Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Til Jon

VINTERJAZZ, BRORSONS KIRKE, KØBENHAVN, 27. FEBRUAR 2012: Så avsluttet salt peanuts* årets Vinterjazz i Danmark noen dager før festivalen ble rundet av, på grunn av andre gjøremål. Og å avslutte festivalen i Brorsons kirke med den norske trommeslageren Thomas Strønen og hans ensemble, Time is a blind guide, kan nesten ikke være en bedre avslutni9ng på en måneds lang seanse.

I bandet finner vi, ved siden av trommeslager og kapellmester Strønen, pianisten Ayumi Tanaka, fiolinisten Håkon Aase, cellisten Leo Svensson Sander og bassisten Ole Morten Vågan, og de har brukt siste uken på å innstudere et helt nytt program, som ble «sjøsatt» I Brorsons kirke denne kvelden. Planen er at musikken skal ut på plate på det tyske selskapet ECM, og det platekjøpende publikum har mye å glede seg til når denne innspillingen forefinnes på markedet!

Brorsons kirke er et gudshus som relativt ofte blir brukt til konserter. Og for en nordmann er det relativ sjeldent at man inviterer til bar i kirkens kjeller etter konsert. Esben Eyerman, som booker konsertene, har en egen forkjærlighet for norske artister som mer enn gjerne utgir plater på det tyske ECM-selskapet. Derfor er Strønen en kjær gjest i kirken, som vi har hatt gleden av å høre her også et par ganger tidligere.

Denne torsdagskvelden var det godt besøk i kirken, og de som hadde tatt turen til denne gratiskonserten, gikk overhodet ikke forgjeves. For det var en utrolig vakker konsert vi ble vitne til.

Det startet med låta «Til Jon», som en hyllest til trommeslageren Jon Christensen, som gikk bort den 18. februar, og som begraves i dag i Oslo, og som Strønen tilegnet konserten. Og derfra og ut, fikk vi en tett og intim seanse, hvor Strønen ledet musikerne inn i sitt intrikate, deilige, musikalske landskap.

Ofte var det Vågan og Svensson Sander som spilte temaeet unisont på cello og bass, andre ganger var det cello og fiolin, mens andre ganger igjen var det Vågan og Tanaka som leder an i et unisont tema som var så vakkert at det nesten kom fra en annen verden. Og bak det hele styrte Strønen «skuta» med små tegn og signaler.

I motsetning til de tidligere prosjektene dette bandet har gjort, var den nye musikken adskillig mer nedskrevet, noe som ga mindre mulighet for improvisering og egne «ideer», men i overgangene mellom noen av låtene og i noen «strekk», fikk, ikke minst Vågan, vist fram sine improvisasjonskunnskaper.

Alle musikerne var en smule nervøse da de kom på scenen og skulle gjøre musikken som en helhet for første gang. Både for seg selv og overfor et publikum. Men kun etter noen få minutter var alt på plass. Musikerne leverte hver for seg nydelig spill. Jeg har allerede nevnt Vågan, som passer inn i nesten enhver musikalsk sammenheng, og som alltid leverer bass-spill av aller ypperste klasse. Men det er også verdt å trekke fram pianisten Ayumi Tanaka, som nok en gang viste glitrende og kreativt pianospill. Aases fiolinspill og Svensson Sanders cellospill passer som hånd i hanske i prosjektet, og var med på å gjøre konserten til noe mye mer enn en jazzkonsert.

For det var ingen sedvanlig jazzkonsert vi fikk være med på denne kvelden. Det var en typisk konsert etter Thomas Strønens musikalske ideer, hvor mye av det samtidsmusikalske og nærmest sakrale hadde en viktig rolle i musikken.

Og etter nesten to timers konsert kunne  musikerne takke for seg til behørig og velfortjent applaus fra et svært fornøyd publikum. Dette var en konsert som var en nydelig hyllest til Jon Christensen, dette unike rytmemenneske, som døde altfor tidlig, og som var en mentor for Strønen og de fleste andre, norske trommeslagere. Derfor tente vi et lys til minne om Jon etter konserten, før vi beveget oss ut i den kalde Københavnnatten.

Årets Vinterjazz i København gikk over i historien (for oss) med denne konserten. Og en bedre avslutning kunne man ikke forlange, samtidig som det var en nydelig hyllest til Jon Christensen, fra et band som er så samspilte og dyktige, at det er en fryd.

Nydelig!

Tekst og foto: Jan Granlie


Thomas Strønen


Ayumi Tanaka


Håkon Aase


Leo Svensson Sander


Ole Morten Vågan


Thomas Strønen

Skriv et svar