MOLDEJAZZ, TORSDAG 19. JULI 2018: HĂžydepunktene torsdagen her i Molde, var unektelig Cross Current Trio, YODOK III og Paal Nilssen-Love XL-Unit – Ethiobrazz Edition.
Vi tar det i rekkefĂžlge, og starter med Cross Current Trio i Teatret VĂ„rt. Her legger vi ut redaktĂžr Arild RĂžnsens betraktninger fra festivalavisa Fireflate.no:
Har jeg noen gang opplevd maken til perkusjonistisk ekvilibrisme? Neppe.
Cross Currents Trio â bestĂ„ende av inderen Zakir Hussain, briten Dave Holland, og amerikaneren Chris Potter â er i sannhet ei supergruppe. Om man begynner Ă„ ramse opp jazzstjerner de har spilt med, ender man fort opp i et leksikon.
De fant etter sigende sammen etter samarbeid i et storband, og i dette tilfelle mÄ stjernene virkelig ha stÄtt pÄ rett plass i vÄrt lille univers. A perfect match.
De spiller fritt, men likevel veldig strukturert. Musikken ligner litt pĂ„ hva Arild Andersen (IMR) sa til Fireflate for noen Ă„r siden: â PĂ„ jazzklubben pĂ„ Sogn starta vi pĂ„ likt, spilte som faen, og gjorde forsĂžk pĂ„ Ă„ slutte pĂ„ likt.
Noen ganger lyder Cross Currents Trio sÄnn, men alt er Äpenbart veldig nÞye planlagt. Som nÄr de tilegner en ny komposisjon gitaristen John McLaughlin. Han spiller som kjent tusen toner pÄ ti sekunder, og det gjÞr ogsÄ perkusjonisten Zakir Hussain! Makan! Jeg har aldri hÞrt noe lignende, og sÄ musikalsk han trakterer sine smÄ trommer!
Det er her, ved musikaliteten, at denne trioen skiller seg radikalt fra det vi fikk hÞre fra Stanley Clarke Band oppe pÄ museet i gÄr. Potter, Holland og Hussain spiller sammen, hele tida. De lytter til hverandre, hele tida. Det er det som gjÞr dem til ei supergruppe de luxe.
Ved en anledning presenterte Hussain sin bassist Dave Holland som âMr. Jazz Royaltyâ. De to andre i bandet kunne like gjerne sagt det samme om sin perkusjonist. Eller om sin saksofonist.
Noen mener at dette pÄ sett og vis er frijazz. I sÄ fall er jeg i lÞpet av kvelden blitt fan av frijazz.
Glimrende! Et redaksjonsmedlem beskriver det sĂ„nn: âRein, skjĂŠr magiâ. Tiltredes. (AR).
Introduksjonen til konserten med det norsk-belgiske bandet Yodok III med danserne FlĂžen/Sanders/Strugstad i Teatret VĂ„rt torsdag ettermiddag ble like godt foretatt utenfor lokalet, i trappa inn til salen.
Og det var pÄ mange mÄter like greit, for en introduksjon inne i salen ville ha forstyrret mye av lys- og lydeffektene som etter hvert preget denne utmerkede forestillingen.
For det var en forestilling, og ingen ren konsert. I tillegg ble det en orgie i lys, som vi aldri har sett maken til pÄ Moldejazz eller andre jazzfestivaler man har frekventert.
Det Äpner med knallharde trommer fra Tomas JÀrmyr, og vi tenker at det ikke er tilfeldig at han har overtatt trommestolen i Motorpsycho. Gitaren til belgiske Dirk Serries kommer truende smygende. RÞyken omslutter de tre danserne som ligger i en haug pÄ gulvet, og jeg tenker:
DOMMEDAG!
De ligger pÄ gulvet foran scenen sammen med fem sakkosekker, som de starter Ä rulle seg rundt med. Musikken bygger seg opp. Det er rock av heftigste merke, og jeg tenker at om Yodok III hadde spilt alene, ville de passet perfekt pÄ Punkt-festivalen i Kristiansand.
Lysdesignet skifter hele tiden, og er tredimensjonal. Lysdesigneren Ingrid Skanke HÞsÞien lager en stemning med lyset som gjÞr opplevelsen av dommedag komplett. Men nusikken alene blir kanskje litt stillestÄende. Det er tung elektronika, med JÀrmyrs trommer som hovedelement. Kristoffer Los eufonium og tuba kommer inn og legger et enda dystrere skjÊr over det hele, og Serries gitar hyler.
