Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Tre damer blir til tre ess

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 1. SEPTEMBER 2020: Så er vi inne i høstmånedene, og med overgangen fra august til septembe, åpner også vår favorittklubb her i København, Klub Primi, dørene for høstsesongen, eller efterårssesongen, som det heter her.

Og hvilken åpningskveld det ble! Det var tydelig at det var flere enn salt peanuts* utsendte som hadde gledet seg til at Klub Primi igjen skulle åpne dørene ned i H15 i Kødbyen. For da den første konserten startet kl. 20:30, var det koronasikrede lokalet godt fylt opp.

Og det startet med et av høstens hovednavn, og en musiker som fyller opp stolradene nesten uansett når og hvor hun spiller. Saksofonisten Lotte Anker (hovedbildet) gjorde sin første konsert med sitt prosjekt Lotte Anker’s Sub Habitat, i februar. Da fikk jeg dessverre ikke mulighet for å høre dem, men ifølge de som opplevde dette bandet da – og i går, var det visstnok enda bedre denne gangen. Denne konserten ble kalt Sub Habitat, Session 2, og ved siden av Anker på tenor- og sopransaksofon, består bandet av trompeteren Mazen Kerbaj, fiolinisten Katt Hernandez, bassisten Nina de Heney, pianisten Sten Sandell, trommeslageren Burkhard Beins og Andrea Neumann på «inside piano». «Inside piano» betyr ikke at hun dukker inn i pianoet, men har store deler av innsiden av pianoet festet i en ramme, nesten som en liggende harpe, som hun trakterer sammen med litt nensom elektronikk.

Allerede fra første tone, hvor Anker spiller tenorsaksofon, merker vi at dette blir noe spesielt. Hun starter med noen lange toner, som de andre musikerne henger seg på. Foran hver musiker ligger et partitur, som for oss utenforstående så relativt uforståelig ut, men musikerne forsto. Kerbaj kommer inn med noen lyder i trompeten som ikke ligner noen andre trompetere vi har hørt. Men så gjør han omtrant alt annet enn å spille på vanlig måte på trompeten. Nina de Heney kommer inn med dypt og deilig bass-spill sammen med Hernandez nesten sprukne fiolintoner, før Neumann kommer inn med noe som nesten kan høres ut som en elektrifisert harpe.

Etter en stund spiller alle med bue på sine instrumenter. Til og med Sandell bruker bue ytterst på pianotoppen, og det blir nesten helt stille i lokalet, før Sandell legger inn en enkel improvisasjon på pianoet, som tar oss med inn i en vakker eventyrverden man nesten ikke trodde eksisterte. Og så vokser musikken igjen. Vi får eksplosjoner i frittgående, men allikevel kontrollert improvisasjon, og nesten hvert sekund fascineres vi av Ankers fantastiske lydunivers.

Jeg vet ikke om det er mulig å sammenligne dette med noe annet man har hørt, men det blir på mange måter en reise i all inspirasjon Anker har fått gjennom mange år som en av Danmarks ledende stemmer innenfor den frittgående musikken. Mot slutten, etter å ha spilt trompet med en ballong som «munnstykke», får vi noen korte, og eksplosive utløp fra trompeten, mens de andre musikerne pusher på og leverer akkurat det Anker hadde håpet på. Neumanns «inside piano», Hernandez fiolin og de Heneys bass «maner til strid», og trommeslager Beins er umiddelbart på plass med tungt og heftig spill. Sandell synger litt ordløst samtidig som han tryller fram de vakreste toner i pianoet og Anker sitter i front og smiler. Hun er fornøyd, vi er mer enn fornøyd, og det hele ender i noe som må betraktes som noe av det mest spennende vi har hørt på Klub Primi på flere sesonger.

