PUNKT FESTIVAL, KRISTIANSAND 05.09.2015: Det er pĂ„Â den tredje dag Punkt i Kristiansand at vi kommer oss pĂ„ seminar, om enn litt forsinket. Uwe Schmidt (Atomâą) er heldigvis like B-menneskelig som vĂ„r korrespondent, og har blitt omrokert til andre sesjon. Han forteller at han ogsĂ„ er fascinert av det matematiske i musikken â frekvenser, rytmer, relasjoner, tidssignaturer â og erkjenner at det er fullstendig inkompatibelt med den emosjonelle tolkningen av musikk. Mange av tilhĂžrerne virker Ă„ vĂŠre med pĂ„ den. EtterpĂ„ diskuterer Michael Duch, Sidsel Endresen og flere andre hva det vil si Ă„ remikse, eller improvisere. De tar opp mange av de samme poengene som salt peanuts* tok opp igĂ„r, men de mĂ„ ha kommet pĂ„ det helt av seg selv, for jeg sitter jo og skriver pĂ„ den mens jeg hĂžrer pĂ„. MĂ„ remiksen bruke fra kildematerialet? Er det nok Ă„ vĂŠre inspirert av det? NĂ„r er det en remiks og nĂ„r blir det noe eget?
Det er nok ingen overhengende fare for at de skal komme frem til noen konklusjon, men bare sÄnn i alle tilfelle forlater vi seansen tidlig, og rekker akkurat siste performance pÄ Kristiansand Kunsthall.
Marcus Schmickler (laptop), kjent fra den tyske elektronikabÞlgen (fÞr ordet betÞd gutteroms-DJ) under navnet Pluramon, sitter stille midt i rommet og spiller pÄ en laptop. Med musikeren som et unnselig nÊrvÊr, beveger publikum seg nÄ friere mellom de roterende hÞyttalerne, og opplever en mer variert lyd fra flere kilder. Schmickler og Jacobs (roterende hÞyttalere) ser ut til Ä interagere med publikum i stÞrre grad enn de to andre dagene. Da har vi de tre punktene vi Þnsket oss: Publikum, hÞyttalere, musiker. Da funger dette helt fint. Kjell BjÞrgengen skal ha for et godt opplegg, og Aernoudt Jacobs for en rekke fascinerende lydskulpturer utstilt gjennom hele festivalen.
Ă pningskonserten denne dagen er av sette-musikk-til-stumfilm-typen, med NguyĂȘn LĂȘ i spissen for et ensemble med strykerkvartett, Mieko Miyazaki igjen (koto), Nils Petter MolvĂŠr (trompet), Chris Jennings (bass) og Jan Bang (sampler). Filmen er japanske âA Page of Madnessâ av Teinosuke Kinugasa, fra 1926. Avveiningene for slike verk er de samme som nĂ„r man remikser: Skal musikken vĂŠre styrt av filmen, eller skal sammenhengen vĂŠre mer subtil? Hvor âbokstaveligâ bĂžr man vĂŠre? NguyĂȘn sier ja takk begge deler, og veksler hyppig mellom strategiene. Her og der tipper det over, som nĂ„r Miyazaki lydsetter skrikene fra opprĂžrsscenen i galehuset med, vel, masse skrik. Aller best synes jeg det fungerer nĂ„r filmen er slutt, og verket lever sitt eget liv i noen minutter til. Kanskje dette hadde vĂŠrt enda bedre om filmen hadde fĂ„tt en mindre rolle.
Denne gangen gjĂžr vi som lovet, og velger studentenes remiks. Aleksandra Djordjevic (vokal) har mye Ă„ jobbe med etter all den skrikinga, og gjĂžr tilsvarende mye utav det. Ăyvind Hovde (gitar) bidrar med kontrast nĂ„r han lydsetter en slik nervevokal pĂ„ melankolsk vis, og backes opp av Tobias Ă. SĂžlbakk (trommer) og Ole A. U. Hagelia (elektronikk). Sammen ror de i land en av de bedre remiksene vi fikk med oss.
Greta Aagre og Erik HonorĂ© har tidligere gitt ut plata âYear of the Bulletâ og spilte for oss fra den neste. Ikke helt i salt peanuts*-stil, dette, kanskje. Veldig vakkert. LĂ„tene er som lydbilder som kommer og gĂ„r som flo og fjĂŠre, og vasker over vokalen til Greta Aagre. Tekstene kan bli litt mye. Og publikum â voksne i alle aldre â elsket det.
Hilde Marie Holsen (trompet, elektronikk) gjÞr en flott solokonsert midt oppi alt dette, som rydder Þregangene godt for tang og tare. Elektronikk basert pÄ trompet er nok et litt skummelt format Ä jobbe i, dominert som det er av MolvÊr og Arve Henriksen og arktiske klangeffekter. Men Holsen har en overbevisende egen stemme, og med et dynamisk og uforutsigbart elektronisk lydbilde peker hun kanskje ut en vei videre. salt-peanuts* kan bare heie pÄ de som jobber med nye ideer, noe som alltid trengs, men kanskje mer her enn andre steder.