Men sĂ„ vokser musikken. Jeg fĂžler det langt inn i ryggmargen. Og man kan fĂžle at planeten blir inntatt av utenomjordiske vesener og en horde ufoer. Vi er inne i Motorpsycho-avdelingen, nĂ„r de trĂžkker mest pĂ„, og vi bare venter pĂ„ eksplosjonen. Danserne beveger seg rastlĂžst rundt foran scenen og prĂžver nĂŠrmest Ă„ komme seg unna lysene fra ufoene. Kristoffer Los tuba sender ut et âviktig melding, lytt til radioâ-signal. Og sĂ„ smeller det, og verden gĂ„r i knas.
SĂ„ blir det stille, men ikke lenge, men lenge nok til at vi som sitter âpĂ„ utsidenâ og betrakter dette scenariet fĂ„r en mulighet til Ă„ trekke pusten.
Og plutselig kommer kavaleriet masjerende inn. Med JÀrmyrs trommemarsj fÄr vi pÄ mange mÄter et hÄp om at ikke alt har gÄtt til helevete, og at det fremdeles finnes hÄp. En av danserne rÞrer pÄ seg, og reiser seg opp. Som var hun den eneste som hadde overlevd dommedag. Hun ser seg rundt, og ser at hun er alene, og danser vakkert rundt som pÄ leting etter de andre, mulige jordboerne.
Etter hvert utvikler musikken seg igjen, de andre musikerne kommer inn, og musikken vokser. Det finnes et hĂ„p langt der framme. De to andre danserne âvĂ„knerâ og starter Ă„ bevege seg sakte rundt mellom lyskjeglene. Og det er som ufoene har trukket seg tilbake. De fant vel ut at denne kloden ikke var veldig spennende.
Her er sĂ„ underligt ⊠Det er som om de har gjort poeten SigbjĂžrn Obstfelders ord til sine: âJeg ser, jeg ser ⊠Jeg er vist kommet pĂ„ en feil klode!â
Musikken vokser enda en gang, og danserne griper fatt i hver sin saccosekk som de sveiver rundt for Ä fjerne rÞyken fra ruinene som hele tiden strÞmmer ut over dem. Og verdensfreden er nok en gang i ferd med Ä brytes. Saccosekkene veives heftigere og heftigere rundt, som om danserne drev med trening i innendÞrs sleggekast, og vi pÄ fÞrste rad fÞlte oss pÄ ingen mÄte trygge.
Musikken bare vokser. Det blir heftigere og heftigere inne i de fantastiske lyskulissene vi har fÄtt vÊre en del av. Og vi tenker at vi fÄr enda en dommedag. Men sÄ roer det hele seg litt ned igjen, og vi glir sakte inn i slutten.
Man kan oppleve denne forestillingen pĂ„ mange forskjellige mĂ„ter. Men det er liten tvil om at mye handler om politikk. Enten den versjonen jeg har valgt, med invasjon fra rommet, eller man kan tenke seg at det er en atomkrig som bryter ut.  Og det er det som kanskje fascinerer mest med forestillingen. De fleste som var til stede har sin egen oppfattelse av hva man opplevde. Det er nesten som Ă„ lese en filmatisert bok, man danner seg sine egne bilder, og nesten alltid blir det en nedtur Ă„ se filmen. Her gikk vi rett inn i âfilmenâ som var skremmende, usigelig vakker, og tĂžffere enn Dovreekspressen i en vinterstorm.
En fantastisk opplevelse, hvor heftig elektronika (eller stĂžyrelatert dronemusikk), kombinert med flott dans, gjorde opplevelsen fullkommen! (JG)
Konserten med Paal Nilssen-Love XL Unit – Ethiobrazz Edition, sent torsdag kveld. Her bruker vi like godt Kjetil Valstadsves artikkel i Fireflate.no, som oppsummerte konserten pĂ„ mer enn godtkjent mĂ„te:
Mye kult og noe rart, men det var en musikalsk fest vi fikk av Paal Nilssen-Love XL Unit i etiopisk utgave i midnattstimen.
