatums spill skape en illusjon av at det minst måtte være firehendig spill. Flere pianister har videreutviklet pianospillet i mange retninger i den improviserte musikken, men ved siden av Art Tatums kanskje fremste arvtaker, ikke minst i den alltid swingende følelsen av time, Oscar Peterson, er det vel ikke mange som har skapt en tilsvarende hakeslipp-opplevelse. Jeg kan snakke i timesvis om pianister med stor stilistisk bredde og et bredt arsenal av uttrykksformer, som Paul Bley, Keith Jarrett, Herbie Hancock, Bobo Stenson — som vi skal få høre solo seinere i uka — Chick Corea, osv.

Men dette ville være å trekke det i helt andre pianistiske retninger enn dagens konsert. For Craig Taborns spill er i en verden for seg. Minnet om solobidraget hans, som var del av 50-årsmarkeringen på Nasjonal jazzscene for ECM i september 2019, sitter fortsatt lagret i de indre skuffene, for derfra å kunne hentes opp ved leilighet. Omtalen av denne konserten avsluttet jeg med «Jeg gleder meg til neste gang!». Heldige vi som var der denne kvelden.

Craig Taborn ga oss en drøy times improvisert pianospill som hadde alt. Teknisk brillians, musikalsk oppfinnsomhet og som viste at Taborn kan hele pianolitteraturen i den amerikanske jazzhistorien. Ikke bare kan han den, han er den. Det er nå så å spille i fem-takt, seks-takt, elleve-takt osv. Men å spille vamp i seks og elleve eller hva det var, med venstrehanda, mens høyrehanda spiller et vamp i fem, for så i neste omgang å improvisere fritt videre, med delingen bevart, klart og tydelig!

Små figurer, korte vamp som repeteres og utvikles, det er en häpnadsveckande, klar og konsis logikk, som skaper en illusjon av en slags minimalisme. Men intensiteten, ekspressiviteten, ekplosiviteten i Taborns musikalske ideer og framføringen av dem holder deg ikke bare ytterst på, men langt utenfor, «stolkanten». Et fugato samspill mellolm høyre og venstre hendene vekker tanker om at dette er ikke bare improvisasjon, spill ex tempore, ad libitum, eller hva det er. Dette er eksplorasjoner som burde gått rett inn i pianolitteraturen.

Hei, leker han ikke her med en G-tonalitet der? Det får meg til å tenke på dette: Ludwig van Beethoven holdt 22. desember 1808 det som i ettertiden kanskje er blitt en av de mest myteomspundne konsertene i musikkhistorien. I konserten i Theater an der Wien var urframføringene av ikke bare 5. og 6. symfoniene, men også den fjerde pianokonserten og Kor-fantasien, Fantasia i c-moll for klaver, kor og orkester. I tillegg demonstrerte også Ludwig fra betegården sine evner som improviserende musiker, med en fantasi for solo piano, framført ex tempore. Det han der framførte skal visstnok ha vært skrevet ned etterpå og ble til Fantasia i g-moll, opus 77.

Skal vi sammenlikne Craig Taborns solosett med en annen stor improvisatorisk solo-pianist, Keith Jarrett, ville jeg betone at deres tilnærming til musikkutviklingen, deres strategiske øye og sikte for musikken, så og si, er forskjellig. Der jeg vil beskrive Jarretts spillestrategi som lineær, med stadige og abrupte vendinger som skyldes innsats av eksterne impulser, er Taborns musikalske strategi som en heliks, en spiral. Eller egentlig en dobbeltspiral. Tenke deg DNA-molekylet — livets dobbelt-spiral. De to delene — høyre og venstre hand — spinner om hverandre i en kontinuerlig runddans, men ikke vilkårlig og tilfeldig. Det er en vakker runddans som har en klar og tydelig utviklingsretning. Det går ikke rundt i sirkel, det spiralerer. Og mens det skjer, bygges broer av lynglimt mellom de to sløyfene, broer bygget opp av de samme byggesteinene, men hele tiden satt sammen på nye og kreative måter.

Der Keith Jarrett kan høres som en meanderende elv med enkelte sidebekker og mindre vannfall som faller inn i elven, er Taborns elv tordnende vill og vakker. Men den inneholder også små og rolige lakuner, der Taborn — og vi — lytter oss inn i lyden av anslagene og til det tonene fra strengene gjør i luftvolumet mellom oss. La tonene få gjøre jobben sin. Gi dem friheten de trenger. Det er noen av de estetiske prinsippene som Misha Alperin utstrålte. Taborn gjør det samme. Spillet Taborn serverer er så inderlig intenst at det nesten er utålelig! Det er så intenst at vi tenker at dette aldri må ta slutt … aldri noensinne. Meningsfull, minimalistisk skjønnhet i fri og vill utfoldelse. Kraft, liv, skjønnhet, … kan det bli bedre?

Det dreier seg også om å geleide oss hjem igjen, om å tørre å gå tilbake til de opprinnelige ideene, til den innledende eksposisjonen. Nå tror jeg vel ikke Taborns konsert på Nasjonal jazzscene i Oslo nesten 214 år seinere, vil være like myteomspunnet som Beethovens konsert i Wien i 1808. Men kanskje den burde vært det?

Berømmes må også lydmann Daniel Wold. Vi vet at flyglet på scenen er fortreffelig, men lyden av det og detaljene i musikken skal allikevel presenteres og føres fram til publikum. Selv om jeg denne gangen ikke fikk min sedvanlige plass i lokalet, er det en nytelse med lyd skrudd slik at alle de sårbare overtonene bringes fram og får lov å leve sitt eget liv i rommet.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Thomas Johannessen (hovedbildet Craig Taborn), Oslo jazzfestival/Matija Puzar (Ola Erlien)


Ola Erlien kvartett


Ola Erlien

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.