âPersonal Pianoâ er hjertebarnet til Morten Qvenild, som vi ogsĂ„ sĂ„ pĂ„ Kongsberg, men da under navnet â(HyPer)Sonal Pianoâ. Jeg syntes aldri det helt fant noen mĂ„l og mening der, men etter Ă„ ha modnet litt (og ryddet i typografien) ser det ut til Ă„ ha funnet formen. Vekslingen mellom klangvakkert og stĂžykantete gir fremfĂžringen dynamikk og spenning, og det blir aldri kjedelig. Midtveis fĂ„r Qvenild fĂžlge av Frida Ă nnevik (vokal) og resten av In The Country (Roger Arntzen, bass; PĂ„l Hausken, trommer). Man mĂ„ nesten bare like dette bandet, selv nĂ„r de bikker over i popjazz. De har en sjarm og et nĂŠrvĂŠr som gjĂžr at man mĂ„ hĂžre etter, og noe mer kan vi egentlig ikke kreve. Med Ă nneviks vokal, basert pĂ„ Hans BĂžrlis dikt fra skogen, har de en ny dimensjon Ă„ spille pĂ„. Tre tomler opp!
Robert Lippok (elektronikk) gjĂžr en remiks med mye bruk av Qvenilds piano, men fungerer mest som en fin overgang til avslutningskonserten, og den tyske elektronikken som vi har referert til fĂžr. NĂ„ vender bĂžlgen fryktelig tilbake, idet Atomâą (Uwe Schmidt, laptop) fyrer opp et strengt, sitrende sett med en visuell komponent som bare kunne kommet ut av raster-noton â archiv fĂŒr ton und nichtton â den tyske labelen ledet i alle Ă„r av Carsten Nicolai, ogsĂ„ kjent som Alva Noto.
Atomâą setter seg tungt i gjeld til Kraftwerk nĂ„, men ogsĂ„ til Alva Notos matematisk-musikalske stil og ikke minst det visuelle uttrykket han opptrer med. Andre referansepunkter er Ryoji Ikedas visualiserte programmusikk, der âprogramâ mĂ„ tolkes som âdataprogramâ. Musikken visualiseres helt ned pĂ„ frekvensnivĂ„, med en hastighet og detaljrikdom som lammer nervesystemet. Det var altsĂ„ dette Schmidt snakket om pĂ„ seminaret, sĂ„ du kan ikke si at han ikke advarte oss. (Men det burde kanskje vĂŠrt en epilepsiadvarsel.)
Men slike ting kan vel ogsÄ bli for matematiske og mekanisk styrt? Ikke her. Dette foregÄr pÄ et intuitivt nivÄ som gjÞr at hjerte og hjerne suges inn. Der Alva Noto og Ikeda med sine visualiseringer kan synes Ä appellere mest til intellektet, virker det som Atom⹠har siktet seg rett inn mot reptilhjernen og ryggmargen, som begge tvinges i kne under et massivt angrep pÄ nervesystemnivÄ.
Underveis roer det seg litt og det pekes det til house og glitch (og Bob Dylan!), men det er alltid mest Kraftwerk, som han lĂ„ner fra uten Ă„ unnskylde seg. SĂŠrlig subtilt er det ikke â dette er rene pastisjer over Musique Nonstop og Radio-AktivitĂ€t. Men hva er egentlig galt med det? I Schmidts verden er Kraftwerk en panteistisk religion. Kraftwerk sitter i blodet til all elektronisk musikk â kanskje all nyere populĂŠrmusikk. Kraftwerk sitter i elektronene som koker kaffen din og rister brĂždet ditt. NĂ„r Schmidt lĂ„ner fra Kraftwerk er det ikke noe annerledes enn nĂ„r Hans BĂžrli lar seg inspirere av skogen. Og det er helt fantastisk.
Midt oppi dette er det plass til masse humor, mest markant sporet âStop Imperialist Popâ, som tar et oppgjĂžr med musikkindustriens giganter, som MTV, EMI, RCA, og … ja, Mr. Schmidt tilhĂžrer altsĂ„ den sĂ„kalte ironigenerasjonen. Og med en cover av âMy Generationâ (The Who) begeistrer han to av mine medpublikummere fra den generasjonen. De var pĂ„ Tre SmĂ„ Kinesere dagen fĂžr, liker egentlig ikke elektronisk musikk, og nĂ„ er de helt solgt pĂ„ Atomâą. Det er ikke godt Ă„ vite hva som har skjedd, men det fĂžles som det er blitt avgitt en statusrapport, en oppsummering av elektronisk musikk i raster-noton-sjiktet og omliggende strĂžk. Og alle fĂ„r vĂŠre med. Det er litt av en prestasjon.
PĂ„ vei ut ser jeg Christian Fennesz presse seg vei gjennom et lettere lammet publikum. âDoing the remix?â, spĂžr jeg tilforlatelig og peker pĂ„ sal 3. âI got no fucking idea what Iâm gonna doâ, mumler han og forsvinner inn. Det virker lovende, tenker jeg, og fĂžlger etter. Et lite antiklimaks oppstĂ„r, men ingen forventer egentlig noe mer. Fennesz fĂ„r poeng for Ă„ bruke elementer av kildematerialet, men det er vanskelig blande dem inn pĂ„ noe vis uten at de tar over. Etterhvert fĂ„r han tvunget dem pĂ„ plass i miksen, tar frem gitaren og gjĂžr det til noe fenneszsk. Bra jobba, egentlig.
Og sÄ var det sannelig slutt. Som festival har Punkt 2015 lykkes i Ä gi et tverrsnitt av moderne musikk, samtidig som de peker bÄde frem og tilbake og greier Ä fÄ med seg et bredt og variert publikum. Det er ogsÄ litt av en prestasjon.
Tekst og foto: Kjetil Valstadsve