XL Unit er en 13-persons utgave av Large Unit, som oppsto Molde i 2013 med skarve 10 pĂ„ scenen. Ethiobraz Edition er bare en av flere varianter av XL-prosjektet â tre andre oppsto for Ă„rets Roskilde: Brazil edition, Brazil funk impro, og Japan Free Jazz and Noise. Den siste skulle jeg gjerne sett, men Ethiobraz Edition er ingen dĂ„rlig erstatning, iallefall ikke tallmessig. Her teller vi fem musikere fra bandet Fendika og det etiopiske miljĂžet som tidligere har jobbet mye med The Ex, i tillegg til tre karer fra Brasil pĂ„ perkusjon.
Sangeren Nardos Tesfaye, i en bunadlignende drakt, starter showet med etiopisk sang, og fÄr fÞlge av orkesteret underveis. SÄ kommer en (uannonsert) brasiliansk berimbau-spiller inn fra publikum og flytter det hele over til et annet kontinent. Danseavdelingen med superstjerne Melaku Belay i front gjÞr sin entre og drar stemningen ytterligere et hakk opp, fÞr selveste Terrie Ex (fra tidligere nevnte The Ex) overraskende valser inn og gjÞr kaoset komplett.
Ex er pÄ mange mÄter grunnen til at bandet stÄr pÄ scenen i utgangspunktet. Han har arbeidet mye med etiopisk kulturliv og The Ex, og fÄtt endene til Ä mÞtes for nettopp slike prosjekter. à hive ham inn pÄ denne scenen er som Ä fyre opp en gassgrill i et tÞrrsvidd turomrÄde. Han skaper et nytt kraftsentrum, og det bare med Ä hamre lÞs pÄ et krater av en gitar, som ser ut som den pÄ egen hÄnd har reddet et fotballag ut av en thailandsk grotte.
Det er mye Ă„ komme gjennom, altsĂ„, men alt gjĂžres med noen rolige partier og pauser for Ăžrene underveis. Arrangementene er for det meste bygd rundt det etiopiske materialet, men viser frem mye av det brede talentet som er klemt inn i XL Unit. Mats Ăleklints trombonesolo er, som forventet, et hĂžydepunkt. Det er noe med den mannen som fĂ„r alt og alle til Ă„ stoppe og lytte.
Melaku Belay leder som sagt an i dansedelen, og har et vidt spenn i uttrykksform. Aller best er han nÄr han gÄr berserkergang i friform, interagerer spontant med musikerne, og legemligjÞr musikken. Om Paal gir storbandjazzen et nytt ansikt, gir Belay den en ny kropp. Det er moderne dans med et tradisjonelt utgangspunkt, og flott Ä se pÄ.
SĂ„ er det den tradisjonelle etiopiske dansen, og den mĂ„ vi snakke om. Sangene og dansene forteller til sammen smĂ„ historier som vi i publikum selvsagt ikke har noen forutsetninger for Ă„ forstĂ„ i sĂŠrlig detalj, men en av de handler f.eks. om en pirat som kommer seilende og treffer en ung kvinne, behĂžrig tildekt i sjal. Et gjennomgangstema er forholdet mellom mann og kvinne, og om man skal beskrive hvordan dette forholdet fremstilles, sĂ„ er begrepet âtradisjoneltâ i hĂžyeste grad dekkende (metaforisk og otherwise).
Virket det som representantene fra det Julian Assange kalte feminismens Saudi-Arabia var vagt ukomfortable pÄ scenen? Man skal ikke lese for mye inn i andre, men det er ikke til Ä unngÄ at dette er litt kleint for undertegnede i vÄr post-#metoo sivilisasjon. Det gÄr ikke an Ä fÞlge denne tankerekka sÄ langt uten en viss risiko for Ä Þdelegge stemningen, som til gjengjeld var upÄklagelig hele veien.
Vi har jo sett disse danserne fĂžr, og de har masse Ă„ ta av. Kanskje det finnes andre danser? Jaja, vi skal ikke dvele, men hvis du lurte pĂ„ hva ânoe rartâ i ingressen henviste til, sĂ„ er det altsĂ„ dette.
Tre ekstranumre senere var det slutt, og et litt undertallig Molde-publikum hadde fÄtt dosen. Paal Nilssen-Love har levert nok et bidrag til storbandjazzens historie, og vi kan bare glede oss til neste kapittel. (KV)
Tekst: Arild RĂžnsen (AR)
Jan Granlie (JG)
Foto: Ruben Olsen LĂŠrk