Deretter er det en rask omrigg, før vi skal få høre trioen KØS. Her møter vi Valdemar Kragelund på elektronikk, trommeslageren Kristian Saarup og, i front, altsaksofonisten Maria Dybbroe, en av de mange, unge, kvinnelige, danske altsaksofonister som har markert seg i flere prosjekter de senere årene. De har nettopp sluppet platen «An Uncaught Bird», som vi vil komme tilbake til her på salt peanuts*. De beskriver seg selv som «Tre musikalske søskende forener som Køs deres kærlighed til både storladenhed og skrøbelighed i en søgen efter intense nye lydlandskaber. Den unge trio har det seneste år fået stor opmærksomhed herhjemme for sin helt særegne lyd hvor fri improvisation er kernen. I et elektroakustisk univers blandes, bøjes og manipuleres lyden af saxofon og trommer, som får instrumenterne til både at smelte sammen, skille sig ud, eller danne helt nye og ukendte klange. Nogle gange minder musikken om et pop-hit – andre gange lyder den som ambient elektronisk musik – eller en dyne af 40 saxofoner».

Nå kan man jo mene hva man vil om slike pressetekster, men her er faktisk sannheten svært nær det skrevne. Det er Dybbroe som hele tiden styrer «skuten». Med relativt enkle temaer og lange toner, vokser musikken i takt med hva trommeslageren til enhver tid finner på. Innimellom syntes jeg kanskje han tok litt mye plass, med å skifte plasseringen av cymbaler, skrape cymbaler langs murgulvet osv. Men etter en stund gled disse tingene sømløst inn i musikken, og ble en fin kontrast til Dybbroes saksofonspill. Innimellom låt det nesten som om vi fikk høre Jan Garbarek fra 80-tallet med en elektronikkbakgrunn som var med på å «bygge ut» hennes spill, samtidig som vi nesten følte at vi hadde å gjøre med en ung Paal Nilssen-Love på trommer, en kombinasjon som ville vært en drøm for, i alle fall norske ører. Jan Garbarek, Paal Nilssen-Love og med for eksempel Håvard Wiik på piano og Ingebrigt Håker Flaten på bass. Og her syntes jeg vi fikk en slags forsmak. Dybbroe er en svært dyktig og lydhør saksofonist, som ledet trien med stor overbevisning, mens Kragelund underbygget på en fin måte det hun hadde å melde, mens Saarup raste avgårde med ytterst energisk trommespill, som ble en deilig kontrast til Dybbroes altsaksofon. Et overraskende og flott sett!

Egentlig var vi fornøyde nå, etter to utmerkede sett med strålende musikk. Men vi bestemte oss for å holde ut det tredje bandet også, selv om vi, i utgangspunktet var skeptiske til duoen The Home of Easy Credit, bestående av saksofonisten og vokalisten Louise Dam Eckardt Jensen og bassisten Tom Blancarte. I programmet for Klub Primi reklameres det med slagordet «Hit-Or-Miss Redicals» om duoen, hva de nå egentlig mener med det? Men vi ble sittende.

Og hvilken overraskelse det ble! Eckardt Jensen har utvilsomt hørt mye på John Zorn når hun skulle finne sin måte å spille på, og særlig Zorn fra noen år tilbake. Hun har en enorm energi og et driv i sitt spill som er sjeldent, og plutselig oppdaget vi nok en dansk altsaksofonist man bør merke seg. Og bassisten Blancarte, med sin «reisebass», var hele tiden «på hugget» og ga oss ytterst spennende spill i mdet frittgående landskapet.

Samlet sett, var dette nok en strålende kveld på Klub Primi. Og med tre band med kvinnelige ledere, som rettledet og førte de andre musikerne med inn i tre veldig forskjellige, musikalske landskap, hvor alle tre ga oss original og spennende musikk. Og hvis dette er trenden for «efterårssesongen», så er det nærmest et «must» å være på plass i Klub Primi hver tirsdag utover høsten. Programmet kan du finne i spalten til høyre, under nyheter, her på salt peanuts*.

Tekst og foto: Jan Granlie


Lotte Anker’s Sub Habitat, Session 2


Mazen Kerbaj


Katt Hernandez


Andrea Neumann


Burkhard Beins


KØS


Maria Dybbroe


Kristian Saarup


Louise Dam Eckardt Jensen


Tom Blancarte

Skriv et svar